Året etter ble han uteksaminert i teologi i Torino. Han gjorde det strålende i studiene, og han spesialiserte seg på tolkningen av Den hellige skrift ved dominikanernes universitet Angelicum i Roma og ved det berømte École Biblique i Jerusalem, hvor han var en elev av p. Marie-Joseph Lagrange. Hans avhandling ble publisert i 1934 og han ble tildelt den akademiske tittelen Prolita in Sacra Scrittura.
Deretter viet han seg til undervisning i Den hellige skrift på det dominikanske teologiske seminaret Santa Maria delle Rose i Torino og på samme tid ved Consolata-misjonærenes kollegium. I 1937 fortsatte han den Bibelkommentaren som var påbegynt av dominikanerpateren Marco Sales, som døde i 1936. Da publiserte han det sjette bindet i serien om Visdommens bok i Det gamle testamente. I 1942 utga han det syvende bindet om Jesajas bok i to bind, hvor han viste hele dybden av sine studier. Han var respektert for sine enorme kunnskaper, men han elsket også å utøve prestetjeneste blant de fattige, spesielt i hospitset for fattige eldre nær sitt kloster.
På det religiøse og politiske området var hans personlighet uavhengig, ukonvensjonell og ofte ironisk, noe som brakte ham i konflikt med de fascistiske myndighetene og under mistanke om modernisme fra sine overordnede, som i denne vanskelige perioden av historien mente at bare jerndisiplin kunne garantere at ordenen ble bevart. I alle fall fikk anklagene mot ham i 1939 det resultat at hans foredrag på det dominikanske seminaret ble suspendert og han selv ble fysisk fjernet ved å bli overført til klosteret San Domenico og begrenset til undervisning ved Consolata-misjonærenes kollegium.
Derfra ble han den 5. oktober 1944 deportert til Tyskland og konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. I denne leiren i utkanten av München satt han i seks måneder og ble utsatt for den mishandling som var typisk for disse leirene. Han bar sine lidelser med ydmykhet og tålmodighet, styrket av bønn og studium av Guds Ord. For dette ble han beundret av andre religiøse og prester fra andre religiøse konfesjoner som var fanger som ham.
Han ble plassert i brakke 26, som var bygd for 180 fanger, men hvor det var stablet inn tusen geistlige. Der ble han syk og ble innlagt på sykestuen. En epidemi som raste siden desember, tok livet av mange innsatte. P. Girotti kunne ikke lenger stå, det var tydelig at han hadde gått veldig ned i vekt, og i bena ble revmatiske smerter og hevelser verre og verre. Han ble brakt til sykestuen, hvor han ble diagnostisert med kreft. Hans siste ord som noen hørte, var fra Johannes’ åpenbaring: «Maranatha. Kom, Herre Jesus!» I tillegg førte de strabasene og volden han ble utsatt for, til hans død på sykestuen i Dachau på påskesøndag den 1. april 1945, nesten førti år gammel, formodentlig «hjulpet» av en sprøyte med bensin. Dette skjedde til stor sorg og ærbødighet fra alle deporterte, som umiddelbart anså ham som hellig, og på hans brisk skrev en ukjent hånd med blyant: «Her sov San Giuseppe Girotti». Loggen ved ankomst Dachau lyder: «Grunn til arrestasjon: han hjalp jødene». Han ble gravlagt i en felles grav i Leitenberg. Han var en av de 1500 prestene som døde i konsentrasjonsleiren Dachau.
Den 14. februar 1995, femti år etter hans død, fikk han minnemedaljen som «rettferdig blant nasjonene» som en anerkjennelse fra staten Israel til alle som har arbeidet for å berge jøder under Holocaust. Hans navn er innskrevet på den offisielle listen og det er plantet et tre til hans ære i De rettferdiges vei ved Yad Vashem i Jerusalem. I hans hjemby Alba er det allerede en gate oppkalt etter ham, og en forening som bærer hans navn, har viet til p. Giuseppe Girotti salen Giusti tra le nazioni i kulturhuset San Giuseppe.
I 1988 ble det i kurien i Torino startet en prosess for hans saligkåring med en undersøkelse av hans martyrium, og den fortsatte senere i Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 27. mars 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Han ble saligkåret av pave Frans den 26. april 2014 i katedralen San Lorenzo i Alba i provinsen Cuneo i regionen Piemonte i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle den 88-årige kardinal Giovanni Coppa, som selv ble født i Alba i provinsen Cuneo. Hans minnedag er dødsdagen 1. april.
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, news.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. april 2014