Den hellige Johannes av Brébeuf (1593-1649)

Den hellige Johannes av Brébeuf (fr: Jean) ble født den 25. mars 1593 i Condé-sur-Vire i bispedømmet Bayeux og departementet La Manche i Normandie i Nord-Frankrike. Han gikk på universitetet i nærliggende Caen og studerte humaniora og filosofi. Deretter var han bonde på foreldrenes gård før han som 24-åring den 8. november 1617 sluttet seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i Rouen. Han følte at han var best egnet til mer beskjedne oppgaver, så han ba om å få bli legbror. Men hans superior overtalte ham til å fortsette studiene med tanke på å bli prest.

Han var en mann av usedvanlig fysisk styrke, men hans helse brøt fullstendig sammen som 28-åring. Den var så ødelagt av tuberkulose at han verken kunne studere eller undervise etter planen, men måtte nøye seg med det aller nødvendigste. Derfor fikk han aldri noen omfattende teologiske kunnskaper. Han var student av den store jesuittiske åndelige forfatteren Louis Lallemant. Mellom 1619 og 1621 underviste han unge gutter på jesuittkollegiet i Rouen. Han ble presteviet den 19. februar 1622, og samme år ble han utnevnt til kollegiets skattmester.

I 1608 ble Québec i Ny-Frankrike (Canada) grunnlagt av Samuel Champlain. De to jesuittpatrene Biard og Ennemond Massé var de første som ble sendt dit. De forlot Frankrike i 1613, men de vendte tilbake rundt to år senere etter et angrep fra engelske pirater. I 1624 appellerte de fransiskanske rekollektene, som hadde ledet misjonen blant Huron-indianerne i Ny-Frankrike siden 1615, til andre religiøse ordener i Frankrike om å sende prester og legbrødre for å hjelpe til i arbeidet med å evangelisere den innfødte befolkningen i Nord-Amerika. Til tross for sin helsetilstand ba Johannes om å få bli sendt, og han var blant de fem første jesuittene som deretter ble sendt fra Frankrike til Québec i Ny-Frankrike. Han var nå 32 år gammel og forlot Dieppe den 24. april 1625. Sammen med ham var tre andre jesuitter, blant dem p. Massé, mens Biard aldri dro tilbake til Amerika. De to andre var Karl Lalemant og legbroren Buret.

Etter en reise på to måneder kom de til Québec den 19. juni. Rekollektenes misjon var nesten 150 mil fra Québec og var plassert blant huronene, en stamme som fransiskanerne mente ville være mest mottakelig for den kristne lære, siden de var de fredeligste og mest bofaste av indianerstammene. Det ble Huronia som skulle bli Johannes' misjonsmark, og han var ivrig etter å komme i gang. Men ikke lenge etter sin ankomst hørte jesuittene om at huronene nettopp hadde myrdet fransiskaner-rekollekten Vial og hans kateket og hadde kastet dem i den delen av strykene som fortsatt heter Sault-au-Récollet. Derfor syntes det mindre klokt å ta kontakt med dem på dette tidspunkt.

Mens Johannes ventet på at huronene skulle komme til de franske bosettingene på sitt årlige handelsbesøk, dro han ut på sitt første oppdrag. I oktober sluttet han seg til Montagnais-indianerne (en stamme av algonkinerindianerne) på en jaktekspedisjon som varte til mars året etter. Der lærte han deres språk og skikker under svært ukomfortable vilkår og tidvis sult. Han beskrev i et brev hvordan han ble holdt våken om nettene av fluene og at røyken i hyttene var så tett at han nesten ikke holdt ut. Han kalte det «sitt lille martyrium». Over en periode på fem måneder lærte han mye: hvordan tåle utmattelse uten å klage, hvordan bli fornøyd med den smakløse grøten som hans innfødte ledsagere kalte mat og sulte når det ikke var noen mat i det hele tatt, og hvordan sove på grankvister oppå snøen i trange telt fulle av mennesker og hunder. Han lærte også at de var overtroiske, svikefulle og arrogante, hevngjerrige og grusomme. I løpet av de fem månedene lærte han nok av algonkinernes språk til å skrive en grammatikk og samle en ordbok.

