Den hellige Johannes Antonius Farina (1803-1888)

Som femtenåring begynte Johannes i 1818 på bispedømmets seminar i Vicenza. Han var intelligent og godt bevandret i alle disipliner, så mens han fortsatt studerte teologi der, ble han som 21-åring i 1824 satt til å undervise i litteratur og «hellig veltalenhet» (sacra eloquenza) for de yngste guttene ved seminaret, og han viste store evner som lærer. Den 14. januar 1827 ble han presteviet, 24 år gammel. Deretter tok han diplom som grunnskolelærer. I sine første år som prest hadde han mange forskjellige oppgaver. I atten år underviste han på seminaret og var dets spiritual (åndelige veileder), i ti år var han kapellan for menigheten San Pietro i Vicenza, samtidig som han også underviste på den offentlige grunnskolen og gymnaset i Vicenza, som da var en del av kongeriket Lombardo-Veneto under Habsburgerne i Østerrike.

I 1831 grunnla han den første folkeskolen for fattige jenter i Vicenza, Scuola de Carità, hvor han selv ble direktør. Så gikk han løs på et prosjekt som var svært dristig for sin tid og for hans alder, nemlig å grunnlegge en kongregasjon. Den 11. november 1836 grunnla han instituttet «Lærerinner av St. Dorotea, døtre av Jesu og Marias hellige hjerter» (i Vicenza) (Suore Maestre di Santa Dorotea Figlie dei Sacri Cuori – SDVI) for utdannelse av fattige jenter. Søstrene underviste på hans skole, men han ønsket at de også skulle vie seg jenter av god familie, de døvstumme og de blinde, og han sendte dem også for å pleie gamle og syke på sykehus, asyler og i hjemmene. Den 1. mars 1839 mottok han fra pave Gregor XVI (1831-46) Decretem laudis, som er en innledende pavelig anerkjennelse. Hans regler for kongregasjonen sto ved lag til 1905, da instituttet ble godkjent av den hellige pave Pius X (1903-14).

Den 25. mai 1850 ble p. Farina valgt til biskop av Treviso, og den 30. september samme år ble valget stadfestet den salige pave Pius IX (1846-78). Den 19. januar 1851 ble han bispeviet av biskop Giovanni Giuseppe Cappellari av Vicenza (1832-60), assistert av biskop Bernardo Antonino Squarcina OP av Adria (1842-51) og biskop Federico Manfredini, titularbiskop av Famagusta, senere biskop av Padova (1857-82). I dette embetet drev biskop Farina en mangesidig apostolisk aktivitet. Han gjennomførte pastorale besøk og i alle menighetene organiserte han foreninger for åndelig og materiell hjelp til de fattige, og han ble derfor kalt «de fattiges biskop». Han økte bruken av åndelige øvelser og hjelp til fattige og syke prester, han bedret presteskapets og de troendes læremessige og kulturelle dannelse og katekismeundervisningen for de unge. Men misforståelser og konflikter med kannikene i katedralens kapittel forårsaket kontinuerlig lidelse og tilbakeslag. Den 18. september 1858 presteviet han Giuseppe Melchiorre Sarto, den senere pave Pius X, i domkirken i Castelfranco.

Den 18. juni 1860 ble han valgt til biskop av Vicenza etter Giovanni Giuseppe Cappellari, som hadde bispeviet ham, og pave Pius IX stadfestet valget den 28. september samme år. Også der fortsatte han sine pastorale initiativ, og han gjennomførte et stort fornyelsesprogram. Han sørget for presteskapets og de troendes kulturelle og åndelige dannelse, for katekismeundervisning for barna og for reform av studiene og disiplinen på seminarene. I 1869 kunne han avholde den første bispedømmesynoden siden 1689, og han gjennomførte pastorale besøk i hele bispedømmet, noen ganger til fots eller på muldyr i mange kilometer for å komme til de små fjellandsbyene som aldri hadde sett en biskop. Han etablerte utallige brorskap for å hjelpe de fattige samt gamle prester og for å holde åndelige øvelser for folket. Han hadde en dyp hengivenhet til Jesu hellige Hjerte, Jomfru Maria og eukaristien. I begge sine bispedømmer ble kan kaldt «De fattiges biskop» og «Nestekjærlighetens biskop».

Mellom desember 1869 og juni 1870 deltok han på Første Vatikankonsil, hvor han tilhørte dem som støttet definisjonen av pavens ufeilbarlighet. I 1875 stadfestet biskop Farina grunnleggelsen av kongregasjonen «Søstre av den guddommelige vilje» eller Suore della Divina Volontà (Congregatio Sororum a Divina Voluntate – SDV), som ble ledet av den salige Cajetana Sterni (it: Gaetana) (1827-89), som ble saligkåret sammen med biskop Farina i 2001. De siste årene av hans liv var preget av åpen anerkjennelse av hans apostoliske aktivitet og hans nestekjærlighet, men også av dyp lidelse og anklager, som han reagerte på med taushet, indre ro og tilgivelse, i tillit til sin egen samvittighet.

