Fru Delanoue var kjent for å være snill og sjenerøs mot tiggere, men da hun døde i 1691, overtok den 25-årige Johanna huset og butikken. Hun hadde alltid vært from og nesten overdrevent samvittighetsfull, men hun viste seg nå ikke bare som intelligent og arbeidsom, men også gjerrig og pengegrisk. Nå brukte hun alle sine krefter til å bygge opp butikken, og hun skapte skandale ved å holde den åpen på søndager og festdager. Dette passet knapt butikkens halvveis hellige funksjon som religiøst utsalgssted, og var dessuten urettferdig overfor andre og mindre griske butikkeiere. Johanna begynte også å tilby overnatting for pilegrimer mot betaling, men bak huset i udelikate hull hogd ut i klippen mange år tidligere.
Johanna gjorde sin 17-årige og like kremmeraktige niese til medeier, og det ble sagt at Johanna var så skruppelløs at hun sendte niesen for å kjøpe mat først like før måltidene, slik at hun ikke løy når hun avviste tiggere med at det ikke var noe mat i huset. Johanna hadde foran seg muligheten til ved hardt arbeid å bli en suksessrik forretningskvinne, om enn alltid i en liten skala. Han ble sagt å resolutt å ha arbeidet for dette målet som verste sort pengegriske småbutikkeiere.
Men om kvelden den 5. januar 1693 kom en sjuskete gammel kvinne til Saumur som pilegrim. Det var enken Françoise Souchet fra Rennes, som først virket som en slitsom, men harmløs religiøs eksentriker som tilbrakte tiden med å reise mellom valfartsmål. Hun hevdet å stå på nær fot med Gud, men hans budskap som hun rapporterte dem, viste seg vanligvis å være mer meningsløse enn dypsindig kryptiske. Hun nærmet seg likevel grensen av det meningsfylte med «Gud sendte meg denne første gangen for å lære veien», da butikkeiersken handlet stikk i strid med sin natur og lot henne bo i huset nesten gratis. Det ble sagt at Johanna ble svært urolig av besøket. Mme Souchet skulle komme og gå i mange år, og samtalene med henne endret Johannas liv.
Neste fastetid begynte hun å lytte til prekener da hun gjorde sin egen lille rundtur til forskjellige kirker. Til slutt ba hun om råd hos pater Geneteau, sykehusprest ved byens hospital med et ry som åndelig veileder. Hun lukket butikken på søndager og startet å faste tre dager i uken, men ellers virket hun like gjerrig som før. Men pinsedag var Mme Souchet tilbake med noen flere guddommelige erklæringer, som folket i Saumur nå fant så forvirret at de erklærte henne å være temmelig gal. Men Johanna tolket disse orakeluttalelsene som direkte instruksjoner om å gi, og det uforbeholdent. Hun tok sin beste kjole fra skapet og ga den til fru Souchet. Hun sa: «Jeg vet at hun ikke trenger den, men Jesus sa at jeg skulle gi henne den». Johanna gikk inn i en mystisk transe i tre dager og netter og forkynte sin omvendelse til et liv viet til de fattige, selv om hun ennå virket usikker på deres tilholdssted.
Mme Souchet leverte et uventet detaljert budskap fra Gud, som ønsket at Johanna skulle ta seg av seks syke barn i en stall Saint-Florent. Hun tok med seg en kjerre med mat og klær til dem og deres like kalde og sultne foreldre, og i de neste to månedene viet hun nesten halve uken til å hjelpe dem. Mme Souchet hevdet å ha sett barna i en visjon, men denne uvanlige kvinnen var åpenbart en glimrende og medfølende rådgiver med en stor forståelse for Johannas natur og hvordan hennes evner kunne vendes til det gode. Snart tok Johanna seg av andre uheldige, og i 1698 stengte hun butikken. De fattige kom nå til henne i stedet for å vente på hennes besøk. Fra rundt denne tiden praktiserte hun legemlige botsøvelser for å gjøre bot for sin tidligere griskhet. Hun sov nå sittende i en stol eller på en kasse med en stein til pute.
