Den hellige Josef Benedikt Cottolengo (1786-1842)

Den hellige Josef Benedikt Cottolengo (it: Giuseppe Benedetto) ble født den 3. mai 1786 i Brà, en liten by ved Torino i Piemonte i Nord-Italia. Han var den eldste av tolv barn i en middelklassefamilie hvor faren var skatteoppkrever. Hans foreldre var sterkt kristne, og hans mor oppdro ham til å ha omsorg for de fattige og de syke. Hun overrasket ham en gang mens han målte opp rommet sitt med en stav. Han forklarte at han ønsket å se hvor mange senger han kunne få inn i rommet fordi han ønsket å gjøre om huset til et hospital når han ble voksen.

I 1802 begynte han å studere til prest. Det måtte skje hjemme fordi seminaret var blitt stengt i Napoleonskrigene, og han ble til slutt presteviet i 1811. Først ønsket han å arbeide i et landsens sogn og vie seg til en enkel pastoral tjeneste blant folket, og han var en kort tid engasjert i pastoralt arbeid i hjembyen og i Cornegliano. Men han fikk råd av sine prestekolleger om å studere videre, så han begynte på teologistudier ved universitetet i Torino. Han tok sin doktorgrad der to år senere og vendte tilbake til hjembyen, hvor han arbeidet i to år.

I 1819 gikk han inn i sekularprestkongregasjonen «Ordenen av Corpus Domini» i Torino og ble utnevnt til kannik i kollegiatskirken Den hellige Treenighet (en kirke som har kapittel uten å være domkirke). Han skulle tilbringe resten av livet i byen og finne sitt sanne kall der. I åtte eller ni år utførte han samvittighetsfullt de ulike pliktene som hørte til embetet, spesielt å preke og høre skriftemål, og han fikk tilnavnet «den gode kannik» fordi han alltid så etter måter å hjelpe de fattige på. Han var fascinert av livet til den hellige Vincent av Paul og hadde begynt å tenke på at han skulle vie all sin energi til de syke og fattige da noe hendte som overbeviste ham om at dette var hans kall.

I 1827 dro en fransk familie gjennom Torino på vei hjem. De hadde ingen penger og moren var svært syk, men hun kunne ikke få medisinsk hjelp fordi det ordinære sykehuset ikke ville ta imot henne siden hun var gravid, og fødestuen avviste henne fordi hun hadde tuberkulose. Hun ble brakt til et rom som ble skaffet av byens myndigheter for syke omstreifere, og Don Cottolengo var hos henne til hun døde, mens han prøvde å trøste henne samt mannen og barna.

Da han vendte tilbake til basilikaen, bestemte han seg for å åpne et hus for de syke og fattige som ble avvist av alle andre. Han hevdet at hans inspirasjon til dette kom fra Jomfru Maria mens han resiterte hennes litani foran alteret for La Madonna delle Grazie. I begynnelsen leide han bare to rom i et hus overfor basilikaen – han hadde ingen overordnet plan, men overlot enhver videre utvikling til det guddommelige forsyn. Han hadde fem senger for de fattigste og mest forsømte. Her skulle ingen nektes adgang. Han ble hjulpet av en venn som var lege og en velvillig farmasøyt.

Etter hvert leide han flere rom, og den unge enken Maria Nasi Pullini samlet sammen en gruppe jenter for å hjelpe til med arbeidet. Men naboene begynte å klage etter hvert som antallet syke mennesker i huset økte, spesielt da et utbrudd av kolera truet deler av Piemonte i 1831, og dermed stengte byens myndigheter huset. Noen av kannikens kolleger ved basilikaen hadde også kommet med innvendinger med den begrunnelse at tiltaket var uklokt og ga dem dårlig rykte.

Josef hadde ikke annet valg enn å flytte. Han valgte et forlatt område ved navn Valdocco i utkanten av byen, dekket av krattskog og med enkelte rønner og primitive drikkesteder, og der leide han en liten bygning. Den 27. april 1832 flyttet han dit med en enkelt pasient, en ung mann som led av kreft, men i løpet av noen måneder trengte han enda en bygning for å ta seg av alle pasientene.

Dette var begynnelsen på «Det lille huset av Det guddommelige Forsyn», som han satte under vern av Vincent av Paul og ga som motto Caritas Christi urget nos («Kristi kjærlighet driver oss»). Han startet nye seksjoner for å møte ethvert behov: de uhelbredelige syke, de gamle og syke, epileptikere, de mentalt syke, syke og forlatte barn. Han avviste ingen. Guds Forsyn hadde flyttet det lille huset til et sted hvor det kunne vokse til en hel by. Snart vokste det opp rundt det et Troens hus, Håpets hus og Kjærlighetens hus for handikappede, sinnssyke og lettsindige jenter. Byen tilbød snart også skoler og verksteder.

Fra den beskjedne starten vokste hans Piccola Casa og har i dag rundt 2.000 senger. Rundt det vokste det frem skoler, fattigstiftelser, hjemløseherberger, barnehjem, tilfluktssteder og verksteder og alle slags institusjoner for døve og stumme og mentalt handikappede. Slik ble «Det lille huset» til en nestekjærlighetens by i Torino for mer enn 7.000 innbyggere. I dag betjenes i gjennomsnitt 8-9.000 beboere daglig, og Cottolengo-instituttet har flere grunnleggelser i andre deler av verden. I dag er Det lille huset i Torino, med sine tusener av velgjørere, er av de mest imponerende steder i Europa.