Da nyheten spredte seg om at huronene hadde kommet for å gjøre sin byttehandel, dro Johannes sammen med en annen jesuitt, p. de Noüe, og en av fransiskaner-rekollektene for å møte dem ved Cap de la Victoire. Huronene ville først ikke ta dem med, men etter at de fikk en rekke gaver gikk de med på å ta med Johannes' kolleger, men ikke ham. Han var en svært stor mann og raget så høyt over huronene at de var redd for å ta ham med i kanoene. Men grådigheten vant til slutt og han fikk plass, men han måtte sitte stille slik at ikke kanoen veltet. Dermed begynte Johannes sin reise til Huronia den 26. juli 1626.

Turen tok tretti dager, for det meste på vannet. Der hvor de 35-40 strykene og fossefallene gjorde det umulig å passere med de skjøre kanoene, gikk de over land mens de bar kanoene og utrustningen. På grunn av sin størrelse og styrke var Johannes i stand til å bære en voldsom bør, og hans innfødte ledsagere var så forbløffet at de kalte ham Echon, eller «Mannen som bærer børen». Misjonærene kom frem til huronenes land ved østsiden av det som nå er Lake Huron sent i august og satte kursen mot Toanché (Tod's Point), landsbyen til Bjørneklanen i Huron-stammen.

Johannes' evangeliseringsarbeid kunne ikke begynne før han selv mestret språket, så han tilbrakte de første to årene med å lære huronenes språk, studerte deres skikker og deres tro og planla hvordan han best skulle undervise dem. Han hadde en naturlig forkjærlighet for språk, og under sitt opphold oversatte han en eksisterende katekisme til huronenes språk.

Selv om han hadde suksess med å lære språket, hadde han ikke hell med seg når det gjaldt misjoneringen. De hadde sine erfaringer med den hvite mann og var svært mistenksomme overfor alt som kom fra inntrengerne. For å vinne huronenes fortrolighet antok jesuittene deres levemåte og deres skikker, og ble «ville blant de ville». Fransiskaneren dro for å arbeide i en annen landsby, mens p. de Noüe var ikke i stand til å lære språket, så han dro tilbake til Québec og etterlot Johannes alene blant huronene. Deres levemåte, som var mindre omflakkende enn andre stammer, ga misjonærene en bedre utsikt til å misjonere blant dem. Til slutt overbeviste de huronene om at de var annerledes enn de andre hvite og at de ikke var ute etter deres jaktmarker. Dermed begynte misjonen å gi sine første beskjedne frukter.

Sommeren 1628 var det tørke, og fordi huronenes trollmenn ikke klarte å få tordenfugl-guden til å sende regn, konkluderte de med at årsaken til tørken var det røde korset på Johannes' hytte. Misjonæren nektet å fjerne det, men for å bevise hvem som i virkeligheten sender regnet, ba han alle om å samle seg ved hans hytte dagen etter. Da tiden kom, resiterte han noen bønner, og deretter ba han hver enkelt av dem om å ære krusifikset ved å kysse det. Regnet kom og avlingen ble reddet, og indianerne ga Johannes tittelen trollmann, noe som skulle koste ham dyrt senere.

