Den salige Johannes Nikolas (Jean-Nicolas) Cordier ble født den 3. desember 1710 ved Soilly i hertugdømmet Lorraine i Frankrike. Han sluttet seg til jesuittordenens novisiat i Nancy den 28. september 1728. Etter filosofistudier ved universitetet i Pont-à-Mousson underviste han ved kollegier i Dijon, Auxerre og Autun. Han vendte tilbake til Pont-à-Mousson for teologistudier, og etter at han hadde tatt doktorgraden, underviste han i filosofi i Strasbourg og en tid senere i Pont-à-Mousson.
I 1757 ble han overført til Reims, hvor han var studieprefekt, og i 1761 ble han superior for huset i Saint-Mihiel i bispedømmet Verdun. Etter at jesuittordenen også var oppløst i Lorraine i 1786, ble han i Saint-Mihiel. Den 14. juli 1789 brøt Den franske revolusjon ut. For bakgrunn og forløp, se Martyrer fra Den franske Revolusjon. P. Cordier var kapellan ved et nonnekloster inntil 1790, da myndighetene oppløste alle religiøse ordener i Frankrike. Deretter bodde han sammen med kanniken Georges-François Steinhoff i Verdun.
Til tross at han på det tidspunkt var nesten 83 år gammel, ble p. Cordier arrestert den 28. oktober 1793. Han ble anklaget for å være en gjenstridig prest og det ble bestemt at han skulle deporteres. Han ble fengslet i Bar le Duc, hovedstaden i departementet Meuse. Der ble han i nesten 6 måneder. Selv om han bare kunne gå ved hjelp av en stokk og selv da med store vanskeligheter, ble han sendt av gårde den 15. april 1794 sammen med de andre arresterte prestene mot Rochefort for å bli deportert.
Rochefort var den av havnene som var pekt ut for å sende de gjenstridige prestene til Afrika, som mottok det høyeste antallet prester som skulle deporteres. Da de kom fra forskjellige franske byer, ble de deporterte samlet i sykehus, tidligere klostre og på to små skip, La Borée og Nourrice, som da var ankret opp midt i elven Charente og i bruk som hospitalskip for galleiene.
Den 11. april 1794 begynte prestene å bli overført til skipet Deux-Associés, som var ankret opp på havnen ved Ile d'Aix, en befestet øy utenfor munningen av Charente. P. Imbert gikk om bord den 13. april. Å klatre opp taustigene var ingen oppgave for de eldste prestene (p. Imbert var ca 73 år); straks de tok en pause for å få igjen pusten, dyttet en sjømann dem videre oppover. Da de kom opp på dekket, ble de ransaket, og alle bønnebøker og breviarer og religiøse gjenstander ble konfiskert. Tidlig i mai ga kapteinen på Deux-Associés beskjed om at han hadde mer enn 400 prester om bord og at det ikke var plass til flere. Derfor ble et nytt skip, Washington, tatt i bruk. P. Cordier gikk om bord i Washington den 19. juni.
Deux-Associés og Washington satte aldri seil, ettersom den engelske marinen hadde iverksatt en effektiv blokade av den franske kysten. Begge skipene måtte ligge for anker ved Ile d'Aix utenfor munningen av Charente. Begge skipene var tidligere slaveskip som hadde seilt mellom Afrika og Sør-Amerika, og forholdene om bord ble raskt ubeskrivelige. Fangene satt tettpakket under dekk, hvor luften var stinkende og kvelende og hvor det ikke fantes sanitære bekvemmeligheter. Takhøyden var så lav at det var umulig å stå oppreist. Om nettene var lukene stengt, slik at hvis det oppsto en nødssituasjon, fantes det ingen utgang. Om morgenen ble en bøtte med brennende tjære senket under dekk for å desinfisere fangene før de kom opp på dekk.
Det arealet som var satt av dem på dekk, var så lite at de måtte stå hele dagen. De var også pakket så tett sammen at det var vanskelig for dem å spise. De fikk mat bare en gang om dagen, og det spartanske måltidet besto av kokte bønner, markstukket svart brød og tørket kjøtt tilsatt harsk olje. Drikkevannet var svært misfarget. Som et resultat fikk mange pusteproblemer og alvorlige sykdommer som skjørbuk og tyfus. Det var ikke uvanlig at to eller tre døde hver natt. Likene ble fraktet av andre prester under sterk bevoktning til den nærliggende Ile d'Aix og gravlagt i sanden. Bønner for de døde var forbudt. 226 ofre ble gravlagt på Ile d'Aix.
På grunn av protester fra øyas innbyggere ble begge fartøyene flyttet lenger opp elva Charente og ankret opp utenfor den tynt befolkede øya Ile Madame. På grunn av sommervarmen økte antallet syke, og et midlertidig teltsykehus ble bygd på Ile Madame. De som ble overført til øya syntes de var heldige: de hørte fuglesang, så sommerfugler blant blomstene og kunne puste inn frisk luft.
P. Cordier ble syk og overflyttet til det midlertidige sykehuset på øya, og der døde han den 30. september 1794. Han var en av de 254 ofrene som ble gravlagt i sanden på Ile Madame.
Med Robespierres fall sent i juli 1794 var revolusjonen inne i sine siste uker. Tidlig i 1795 ble de 285 som hadde overlevd redslene på fangeskipene i Rochefort, sendt hjem. Av de 822 sekular- og ordensprestene og 7 kristne skolebrødre som ble dømt til å deporteres, hadde 547 dødd i løpet av en periode på ti måneder. Av disse ble 64, som det fantes tilstrekkelig bevis på hvordan de hadde akseptert sine lidelser og død, saligkåret av pave Johannes Paul II den 1. oktober 1995. Deres minnedag er 10. juni. Jesuittene minnes sine salige brødre Johannes Nikolas (Jean-Nicolas) Cordier og Josef (Joseph) Imbert den 19. januar.