Den salige Josefa Naval Girbés (1820-1893)

Den salige Josefa Naval Girbés ble født den 11. desember 1820 i Algemesí i provinsen og erkebispedømmet Valencia i det østlige Spania. Hun ble døpt samme dag med navnet Maria Josefa, men hun ble alltid kalt bare Josefa. Hun var den eldste av seks barn av Vicente Naval og Josefa Girbés, som satt i beskjedne økonomiske kår. Men de var forbilledlige katolske foreldre, og barna ble oppdratt til å bli arbeidsomme, samvittighetsfulle og fromme. Josefa ble fermet (konfirmert) som åtteåring den 10. november 1828, og året etter mottok hun sin første kommunion.

Hennes mor døde allerede den 19. juni 1833, bare 35 år gammel. Da var Josefa tretten år. Familien flyttet inn hos bestemoren og en onkel på morssiden, og Josefa overtok ansvaret for husholdningen og for pleien av den syke bestemoren. Hun døde i 1847, men Josefa fortsatte som ansvarlig for huset. Etter farens død den 26. juni 1862 ble hun hos onkelen til han døde den 10. mars 1870.

Under veiledning av en god sjelesørger hadde Josefa som 18-åring den 4. desember 1838 viet seg til Kristus gjennom et løfte om evig kyskhet, men hun aktet ikke å slutte seg til noen orden. Josefas liv var enkelt. Hun utmerket seg for sin lidenskapelige kjærlighet og hadde stadig fremgang langs bønnens og den evangeliske perfeksjonens vei. Samtidig engasjerte hun seg sjenerøst med apostolisk arbeid i sin menighet.

Hun levde et ytre sett begivenhetsløst liv, fullstendig viet til andres vel. Som 30-åring åpnet hun i 1850 en skole i sitt eget hjem hvor hun underviste i sying, bønn og de evangeliske dyder. Hun formet mange unge jenter og kvinner og delte sin visdom og åndelige forståelse med dem. Hun sluttet seg til St. Vincent de Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP), grunnlagt av den salige Fredrik Ozanam, som var aktiv i å fremme de fattiges velferd, og hun ble kjent for sin evne til å forsone dem som var involvert i familiære og lokale feider. Hun var medlem av «Karmelittenes tredjeorden av Vår Frue av Karmelberget og St. Teresa av Jesus» og hadde en spesiell sterk kjærlighet til Guds Mor Maria.

Hennes helse hadde vært svak helt fra barndommen, den ble stadig verre etter hvert som hun fikk en kombinasjon av de kroniske sykdommene som herjet på den tiden. Hun bar dem alle med stor tålmodighet. Det viktigste kjennetegnet ved hennes liv var enkelhet og praktiseringen av evangelisk fattigdom. Selv om hun ofret sine egne behov, var hun i stand til å ta seg av andres. Hun hadde et mildt temperament, men med en grad av tøffhet som gjorde henne resolutt i å korrigere feil hos dem rundt henne.

Hun døde den 24. februar 1893 i Algemesí, 73 år gammel. Hun er gravlagt i sin sognekirke St. Jakob der. Innsamlingen av informasjon til hennes saligkåringsprosess ble igangsatt i Valencia i 1950, og saken ble åpnet i 1982. Den 3. januar 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 25. september 1988 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 24. februar, men 6. november nevnes også.