I alt dette stolte Josef fullstendig på det guddommelige forsyn, og han stolte på at Gud ville hjelpe til med å overvinne de uunngåelige vanskelighetene og gjøre ham i stand til å finne tilstrekkelige midler og hjelpere. En av hans venner sa at han stolte mer på Gud enn på alle borgerne i Torino til sammen. Det er typisk at det for denne enorme og komplekse organisasjonen førte han ingen regnskapsbøker og investerte ingen penger – han brukte penger etter hvert som de kom inn, og når de ikke kom, satt han tålmodig og ventet uten å bekymre seg. Kong Karl Albert foreslo ofte at myndighetene skulle ta over beskyttelsen av grunnleggelsene. Don Cottolengo spurte: «Hvorfor det? De er under beskyttelse av Det guddommelige Forsyn; beskyttelse av staten er overflødig».

Don Cottolengo grunnla et brorskap av legbrødre, «Brødre av St. Vincent», nå «Brødre av St. Josef Benedikt Cottolengo» (Congregatio Fratrum a Sancto Iosepho Benedicto Cottolengo – FSGC), for å gjøre manuelt arbeid og arbeide som portører på sykehuset. Han grunnla en kongregasjon for sekularprester, «Prester av Den hellige Treenighet», nå «Presteselskapet av St. Josef Benedikt Cottolengo» (Societas Presbyterorum Sancti Iosephi Benedicti Cottolengo – SSC) for å hjelpe ham med å gi åndelig omsorg. Han grunnla også en rekke kongregasjoner for søstre, som alle var viet til en bestemt funksjon i «Det lille huset». Den best kjente ble grunnlagt i 1830 med hjelp fra Maria Nasi: «Døtre av St. Vincent» eller Vincentinersøstre, Vincenzine eller Cottolenghine, nå «Søstre av St. Josef Benedikt Cottolengo» (Suore di San Giuseppe Benedetto Cottolengo – SSGC).

I alt grunnla han 14 religiøse institutter for menn og kvinner for å drive hans voksende organisasjon som tok seg av de fattigste i samfunnet. Noen av dem var rent kontemplative som skulle assistere de andre gjennom sitt liv i bønn. Don Cottolengos livslange mål var ikke bare å sørge for fysiske behov, men også for sjelenes beste. Derfor grunnla han også bønnegrupper som skulle hjelpe det verdslige arbeidet gjennom bønn for dem som trengte spesiell hjelp, særlig de døende og de døde og for dem som var i alvorlig moralsk fare. Blant kongregasjonene er «Døtre av Medlidenheten», «Døtre av Den gode Hyrde» og «Eremitter av Den hellige Rosenkrans».

I tillegg til sin tillit til Forsynet hadde Josef en spesiell hengivenhet til Jomfru Maria og gjorde henne til beskytter for instituttet. Han understreket betydningen av bønn, og hans eget åndelige liv var fat basert på sakramentene. Han insisterte på en korrekt og ærbødig feiring av liturgien og anbefalte daglig kommunion på en tid da dette slett ikke var vanlig. I sin omsorg for de syke og uheldige var han opptatt av deres åndelige og mentale velvære i tillegg til deres fysiske tilstand. Han ønsket å gi dem selvtilliten tilbake og deres tillit til andre mennesker og Gud, og å hjelpe dem til å finne fred og stabilitet. Han betraktet seg som «fattig blant de fattige» og kledde seg og spiste som dem, selv om han hadde kong Karl Alberts tillit og aktelse, og kongen gjorde ham til ridder av Ordenen av de hellige Mauritius og Lasarus. Paven ga også sin offisielle godkjennelse av hans arbeid.

Don Cottolengos tiltro til Forsynet hindret ham imidlertid ikke i å arbeide hardt. Han sov bare noen få timer om natten, ofte i en stol eller på en benk. Men han slet seg fullstendig ut. I en alder av 56 år overleverte han i 1842 hele administrasjonen av sine institutter til sin etterfølger. Legene overtalte ham til å reise til sine brødre i Chieri ved Torino, men en uke senere, den 30. april 1842, døde han av tyfoidfeber i sin brors hus i Chieri. Han hadde lovt sine søstre da han dro: «Når jeg er i himmelen, hvor alt er mulig, vil jeg klynge meg til Guds Mors kappe og jeg vil ikke vende mine øyne bort fra dere. Men glem ikke hva denne stakkars gamle mannen har sagt til dere».

Han ble gravlagt under Maria-alteret i hovedkapellet i Valdocco. Han ble saligkåret den 29.april 1917 (dokumentet (Breve) var datert den 8. april) av pave Benedikt XV (1914-22) og helligkåret den 19. mars 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag var tidligere dødsdagen 30. april, men er nå 29. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Josef Benedikt Cottolengos eksempel var en av inspirasjonene til den hellige Johannes Don Bosco, som i sine tidlige år som prest hjalp til fra tid til annen i Det lille huset.