Johannes tilbrakte vinteren 1628/29 med å undervise huronene om Gud og besøke de syke i deres hytter. Han hadde nå vunnet deres øre, men han fikk ingen voksne konvertitter. De eneste som ble døpt, var de som lå døende. I mai 1629 hørte han fra en agent som besøkte Toanché, at England og Frankrike var i krig og at engelske skip stasjonert ved innløpet til elva St. Lawrence hindret franske skip og forsyninger fra å komme til Québec. Som en konsekvens hadde franskmennene i Québec tilbrakt sist vinter på knappe rasjoner, og det syntes som om hungersnøden snart ville herske dersom ikke Johannes kunne bringe dem korn fra Huronia. Med tyve fullastede kanoer nådde han Québec den 17. juli 1629, men to dager senere var guvernør Samuel Champlain tvunget til å kapitulere for engelskmennene. Alle kolonister og misjonærer ble sendt tilbake til Frankrike. Canada ble for første gang, og for en kort periode, engelsk koloni.

Da Johannes igjen satte foten på fransk jord, ble han utnevnt til kapellan for studentene i Rouen, og der avla han sine endelige løfter i 1630. I 1631 ble han utnevnt til skattmester ved kollegiet i Eu. Det varte ikke lenge før den utrettelige guvernør Champlain brakte saken for retten i London, og han var i stand til å vise så entydig at erobringen av kolonien var urettferdig, at Canada i mars 1632 ble gitt tilbake til Frankrike. Johannes ble igjen overført til den kanadiske misjonen, og den 23. mars 1633 var han tilbake i landet sammen med guvernør Champlain og p. Masse. den hellige jesuittpateren Antonius Daniel var kommet tilbake allerede i 1632. Johannes' andre misjonsperiode varte i 15 år under ugunstige og harde betingelser.

Lederen for misjonen, Le Jeune, startet å sende en serie med rapporter fra deres arbeid med sikte på å få støtte fra katolikker i hjemlandet. Disse ble kjent som «Jesuittenes fortellinger», og de inneholdt ofte brev fra misjonærene, spesielt fra Johannes av Brébeuf. De hadde stor suksess med å skape interesse for misjonsarbeidet og med å overtale andre til å slutte seg til dem.

Da huronene kom til Québec på sitt årlige marked sent i juli, var de henrykt over å finne Johannes og bli tiltalt av ham på sitt eget språk. De ønsket at han skulle dra tilbake sammen med dem, og han var også ivrig etter å dra. Men i siste øyeblikk overtalte en høvding fra Ottawa-stammen dem til å nekte å ta med noen franskmenn hvis ikke en Ottawa som var fengslet for mord i Québec, ble løslatt.

Da huronene kom tilbake neste sommer i 1634, kom de med bare elleve kanoer i stedet for de vanlige hundre eller mer. De hadde ikke fullt ut kommet seg etter en epidemi som hadde herjet deres land, og siden de fortsatt var syke med feber, ønsket de ikke å ta med noen utlendinger med uhåndterlig bagasje på tilbakereisen. Til slutt gikk de imidlertid med på å ta med seg Johannes, Antonius Daniel og en annen jesuittprest ved navn Darost sammen med deres legmedhjelpere. Den lille flåten dro fra Three Rivers den 7. juli, men misjonærene mistet hverandre av syne under reisen, siden de var i forskjellige kanoer.

De innfødte som hadde med seg Johannes, var så ivrige etter å komme hjem at da de den 5. august kom til en bukt nær Toanché, satte de av ham og hans eiendeler på stranda og trøstet ham med at til slutt ville noen finne ham. Den strandede misjonæren antok at Toanché nå ville være forlatt og en ny landsby bygd, men han visste ikke hvor han skulle lete. Men etter å ha gått bare rundt tre km dumpet han heldigvis på den. Da den skitne og utslitte presten kom til utkanten av Taendeuita, som var den nye landsbyens navn, ønsket huronene ham velkommen med stor glede. Deres Echon hadde vendt tilbake til dem som han hadde lovet.

