En av de 205 salige martyrene av Japan
Den salige Jakob (port: Diogo) Carvalho ble født i 1578 i Coimbra i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen (Societas Iesu - SJ) den 14. november 1594 da han påbegynte novisiatet i Coimbra. Han ble i 1600 sendt til Goa i India, hvor han studerte filosofi. I 1601 dro han til Macao for å fullføre sine filosofiske og teologiske studier. Han ble presteviet i 1608.
I 1609 ble han overflyttet til Japan, og han ankom den 29. juni. Han fant at de kristne menighetene der blomstret og fikk leve i fred. Han tilbrakte sitt første år med å lære språket, og deretter arbeidet han i to år som misjonær i Amakusa. I 1612 ble han overflyttet til regionen rundt hovedstaden Miyako (i dag Kyoto), hvor han evangeliserte uten innblanding eller frykt.
Men i 1614 utstedte shogunen Tokugawa Iyeyasu, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, et dekret som foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker, konfiskering av kirkelig eiendom og forbud mot den kristne tro. Etter dette reiste rundt hundre av jesuittmisjonærene til Manila på Filippinene eller Macao i Kina, mens rundt 20 ordensbrødre tok en stor personlig risiko ved å bli igjen for å gjøre tjeneste for de japanske kristne.
Jakob dro til Macao, og i denne perioden med påtvunget eksil, ble han medgrunnlegger av den jesuittiske misjonen i Cochinkina. Men Japan var hans misjon, og han ønsket å vende tilbake dit. Han dro tilbake i hemmelighet i 1616, og en tid var han aktiv i nærheten av Omura. Senere sluttet han seg til den salige jesuittpateren Hieronymus de Angelis i det nordlige Japan, hvor de tok seg av flyktningene som hadde flyttet dit for å unnslippe forfølgelsen i sør.
Jakob arbeidet blant gruvearbeiderne i distriktene Oshu og Dewa, hvor det nylig var oppdaget sølv. Omvendelser blant gruvearbeiderne viste seg enkelt, men å leve i det kalde nordlige klimaet var det ikke. Som ly måtte de nøye seg med huler, låver og hytter. Til tross for det harde klimaet og de mange milene han måtte reise, klarte han å besøke alle kristne i disse distriktene og sørget for at deres antall økte. I 1620 krysset han over til Yezo (i dag Hokkaido), den nordligste av øyene i Japan, og den 5. august 1620 feiret han messe i Matsumae, den første messen som ble feiret på den øya.
I desember 1623 ble prins Masamune av Oshu, som inntil da hadde vært vennlig stemt overfor de kristne, deres forfølger. Han fulgte keiserens strenge eksempel og ga guvernøren i sin hovedstad Sendai ordre om å spore opp alle kristne og drepe alle som nektet å falle fra troen. Jakob bodde da i Miwake sammen med Johannes de Goto, en glødende katolikk, og tilbrakte julen og epifani sammen med ham. Da de hørte om Masamunes ordre, forlot Jakob Johannes' hjem for ikke å kompromittere sin vert. Det var ikke en dag for tidlig. To frafalne kristne, som hadde fått vite hvor Jakob bodde, ga den informasjonen videre til guvernøren, som sendte soldater på jakt etter ham.
Kort før soldatene kom, hadde Jakob og rundt 60 kristne dratt til en dyp dal for å søke sikkerhet. Men dessverre viste sporene i snøen hvor de hadde gått, og soldatene kom snart over gruppen. Det var den 8. januar 1624. Før soldatene fikk en sjanse til å spørre etter presten, oppmuntret Jakob de kristne til å flykte. Deretter gikk han frem til soldatene og introduserte seg som den de lette etter. Alle bortsett fra et dusin av ledsagerne benyttet anledningen til å rømme.
Mens soldatene samlet seg rundt et bål og spiste, ble fangene holdt fanget stående i den kalde dalen. Etter måltidet førte soldatene fangene på en syv dager lang marsj til Sendai. Da to kristne ikke klarte å holde følge med gruppen, ble de halshogd og deretter hakket i småbiter. Da gruppen nådde Sendai, ble de ført gjennom gatene. Deretter ble de tatt med til fengselet, hvor de ble i fire uker uten annet å spise enn en håndfull kokt ris, akkurat nok til å holde dem i live.
Den 18. februar begynte de siste prøvelsene. Nær fengselet rant den hurtigflytende elva Hirose med iskaldt vann, og de ti fangene ble tatt med til elvebredden. Et hull på 1x1 meter ble fylt med isvannet fra elva. Fangene ble kledd nakne og tvunget til å gå opp i hullet, og isvannet nådde dem til knærne. De måtte knele på japansk vis ved å sitte på hælene. Fra denne posisjonen ble de bedt om å reise seg og stå utsatt for den iskalde vinden. De gjentok denne øvelsen i tre timer, og da de var helt numne, ble de tatt opp av hullet og tilbudt friheten hvis de avsverget sin religion.
Da ingen ville gjøre det, ble det tatt med tilbake til fengselet, hvor to av dem døde. Den 22. februar ble torturen gjentatt. Jakob var i hullet sammen med syv andre, og sammen vekselvis knelte og sto de i time etter time. Utpå dagen begynte det å blåse, og så kom det en snøstorm. En etter en døde Jakobs ledsagere, men han holdt ut torturen som den siste langt utover kvelden. Hans stemme, som alltid var hevet i bønn, ble svak, og til slutt klarte han bare å viske navnene Jesus og Maria. Han døde i det iskalde vannet om kvelden den 22. februar, og soldatene etterlot liket i hullet. To dager senere kom en kristen og gravla det.
Jakob ble saligkåret den 7. juli 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78) som En av de 205 salige martyrene av Japan (nr 122 på listen). Dokumentet (Breve) er datert 7. mai 1867. Gruppen heter offisielt: «Alfonso Navarrete og hans 204 ledsagere, martyrer i Japan mellom 1617 og 1632».
De enkelte martyrene har sine egne minnedager, stort sett på sine dødsdatoer, men for gruppen som helhet har vi valgt 10. september, datoen for den store massakren i Nagasaki i 1622, da 22 ble brent levende og 30 ble halshogd. Jakobs minnedag er dødsdagen 25. februar, men 22. februar og 14. mars nevnes også. Jesuittene minnes sine medbrødre blant de salige japanske martyrene den 4. februar. På grunn av utilstrekkelig informasjon om Jakobs ledsagere, er de ikke saligkåret.