I 1886 ble han alvorlig syk, og deretter ble hans fysiske styrke gradvis svekket, inntil han fikk et slag og døde den 4. mars 1888 i Vicenza, 85 år gammel. Han ble etterfulgt som biskop av Antonio Maria De Pol. Han ble først gravlagt på den kommunale kirkegården i Vicenza, men ti år senere ble hans levninger høytidelig overført til kirken i moderhuset til det instituttet han grunnla Vicenza, hvor de fortsatt hviler i dag.

Hans ry for hellighet vokste både i Kirken og i samfunnet, og fra 1897 begynte folk å påkalle ham for hans forbønn i himmelen. Prosessen for Farinas saligkåring startet i 1990, og han fikk da tittelen «Guds tjener». Den 24. april 2001 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2001 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av sr. Inés Torres Cordova som et mirakel på hans forbønn. I 1978 ble sr. Inés fra Ecuador mirakuløst helbredet av en alvorlig svulst med spredning, etter at hun sammen med sine medsøstre påkalte deres grunnlegger. Biskop Farina ble saligkåret av paven den 4. november 2001 på Petersplassen i Roma.

I ediktet som ble proklamert av pave Johannes Paul II ved saligkåringen av Farina, ble hans minnedag i bispedømmet Vicenza satt til 14. januar. Men i 2004-utgaven av Martyrologium Romanum ble den liturgiske feiringen lagt til 4. mars (hans dies natalis).

Kumari var en fattig analfabet som nå var gravid i niende måned, og legene og sykepleierne var sikre på at hun ville dø under fødselen, ettersom hun hadde fått hepatitt B under svangerskapet. De mente at dette sikkert ville føre til en ukontrollert blødning, hvor det var umulig å redde henne. Når det gjaldt fosteret, var de sikre på at det ville få en uopprettelig skade på sentralnervesystemet. Situasjonen for moren var svært alvorlig, for andre komplikasjoner kom til i siste uke i svangerskapet, slik at to sykehus nektet henne adgang på grunn av mangel på tilstrekkelig fasiliteter for tilfeller som hennes. Og da presten i landsbyen tilbød seg å ta henne med til det katolske sykehuset, fordi han tenkte at de i alle fall ikke ville avvise henne, ønsket ikke legen i mottagelsen å motta henne: «Vil prisen du betaler for denne kvinnen være verdt det, siden hun vil dø i barsel?» Da presten insisterte, fikk legen ham til å undertegne et «skjema for høy risiko», hvor Kumaris mann signerte med et korstegn.

Da Kumari et par uker før hadde bedt søstrene om penger for å betale legen og for de kliniske undersøkelsene, ga superiorinnen henne det som var nødvendig. Hun ga henne også et lite bilde av søstrenes grunnlegger, den salige Johannes Farina, og ba henne og å søke hjelp fra ham, som ville be for henne sammen med søstrene. Mens Kumari svevde i livsfare på sykehuset, samlet folk i hennes landsby seg i kirken hver dag for å be. Kateketen, en av de få som kunne lese, resiterte setning for setning bønnen til den salige Farina, og alle gjentok ordene høyt. Og da Kumaris tilstand forverret seg, la de også til eukaristisk tilbedelse og faste, og alle ba sammen, katolikker og protestanter, slektninger og venner og selv de som inntil da aldri hadde gått inn i en kirke.

Kumari hadde hele tiden holdt et krøllet helgenbilde i hånden og sett på bildet av biskopen som hun ikke kjente, men som søstrene hadde foreslått at hun skulle be til og påkalle. Han hadde gitt henne stor styrke da hun måtte føde alene i et isolert rom, uten en lege og uten nødvendig utstyr, fordi de sa at hun var smittefarlig. Til tross for legenes spådommer fødte hun den 2. september 2001 for tidlig en sunn liten jente. Fødselen gikk på uforklarlig vis bra, uten den fryktede ukontrollerte blødningen. Kumaris tilstand ble forverret av økningen av hepatitt og andre komplikasjoner, men bare noen få dager etter senere kom hun hjem fullstendig frisk, sammen med sin lille jente som ble døpt med navnet Johanna, til minne om sin beskytter Johannes Farina. Moren fortalte at hun hadde sett «denne presten» en liten stund før fødselen, en skikkelse kledd i hvitt som hadde gitt henne så mye mot og fred.

Johannes Farina ble helligkåret sammen med fem andre den 23. november 2014 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 4. mars. Hans institutt SDVI har i dag rundt 1600 søstre som virker i femten land. Den mest kjente søsteren er trolig den hellige sr. Maria Bertilla Boscardin (1888-1922), som ble helligkåret den 11. mai 1961 av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63).