De salige Johannes Kasper Kratz, Manuel d'Abreu, Bartolomeus Álvarez og Vincent da Cunha (d. 1737)

De salige Johannes Kasper Kratz, Manuel d'Abreu, Bartolomeus Álvarez og Vincent da Cunha tilhørte jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) og led martyrdøden i Vietnam.

Den salige Johannes Kasper Kratz ble født den 14. september 1698 i Golzheim ved Düren mellom Aachen og Köln i Tyskland. Han gikk på jesuittenes gymnas i Düsseldorf. Helt fra ungdommen var han en eventyrer, og etter at han fullførte studiene i 1721, dro han hjemmefra og brukte de neste fem årene på å reise rundt i Italia, Spania, Portugal og Frankrike. Han vendte tilbake til Tyskland, men han hadde fått reisingen i blodet og det mystiske Østen lokket.

Han dro til Amsterdam, og der vervet han seg som offiser i kolonihæren til Det hollandske østindiske kompaniet. Han dro av sted sommeren 1727, og etter en syv måneders reise kom han i januar 1728 til Batavia på Java (dagens indonesiske hovedstad Djakarta). Siden nesten alle innbyggerne der var nederlandske kalvinister, måtte Johannes holde sin katolisisme for seg selv. Alltid når et portugisisk skip fra Macao eller en spansk gallion fra Manila kom til havnen, gikk han om bord på jakt etter en prest slik at han kunne motta sakramentene og delta i messen.

I mai 1730 kom jesuitten Philip Sibin til Batavia. Johannes møtte ham og snakket med ham om sine lengsler, og da skipet vendte tilbake til Macao i juni, var både p. Sibin og Johannes om bord. I Macao trådte den 32-årige Johannes den 27. oktober 1730 inn i jesuittordenen. Etter novisiatet studerte han teologi i to år, og kort før jul i 1734 ble han presteviet.

Den salige Manuel d'Abreu ble født den 14. oktober 1708 i Arouca i Portugal. Han trådte inn i jesuittordenen i 1724 og ble sendt til Goa i India i 1733. I 1734 dro han til Macao. Han var prest.

Den salige Bartolomeus Álvarez ble født den 10. august 1706 i Parâmio nær Braganza i Portugal. Han trådte inn hos jesuittene i Coimbra i 1723. Han ble sendt til India i 1730, og i 1731 ble han overflyttet til Macao. Han var prest.

I første halvdel av 1700-tallet ble de kristne misjonene i Tonkin (i dag i Nord-Vietnam) periodevis rammet av forfølgelse. Men i 1735 var den nye kongen relativt tolerant til forskjell fra sin far, og jesuittenes overordnede i misjonens hovedkvarter i Macao mente at til tross for noen farer kunne nye misjonærer sendes til regionen. Fem prester ble valgt ut: Johannes Kasper Kratz, Manuel d'Abreu, Bartolomeus Álvarez samt de to portugiserne Kristoffer da Sampayo og Manuel Carvalho.

De fem misjonærene dro fra Macao den 13. april 1735. Etter noen dager med god vind hadde de passert øya Hainan, men der ble de stanset av den kinesiske kystvakten og arrestert. Deres forsøk på å kjøpe seg fri mislyktes, og deretter ble de brakt til Nao-Cheu og fengslet. Da deres superior i Macao hørte om deres fangenskap, sendte han en utsending til Nao-Cheu for å forhandle frem en løslatelse. De fem prestene ble satt fri i november på betingelse av at de vendte tilbake dit de kom fra. De var tilbake i Macao den 24. desember 1735. Selv om deres første forsøk på å komme seg til Tonkin mislyktes, avblåste de ikke planen. I tillegg til de fem ble også en sjette prest utnevnt.

Den salige Vincent de Cunha ble født den 2. februar 1708 i Lisboa i Portugal. Han trådte inn hos jesuittene i 1726 og reiste til Macao i 1734.

De seks jesuittmisjonærene forlot Macao den 10. mars 1736, kledd som kinesiske handelsmenn. De unngikk sjøveien, og sammen med en veiviser fulgte de en rute over land gjennom den kinesiske provinsen Guangdong som førte dem til Lienchow på nordøstsiden av den nåværende Tonkinbukta. Derfra seilte gruppen den korte avstanden til Lofeu, en misjonsstasjon i Tonkin på grensen til Kina.

I Lofeu forlot veiviseren dem og reiste tilbake til Macao. Etter en etterlengtet hvil blant de kristne i Tonkin var misjonærene ivrige etter å reise inn i landet. Men p. Sampayo var blitt syk og var ute av stand til å reise, så p. Carvalho ble igjen for å se etter ham. Dette førte til at de to reddet livet.

De fire gjenværende jesuittene seilte til Baxta sammen med to kateketer fra Tankin, Markus Trí og Vincent Nghiem, og der viste en fremtredende kristen dem gjestfrihet i to dager. Men deres ankomst til Baxta var ikke fullstendig hemmelig, og noen ikke-kristne som hadde hørt om prestenes ankomst, planla å legge seg på lur etter dem når de forlot byen. Dette skjedde den 12. april, og misjonærene ble overfalt og ranet. Med lenker på hender og føtter ble de ført til den lokale mandarinen. Da han fant et krusifiks på brystet til en av misjonærene, utbrøt han: «Det er ingen tvil om at disse lærer den religion som ofte har blitt forbudt i disse statene og hardt straffet». Etter at harde åk av tre var lagt over nakken på dem alle, ble de ført i fengsel. Den 18. april ble de overlevert til distriktsguvernøren, som beholdt dem til den 26. april. Da sendte han dem i bur til hovedstaden Ketcho (i dag Hanoi).