Johannes visste at p. Antonius Daniel var på vei og at andre misjonærer snart ville komme, så han begynte å bygge en hytte. Den var plassert utenfor, men nær landsbyen og ble kalt Ihonatiria. I slutten av september bodde tre prester og fem leghjelpere i den. Johannes var den eneste i gruppen som kunne huron-språket, så han begynte å lære nykommerne om huronenes språk og skikker. I begynnelsen av 1635 kunne patrene Brébeuf og Daniel begynne sitt misjonsarbeid for alvor. De samlet barna i sin hytte og lærte dem bønner og å synge. Antonius, som hadde vist seg som en lærenem elev i Johannes' språkundervisning, kunne snart lede barna i å synge Fadervår når Johannes holdt møter. De voksne ble invitert om kvelden og fikk opplæring om Gud, Kristus og budene.

Etter et år i Ihonatiria hadde misjonærene bare foretatt tolv dåp – fire døende barn og åtte døende voksne. I motsetning til mange andre misjonærer på den tiden døpte ikke jesuittene noen voksne, bortsett fra alvorlig syke, dersom de ikke var grundig forberedt over lang tid og viste noe tegn på at de ville stå fast. Sent på våren 1636 ble landsbyen rammet av tørke. Da trollmennenes besvergelser ikke klarte å bringe regn, tilskrev de tørken til korset foran prestenes hytte. Johannes nektet å fjerne det, og i et rådsmøte minnet han folket på at siden det hadde vært regn året før, kunne korset ikke nå få skylden for at det nå uteble. Johannes sa til dem at hvis de ønsket regn, skulle de gi opp sin overtro og bestemme seg for å elske Gud og angre sine synder. Misjonærene foreslo en prosesjon rundt landsbyen ni påfølgende dager mens de ba om regn. Samtidig ofret misjonærene en novena av messer for samme intensjon. Den 13. juni, novenaens siste dag, mens prosesjonen pågikk, åpnet himmelen seg og alle følte svaret på sine bønner.

Jesuittene avgjorde at det ville bli gjort liten fremgang før noen av de yngre huronene kunne læres opp til å arbeide som misjonærer blant sitt eget folk. Det ble besluttet å starte et seminar i Québec for indianere, og Antonius Daniel dro tilbake med to eller tre barn for å grunnlegge den nye institusjonen, som ble sentrum for misjonærenes håp. I en kort periode var Johannes alene igjen blant huronene, og han skrev en instruks for dem som skulle komme for å arbeide blant dem. Den ble senere svært berømt. Han grunnla skoler og døpte over 200 på et år. Overtro, vold og kannibalisme var blant hindrene i apostolatet, men like viktig var at Johannes og hans ledsagere tilhørte en fremmed, erobrende rase.

Men akkurat da man begynte å gjøre inntrykk på huronene, begynte irokeserne, deres dødsfiender, å trappe opp sine plyndringstokter. Johannes måtte se på det skrekkelige synet da en irokeser ble torturert i hjel. Han kunne ikke gjøre noe for å hindre dette, men ettersom han hadde døpt fangen like før, måtte han være hos ham og oppmuntre ham.

I 1636 ankom fem nye jesuitter til Canada, to av dem skulle regnes blant martyrene: Den hellige Isaak Jogues (29), som skulle bli apostelen for den nye indianske nasjonen, og den hellige Karl Garnier (30). De ankom den 11. juni sammen med guvernøren i Ny-Frankrike, Huault de Montmagny. Fem av nykommerne dro nesten straks for å slutte seg til p. Brébeuf, blant dem Karl Garnier, som kom til Ihonatiria i august. Isaak Jogues, som ikke først hadde vært avsett til huron-misjonen, fulgte etter i september.

Da Isaak kom, brøt det ut en koppeepidemi blant jesuittene og deres hjelpere, og den spredte seg snart til huronene. Epidemien varte over vinteren, og i denne tiden døpte misjonærene mer enn tusen personer, alle nær døden. Fordi de som ble døpt faktisk døde, konkluderte huronene, som alltid skeptisk til Svartkjolene, med at jesuittene hadde forårsaket epidemien for å redusere huronenes antall. Misjonærene var fullt klar over at deres liv var i fare, men epidemien gikk heldigvis over da indianerne aksepterte deres anbefaling om å isolere de syke, og de var i stand til å fortsette sin tjeneste.

