Skytshelgen for ferjemenn, vertshusholdere, sirkusfolk og vandremusikere, reisende og pilegrimer
Den hellige Julian Hospitator (= gjestgiver), også kalt Julian den Fattige, er sannsynligvis en oppdiktet skikkelse, og kan være en variant av den hellige Julian og Basilissa. Hans legende finnes i Legenda Aurea, og var svært populær i middelalderen.
Legenden forteller at Julian var en ung adelsmann. En gang han var ute på jakt, ble han fortalt av en hjort at han kom til å drepe sine foreldre. For å unngå å begå denne forferdelige forbrytelsen reiste han til et fjernt land (Italia eller Provençe?). Der tjente han kongen så godt at han ble adlet og giftet seg med en rik enke. Med henne fikk han et strålende slott som medgift. En dag kom han hjem til sitt slott og gikk til sitt soverom. Uten at han visste det hadde imidlertid hans foreldre kommet på sporet av ham og var uventet kommet til slottet. Ettersom de var trette, hadde hans kone bedt dem legge seg i Julians seng. Julian så de to skikkelsene der, og han kjente dem ikke igjen under sengeklærne. Han trodde de var inntrengere og i raseri stakk han dem begge i hjel.
Han hadde en mistanke om at kanskje en annen mann var i seng med hans kone. Imidlertid var hun i kirken. Da hun kom hjem og fant sin forrykte mann, fortalte han at han måtte forlate henne, siden han ikke lenger kunne leve sammen med anstendige mennesker. Men hun nektet å gi ham opp. Som bot reiste de til Roma for å få absolusjon. Da de kom hjem, flyttet de ut av sitt storslagne slott og reiste helt til de kom til bredden av en strid, bred elv. Der bygde de et hospits ved, og der pleide de fattige og syke og rodde reisende over elva.
Etter mange år ble Julian vekket en iskald natt av en stemme som ropte om hjelp fra den andre siden av elva. Han sto opp, krysset elva og oppdaget en mann som var nesten frosset i hjel. Den stakkars mannen viste seg å være spedalsk, men dette hindret ikke Julian i å berge ham og legge ham i sin egen seng. Mannen døde, men Julian så hans sjel stige opp til himmelen og avsløre at han var en spesiell utsending som var sendt fra Gud for å teste hans godhet. Han sa: «Julian, jeg skal hilse fra Vår Far i himmelen og si at han har akseptert din bot». Like etter døde både Julian og hustruen.
Historien fikk stor popularitet gjennom Jakob av Voragines Legenda Aurea på 1200-tallet, prekenene til den hellige Antoninus av Firenze og på 1800-tallet av Gustav Flaubert i en av hans Trois Contes. Men den er funnet enda tidligere i arbeidene til Vincent av Beauvais på 1200-tallet.
Mange hospitaler ble oppkalt etter Julian, særlig i Nederland, og han æres som skytshelgen for ferjemenn, vertshusholdere og reisende. Patronatet ble utviklet i en interessant retning til å inkludere vandremusikanter og sirkusfolk. I Roma er den belgiske (flamske) nasjonalkirken Saint-Julien-des-Flamands viet til ham. Hans minnedag er 12. februar. Hans attributt er en hjort eller en åre.