I 1700 tok Johanna et fattig barn inn i huset, fulgt av de syke og gamle og de lutfattige. Hun ga husly til et dusin foreldreløse og andre i huset og hulene bak, og folket begynte snart å kalle det «Forsynets hus». I 1702 kollapset klippen og ødela huset og drepte et barn. Johanna flyttet sine begunstigede til stallene i et Oratorianerhus, men prestene tålte ikke den stadige strømmen av tiggere, så de viste henne bort. Imidlertid er det vanskelig å vite om oratorianerne var fullt så uvennlige og griske som fortellingen skildrer dem, for de ble ofte beskyldt for en gjenværende jansenisme, mens Johanna (og hennes hagiografer) representerte en noe annerledes tendens i Kirken.
Sammen med sin niese flyttet Johanna inn i et hus med tre rom og en tilhørende hule, hvor de ikke kunne gi husly til alle som kom til dem. I 1704, etter å ha kjempet på denne måten i fire år, fant hun to andre kvinner som var villige til å hjelpe henne, og til og med bli nonner hvis det gikk i orden, for Jesus hadde fortalt Johanna at hun skulle grunnlegge en kongregasjon. Den første gruppen ble ikledd drakten den 26. juli 1704, som var festen for den hellige Anna, og det ga navnet til kongregasjonen: «Søstre av St. Anna av Forsynet av Saumur, de fattiges tjenere» (Les Soeurs de Sainte Anne de la Providence de Saumur, Servantes des pauvres). Kongregasjonen heter i dag Søstre av Johanna Delanoue (Soeurs de Jeanne Delanoue - SJD) eller De fattiges tjenerinner av Johanna Delanoue (Servantes des Pauvres de Jeanne Delanoue). Resten av sitt liv viet Johanna til omsorg for foreldreløse og gamle mennesker.
I 1706 leide oratorianerne ut et stort hus til Johanna, men det er sagt at de hevet leien med 150 % på grunn av de støyende og skitne menneskene hun ønsket å ta seg av. Biskopen av Angers godkjente kongregasjonens regel og approberte kongregasjonen den 24. september 1709, og Johanna tok ordensnavnet Johanna av Korset. Oratorianerne, som ble sagt å mislike Johannas overivrige praksis som daglig kommunion, prøvde å få kontroll over søsterskapet og deres veldedige arbeid. Johanna klarte imidlertid å unnvike disse forsøkene, selv om det i hungersåret 1709 var mer enn hundre mennesker i Forsynets hus.
Etter hvert grunnla Johanna det første hospitset i Saumur i 1715, selv om kong Ludvig XIV (1643-1715) hadde bedt om en slik etablering så tidlig som i 1672. Guvernøren i Annecy, Henrik de Vallière, og andre velyndere hadde kjøpt det store Tre englers hus og andre bygninger til henne og sørget for reparasjonene. I 1717 ble Forsynets hus til Det store Forsynets hus. Rundt denne tiden måtte Johannas åndelige veileder overtale henne til å minske selvplagingen, som hadde blitt ekstrem.
Hennes nestekjærlige arbeid strakte seg nå ut over Saumur og bispedømmet. Fra 1721 ble det kjøpt eiendommer for å hjelpe nødlidende over hele Frankrike. I 1727 hadde kongregasjonen 24 søstre, som tok seg av rundt 300 foreldreløse barn og hjelpetrengende eldre. Johanna hadde snart førti hjelpere som var villige til å følge hennes eksempel av hengivenhet til de fattige og til bønn. Ved sin død hadde Johanna grunnlagt tolv kommuniteter, hospitser og skoler.
I mange år led Johanna av alvorlig tannpine og ørepine og av reumatisme, og i september 1735 innevarslet en alvorlig feber hennes siste sykdom. Utslitt av sitt arbeid for de fattige døde Johanna den 17. august 1736 i Fenet. Hun ble allerede omtalt som en helgen på grunn av sitt gavmilde arbeid for foreldreløse, gamle og fattige. Hennes medborgere sa om henne: «Den lille butikkdamen gjorde mer for de fattige enn alle bystyremedlemmer til sammen. Hvilken kvinne! Hvilken helgen!»
Hun ble saligkåret den 9. november 1947 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 31. oktober 1982 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma, hans tredje helligkåring. Hennes minnedag er dødsdagen 17. august. Det er nå rundt fire hundre St. Anna-søstre av Forsynet av Saumur i Frankrike, Madagaskar og Sumatra. De må ikke forveksles med en kongregasjon av samme navn, men fra Torino.