I juni 1637 startet Johannes en ny misjon i Ossossané, men fordi epidemien fortsatt herjet der, bestemte et råd av landsbyhøvdinger at han måtte dø. Han avfant seg med sin skjebne hvis det var Guds vilje, og han holdt en begravelsesbankett før sin forventede død. Men der snakket han så veltalende om livet etter døden, Gud, himmelen og helvete at han ble benådet. I 1637 ble den første friske voksne indianeren døpt, og han viste seg å være en eksemplarisk kristen. Han ble fulgt av over åtti to år senere, og av seksti i 1641. Det synes ikke mye, men det viste at ekte omvendelse var mulig.

Johannes ble i misjonen til juni 1638, da han flyttet misjonssenteret til en ny misjonsstasjon som ble etablert Teanaustayé nær Hillsdale i Ontario. Muligheten for martyrium økte stadig. I et rådsmøte for Huron-indianerne som møttes i mars 1640, bestemte de samlede høvdingene at Svartkjolene måtte dø. Høvdingene hevdet at de vanskelighetene som hadde rammet deres folk de siste fem årene, skyldtes jesuittene, og jo før landet ble kvitt dem, jo raskere ville ulykkene være over. På bakgrunn av denne beslutningen flyttet Johannes av Brébeuf til en ny grunnleggelse kalt Sainte-Marie et stykke unna indianerlandsbyene. Denne bosetningen fungerte som et sentralbyrå for misjonene i Huronia og et hovedkvarter for prestene og deres medhjelpere, i tillegg til franskmennene som tjente som soldater eller arbeidere. Det ble reist et sykehus og et fort og det ble anlagt en kirkegård.

Pionerene arbeidet utrettelig, ofte foretok de lange og farlige reiser til andre stammer som Petun- eller Tobacco-indianerne, Ojibway-indianerne og til Neutrals-indianerne nord for Eriesjøen. Hos de sistnevnte ble de som oftest dårlig mottatt. De var en stamme ikke ulik huronene og hadde fått sitt navn av franskmennene fordi de nektet å støtte verken huronene eller irokeserne i deres kriger. I 1640 reiste Johannes ut sammen med tre andre for å få kontakt med denne stammen, men de var blitt fiendtlig innstilt overfor ham gjennom huronene. Alle landsbyene lukket dørene for misjonærene. En natt, da temperaturen var farlig lav, trengte de seg inn uinvitert i en hytte, men der fant de en gruppe som var klare til å se bort fra gjestfrihetens regler og drepe dem. Andre landsbyboere sluttet seg til dem. Johannes henvendte seg til dem og fortsatte rolig å snakke mens pilene pekte på ham. Hans mot imponerte dem, og de ble ikke skadet. En squaw mottok dem med stor vennlighet mens en snøstorm herjet i tre uker, men hun viste ingen tegn på å ville bli kristen. Men hun ga dem verdifull hjelp med deres arbeid med dialektene.

Johannes tilbrakte fire skuffende måneder hos Neutrals-indianerne, og på veien hjem falt han på isen og brakk kravebeinet. Da oppsto det en virkelig farlig situasjon. Det kom anklager om at Johannes mens han var hos Neutrals-indianerne hadde kontaktet Seneca-klanen av irokeserne, huronenes bitreste fiender, og hadde planlagt å forråde dem. Det hersket nå krig mellom huronene og deres naboer og dødsfiender irokeserne, som var et meget begavet folk, på godt og ondt. De var mer krigerske enn huronene og var disse overlegne gjennom sine raske hester. Derfor var huronenes skjebne beseglet. De ble gradvis kristne, og stammen ville ha blitt helt omvendt hvis de hadde fått en periode med fred. Men irokeserne var ustoppelige, og de begynte å angripe og plyndre huron-landsbyene, hvor de ikke sparte noen.