Marsjen under den stekende solen varte i tre dager, og da de kom frem, led de fire misjonærene og de to kateketene akutt av sult og tørst. I kongepalasset ble de to kateketene avhørt av mandariner, mens de fire misjonærene ble bedt om å trampe på et krusifiks som var lagt på bakken foran dem. I stedet for å vanære sin religion, knelte alle fire ned og kysset krusifikset. De ble da sparket og stukket med piggstaver, svarte de med å uttrykke vilje til å miste liv og lemmer, men de ville ikke falle fra sin tro. Da mandarinene ikke lyktes med sine forsøk, ga de ordre til at de seks kristne skulle kastes i fengsel til kongens ønsker var kjent.

Flere dager senere ble fangene ført for det øverste tribunalet, og kateketene ble igjen forhørt. Fordi de tappert fortsatte å bekjenne sin tro, fikk Markus femten hammerslag mot knærne og Vincent fem. Dagen etter ble de igjen forhørt, men de svarte på samme måte som tidligere. Da de skulle til å få flere hammerslag, reiste en av dommerne seg, pekte på Markus og sa: «Denne her fortjener uten videre forhør å deles i fire fordi han førte disse lærerne av den forbudte religionen hit. Hans ledsager bør også halshogges fordi han er medskyldig. Det samme burde gjøres med de fire lærerne, selv om religionen er forbudt, våger de å komme hit uten annen grunn enn å forkynne den».

Deretter ga mandarinene ordre om at fangene skulle føres til det fengslet som var kjent som «Østens helvete». Fengslet fortjente sitt navn fordi det var kveldende varmt – det var hele dagen utsatt for den stekende solen, med tynne vegger, uten lys, og den eneste luften var den som kom inn gjennom flere smale spalter i veggen. Luften var alltid stinkende, og stanken fra de råtnende kroppene var så overveldende at fanger noen ganger ble deliriske. Lenkene ble aldri tatt av føttene på dem og de sov rett på bakken. Myggen herjet slik at deres legemer etter kort tid var opphovnet av bitt. I tillegg var det sparsomt med mat, og brødet de fikk, var hardt og gammelt.

Skikken var at henrettelser ble gjennomført den tolvte dagen etter siste fullmåne, som i 1727 var 12. januar. Den 7. januar kom en regjeringsfunksjonær til fengselet for å foreta en offisiell identifikasjon av fangene, både misjonærene og andre forbrytere. To dager senere kom en kateket ved navn Benedikt for å treffe jesuittene: «Dere burde gi meg tips fordi jeg bringer dere gode nyheter. Dere er nå halvmartyrer, men i løpet av få dager vil dere bli halshogd for Jesus Kristus». De priste og takket Gud og sa til Benedikt: «Vi skal betale deg tilbake med kjærlighet, den myntenheten som benyttes i himmelen». Den 10. januar kom en mandarin for å lese opp dødsdommen for dem og utnevnte en bøddel til hver.

Før daggry den 12. januar samlet kristne seg nær fengselets inngang, og ved soloppgang kom også soldater. Fangene fikk hendene bakbundet og prosesjonen beveget seg langsomt til henrettelsesstedet. Hver av dem ble fulgt av en soldat på en side og en bøddel på den andre. P. Álvarez ledet prosesjonen, deretter kom patrene d'Abreu, Kratz og Cunha. Deretter kom forbryterne. Da de kom til kongepalasset, kom en mandarin ut og leste opp dommene. Til misjonærene sa han: «På kongens ordre skal dere fire utlendinger halshogges fordi dere har kommet til dette kongeriket for å forkynne portugisernes forbudte religion.»

Henrettelsesstedet var en stor slette, og midt på den var det midjehøye trestolper. Hver enkelt ble ført til en stolpe. De knelte ned med ryggen mot stolpen og ble hardt bundet. Da kongens onkel, som sto i en paviljong nær ved, ga signalet med sin vifte, hevet bødlene sine sabler og hogg hodene av sine ofre. Patrene Álvarez og Kratz ble halshogd med ett hogg hver, mens p. d'Abreus hode hang ned på brystet. P. Cunhas bøddel traff armen med det første hogget, det andre bommet også, og først det tredje hogget traff som det skulle.

De kristne som hadde vært vitne til henrettelsen, tok med seg misjonærenes legemer til sin landsby for begravelse inntil de senere kunne overføres til Macao. Kateketen Vincent hadde dødd i fengselet den 20. juni 1736 som resultat av mishandlingen, mens Markus var blitt sendt i eksil. Han hadde bedt om å få dø sammen med misjonærene, men dette ble nektet ham. Han døde en gang i juni 1737.

Kristenforfølgelsene i landet varte fra 1625 til 1886 og kostet 130.000 livet. De 117 martyrene som ble helligkåret i 1988, døde mellom 1745 og 1862. De fire jesuittene er ikke blant de vietnamesiske martyrene som er offisielt salig- og helligkåret. Disse fire jesuittmartyrene kalles salige i noen kilder, men jesuittene selv omtaler dem som Servi Dei («Guds tjenere»). Deres minnedag er dødsdagen 12. januar.