| Den salige Johannes Buoni av Mantova (~1168-1249) |
Den salige Johannes Buoni (it: Giovanni) ble født rundt 1168 i Mantova i regionen Lombardia i Nord-Italia. På den tiden var Mantova med og dannet Den lombardiske liga mot keiser Fredrik I Barbarossa (1155-90), men de ble beseiret ved Legnano i 1176. Han kan ha tilhørt den berømte familien Buonomini, og navnet «Buoni» kan komme derfra, men det er mer sannsynlig et tilnavn som har blitt gitt ham for hans senere hellighet – «Johannes den Gode» (lat: Ioannes Bonus). En annen versjon sier at hans foreldre het Johannes (Giovanni) og Bona, og at han utledet sitt navn fra dem. Vi vet svært lite om hans tidlige liv, men hans far døde da han var femten år gammel. Han forlot året etter sin mor og dro hjemmefra og tjente til livets opphold som hoffnarr eller underholder i husene til den italienske adelen. Det var et yrke hvor noen ble berømte, mens andre sultet i hjel.
Frem til Johannes var omkring førti år gammel, levde han et tøylesløst og utsvevende liv. Men i 1208 fikk han en alvorlig sykdom som nesten kostet ham livet, og han tilskrev den det livet han hadde levd. Da han ble frisk igjen, bestemte han seg for å endre sitt liv, og han tok kontakt med biskopen av Mantova. Han kunne verken lese eller skrive, men han kunne synge og var full av ånd. Han fikk tillatelse til å leve som eremitt, og han trakk seg tilbake for å gjøre bot, først nær Bertinoro i Romagna, og fra 1210 eller litt senere og resten av livet i et enda mer avsidesliggende sted kalt Butriolo i nærheten av Cesena i provinsen Forli Cesena i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. Der levde han et liv i bønn og motsto fristelsen til å vende tilbake til sitt tidligere liv av seksuelle gleder. Han levde et svært asketisk liv og mottok mange overnaturlige budskap.
Johannes fikk et ry for hellighet, og fra 1217 sluttet en rekke andre botferdige seg til ham og ønsket å dele hans liv. Disse organiserte Johannes i et fellesskap som fikk navnet Boni Homines eller bonitter (boniti). Johannes' tilnavn Ioannes Bonus ble også trukket sammen til Jambonus eller Zambono, og medlemmene av fellesskapet ble også kalt jambonitter, også navnet johannbonitter var i bruk. I begynnelsen fulgte de ingen regel, men adlød de beslutningene Johannes tok på stedet etter hvert som behovene oppsto. Snart bygde de kirken Santa Maria di Butriolo ved eneboerklosteret, og da kommuniteten på denne måten var blitt mer etablert, ba Johannes pave Innocent IV (1243-54) om å gi dem en regel, og paven ba dem følge den hellige Augustins regel. Det oppsto etter hvert over tyve klostre, de fleste i regionene Lombardia og Emilia Romagna. Selv ble Johannes imidlertid boende i sin eneboerhytte i Butriolo.
Det eneste han eide, var et krusifiks, et Mariabilde, et vievannskar og et bord, og han sov påkledd oppå bordet. Hans leie av kratt og tistler ble byttet ut med strå når han var syk, og da hadde han også to kapper, en over bordet og en til å dekke seg med. Til tross for sin etter hvert fremskredne alder minsket ikke Johannes på sin askese. Han skal ha holdt tre faster i året og å ha båret bare en lett drakt selv i det kaldeste vær.
En rekke mirakler ble tilskrevet ham, for eksempel kunne han stå i rødglødende aske uten å bli brent. Et av disse tilfellene er spesielt godt dokumentert i de papirene som ble samlet til hans helligkåring bare to år etter hans død. Han ga undervisning til noen av sine disipler og sa til dem at de ikke skulle frykte noe, verken kulde, varme, strabaser eller prøvelser, for Gud ville alltid komme dem til hjelp. Mens han snakket gikk han opp i bålet og begynte å skyve glørne rundt med føttene, og han ble stående der «så lenge som det ville ta å lese halve Miserere». Uavhengige vitner ble grundig krysseksaminisert om denne hendelsen, og de ga alle den samme detaljerte beretningen.
Samtidig ble det rettet ondsinnete anklaget mot Johannes for alvorlige feil av noen av hans tidligere ledsagere. Han forvarte seg aldri mot disse bakvaskelsene bortsett fra en enkel benektelse. Så mange mennesker kom for å treffe ham, enten av nysgjerrighet eller for å bekjenne sine synder til ham, at han bestemte seg for å reise vekk i hemmelighet og leve resten av livet i den ensomheten han alltid hadde ønsket. Men etter å ha gått hele natten fant han at han var tilbake ved sin egen celle, og han konkluderte med at det var Guds vilje at han skulle bli der.
De han passerte sytti år i 1238, overlot han ledelsen av kongregasjonen i yngre og sterkere hender, og de siste ti årene av sitt liv viet han fullstendig til kontemplasjon og stillhet. I begynnelsen av oktober 1249 reiste han til hjembyen Mantova sammen med noen disipler, og der trakk han seg tilbake til eremittklosteret Sant'Agnese in Porto. Der døde han den 23. oktober 1249, 81 år gammel, og hans grav i Sant'Agnese ble berømt for de miraklene som skjedde der. En helligkåringsprosess ble innledet så tidlig som 1251 av pave Innocent IV (1243-54), men den stanset opp ved pavens død og det kom ikke noe ut av den.
Han ble saligkåret i 1483 ved at pave Sixtus IV (1471-84) stadfestet hans kult. Hans navn ble satt inn i Martyrologium Romanum i 1672 som beatus. Hans minnedag er dødsdagen 23. oktober sammen med den hellige eremitten Vilhelm. Kilden santiebeati.it nevner 16. oktober (som de hevder er hans dødsdag) som en alternativ minnedag. Hans relikvier finnes fortsatt i kirken Sant'Agnese i Mantova.
Hans kongregasjon bonittene fikk ikke noe langt liv som egen orden. Snart etter Johannes' død hadde den elleve hus, men i 1256 slo pave Alexander IV (1254-61) dem sammen med lignende eremitter og dannet ordenen augustinereremittene (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA, siden 1969: Ordo Sancti Augustini – OSA). Bonittenes prior, Lanfranc Septala fra Milano, ble valgt til augustinereremittenes første generalprior.