Johannes hadde ikke noe annet valg enn å reise bort inntil ryktene om hans forræderi døde ut. Han kom til Québec i juni 1641 og overtok som agent for misjonen, samlet forsyninger til de fjorten jesuittene og nitten leghjelperne i Huronia. Han tok også ansvaret for Algonkuin-reduksjonen i Silley, hvor han ble til august 1644. Men irokeserne ble dristigere og dristigere, og mellom 1642 og 1649 ble åtte jesuitter en etter en tatt til fange av irokeserne som «Huron-venner», og etter å ha blitt torturert på det grusomste ble de martyrdrept. Den første var Isaak Jogues assistent René Goupil den 29. september 1642.

Det syntes nødvendig å kontakte misjonærene som arbeidet i Huronia. I 1644 sluttet Johannes og patrene Noel Chabanel og Leonard Garreau seg til de pelshandlende huronene på deres hjemreise. Sammen med sine ledsagere kom Johannes til Sainte-Marie den 7. september 1644, og der tok han opp arbeidet. Året etter befant han seg mellom huronene som flyktet fra irokeserne. Det var åpenbart at hvis ikke alle de andre stammene sluttet seg sammen mot irokeserne, var det lite håp om å redde dem eller de spredte misjonene. I oktober 1646 led Isaak Jogues og hans assistent, den hellige Johannes de la Lande, martyrdøden ved å bli drept av irokeserne, og den 4. juli 1648 angrep irokeserne Teanaustayé og drepte pater Antonius Daniel.

I september 1648 kom det en ny rekrutt til Sainte-Marie, nemlig den hellige pateren Gabriel Lalemant. Han tilbrakte sine første måneder med språkstudier, og deretter sluttet han seg til Johannes av Brébeuf på hans besøksrunde til landsbyene. Den 15. mars 1649 forlot de Sainte-Marie for sin ukentlige rundtur og tilbrakte natten i landsbyen Saint-Louis i Ontario. Den samme natten angrep irokeserne landsbyen Saint-Ignace, rundt 6 km lenger sør. Lederne i Saint-Louis hørte om angrepet og forberedte seg på det verste. De sendte kvinner og barn ut i skogen og oppmuntret patrene Johannes og Gabriel til å gjøre det samme. Men prestene ville ikke forlate sin flokk.

Ved daggry den 16. mars strømmet irokeserne over palisadene. Det varte ikke lenge før Saint-Louis var under deres kontroll, og huronene, som for det meste var kristne, ble tatt til fange. En huron-overløper blant angriperne informerte irokeserne om at de endelig hadde fanget den mektige Echon, den mektigste trollmannen blant Svartkjolene, og at han ville fortjene den verste torturen de kunne tenke ut. Irokeserne slaktet nå ned alle syke og gamle i deres hytter og satte fyr på landsbyen. Misjonærene ble avkledd, fikk fingerneglene trukket ut og fingre knust. Deretter ble de ført til Saint-Ignace, hvor en annen flokk med irokesere ventet på dem. De ble tvunget til å løpe nakne gjennom snøen og den kalde marsvinden.

Ved ankomsten til Saint-Ignace var irokeserne klare, og misjonærene måtte løpe spissrotgang mellom indianere som slo løs på dem med kniver, køller og steiner i hode, ansikt og nakke. Johannes av Brébeuf oppmuntret de tilfangetatte kristne: «La oss løfte våre øyne opp mot himmelen nå når våre plager er på det høyeste. La oss huske at Gud er vitne til våre lidelser og vil snart være vår all største belønning».

Etter spissrotgangen ble patrene Johannes og Gabriel ført til to pæler som skulle bli deres martyrkors. Begge grep pælene og ba mens irokeserne stakk dem med skarpe redskaper. Deretter måtte de tåle noen av de verste lidelser som er kjent fra beretninger om martyrer og umenneskelig grusomhet. Torturistenes grusomhet var allerede avslørt. De varmet opp en 5-6 jernkroker til de var rødglødende, formet dem til et kjede og la dem over Johannes' skuldre. Uansett hvordan han snudde på seg, skar en rødglødende krok seg inn i huden.

Under hele torturen sa misjonæren ikke ett klagende ord, og han slapp heller ikke ut noe smertestønn. Hans taushet økte bare irritasjonen hos torturistene, som lengtet etter å se sitt offer trygle om nåde. I sin vrede la de et belte av harpiksholdig bark rundt livet hans og tente på slik at flammene omga ham. Med usigelig kontroll fortsatte han å oppmuntre de kristne som led sammen med ham om å tåle smertene i bytte med himmelen. Til misjonærens taushet fikk han nesen skåret av og leppene revet av, og de slo ut tennene hans og stoppet munnen på ham ved å tvinge et rødglødende jern ned i halsen på ham. I en hån av dåpen fikk han bøtter med kokende vann helt over hodet.

Under slike smerter falt hans kropp sammen, og da irokeserne fryktet at Echon holdt på å dø, var det en tapper indianer som skalperte ham, en hogg av ham føttene og andre skar stykker av kroppen hans som de stekte og spiste. Til slutt slo en av dem løs kjeven hans med en tomahawk, og da kroppen falt ned på bakken, gikk de opphissede irokeserne løs på den, åpnet brystkassen hans mens han ennå levde, rev ut hjertet og drakk blodet mens det fortsatt var varmt. De fortsatte med å spise hjertet, for på denne måten trodde de at de ville få en del i hans ukuelige mot.

Slik døde Johannes av Brébeuf, «huronenes apostel», rundt klokken 16 den 16. mars 1649, i en alder av 46 år. Han hadde vært tyve år i Ny-Frankrike og var ansvarlig for rundt 7.000 omvendelser blant indianerne. Han hadde gjennomlevd store prøvelser og en umenneskelig tortur, så hans svake helse fra tiden i novisiatet må ha bedret seg betraktelig. Gabriel, som var sart og nervøs, holdt ut sine lidelser hele natten før også han døde neste morgen. De to martyrenes legemer ble funnet av deres jesuittiske medbrødre og brakt til Sainte-Marie, og der var de gravlagt inntil de i 1650 ble brakt til Québec.

Johannes av Brébeuf hadde i 1640 skrevet i sin misjonsprotokoll: «I to dager nå har jeg kjent et stort ønske om å bli martyr og gjennomgå alle lidelser som martyrene led (...) Jeg lover deg, Jesus min Frelser, at så langt jeg har styrke til det, vil jeg aldri la være å akseptere martyriets nåde, hvis en dag du i din uendelige nåde skal tilby den til meg, din mest uverdige tjener (...) Når jeg mottar dødsstøtet, skal jeg akseptere det av dine hender med stor glede (...) Min Gud, det bedrøver meg dypt at du ikke er kjent, at ikke alle i denne villmarken er omvendt til deg, at synden ikke har blitt drevet ut av den.»

Senere i 1649 angrep irokeserne Tobacco-indianerne, hvor Karl Garnier hadde etablert en misjonsstasjon i 1641, og de begynte å slakte ned folket. Karl var den eneste presten som var til stede, og han gjorde hva han kunne for å gi absolusjon til de døende og døpe dem som hadde vært katekumener før han ble drept av en tomahawk den 7. desember 1649. Neste dag Noel Chabanel, som hadde vært Karls ledsager i misjonen, skutt og drept av en frafallen huroner.

Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Johannes av Brébeuf og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Johannes har også vært feiret på dødsdagen 16. mars, som også er datoen da jesuittordenen feires deres minnedag, mens martyrene fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.

Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.