Den hellige Gregor (lat: Gregorius; gr: Gregorios) levde i Konstantinopel på 700-tallet. Han hadde tittelen Spatharios eller Protospatharios. Ordet Spatharios betyr egentlig en våpenbærer som gikk bak sin herre og bar hans sverd (spatha). Deretter gikk det over til å bety et medlem av livgarden; derfor betyr tittelen Protospatharios ved det keiserlige hoff i Konstantinopel kaptein for livgarden.
Dette var på ikonoklasmens tid, det vil si ødeleggelsen av de hellige bildene (gr: eikon = bilde; klaein = å ødelegge), under keiser Leo III Isaureren (717-41). I 726 offentliggjorde keiser Leo det første forbudet mot å ære hellige bilder (venerasjon), og alle bilder og statuer skulle plasseres så høyt at de troende ikke kunne kysse dem. Det er uklart hva som var keiserens egentlige mål, men de var høyst sannsynlig politiske. Noen mente nemlig at å ære bilder var avguderi og et hinder for omvendelse av muhammedanere og tyrkere. En storm av protester gikk over landet mot denne ikonoklasmen, og en del av hæren gjorde opprør og satte opp en motkeiser. Men det lyktes keiser Leo å slå ned oppstanden i et blodbad den 28. april 727.
Da ville keiseren prøve å vinne den hellige patriark Germanos I av Konstantinopel (715-30) og den hellige pave Gregor II (715-31) for sitt syn. Men begge talte mot billedforbudet, og Germanos skrev i et brev: «Når vi viser ærbødighet for avbildninger av Jesus Kristus, tilber vi ikke maling som er lagt på tre: Vi tilber den usynlige Gud i ånd og sannhet». Keiseren avsatte da Germanos fra patriarksetet i 729 (d. 732). Paven støttet patriarken av Konstantinopel og truet hans tronrøver av en etterfølger, patriark Anastasius (730-54).
Forbudet ble ikke etterkommet, i stedet synes folket å få en enda større kjærlighet til bildene. Men keiseren fornyet billedforbudet i skjerpet form i et edikt av 17. januar 730, undertegnet av den nye og mer føyelige patriarken. Den religiøse bruk av bilder, statuer og relikvier ble erklært gudsbespottelige. Nå raste det snart en storm av ødeleggelse over landet, hvor ikke bare bildene, men også mange av deres modige forsvarere, falt som ofre. Denne striden skulle vare i rundt hundre år.
At keiserens ordre virkelig kunne rettferdiggjøres av en overdreven, avguderisk tilbedelse av bilder, er blitt hevdet, man aldri bevist. Det er uansett uriktig at det keiserlige raseri bare rettet seg mot bilder av engler og helgener, som det nå og da har blitt hevdet av protestantiske forfattere, for mange martyrer ble drept fordi de æret bilder av Jesus Kristus selv. I henhold til keiserens dekret skulle alle ikoner konfiskeres fra hjem og kirker og deretter ødelegges. I Konstantinopel hadde det helt fra den salige keiser Konstantin I den stores tid (306-37; enekeiser fra 324) over den såkalte Kopperporten eller Brazan-porten hengt et undergjørende Kristus-ikon laget av kopper kalt Khristos Antifonetes (gr: ἀντιφωνητής, «den som svarer» eller «garantisten») (keiser Konstantin æres som hellig av de ortodokse). Men nå ga keiseren og ikonoklast-patriarken Anastasius ordre om at ikonet skulle konfiskeres.
Folkemengden som hadde samlet seg, ble rasende over denne vanhelligelsen. I mengden var patrisierkvinnen Maria, som kom fra en fremstående familie i byen, og sammen med mange andre styrtet hun bort til stigen og dro den ned fra veggen for å forhindre soldatene i å røre ikonet. Stigen falt ned, og offiseren Jovinus som sto på den og allerede hadde slått Kristusikonet i ansiktet, slo seg i hjel. Dette var den 19. januar 730. Noen hevder at også andre ble drept, men det fremgår ikke av aktene. Blant andre som deltok i forsvaret av ikonet, var Gregor Protospatharios og den hellige nonnen Theodosia av Konstantinopel (ca 700-45).
Da keiseren hørte om hva som hadde skjedd, fikk han henrettet en mengde troende, men deres navn er bare kjent av Gud. Gregor Protospatharios led også martyrdøden. Noen av de ortodokse er imidlertid kjent ved navn: De hellige Julian, Marcian, Johannes, Jakob, Alexios, Demetrios, Leontios, Fotios, Peter og to navnløse ynglinger, som ble kastet i fengsel og holdt der i rundt åtte måneder mens de hver dag mottok 500 slag. Men gjennom Kristi kraft holdt de seg i live gjennom torturen og holdt tappert ut sine lidelser. Til slutt ble de etter ordre fra keiseren brent med rødglødende jern og halshogd. Da den hellige patrisierkvinnen Maria, som ikke hadde blitt fengslet, hørte om henrettelsene, meldte hun seg frivillig til å lide martyrdøden.
Dette skjedde i år 730. Likene av martyrene ble etter keiserens ordre kastet i en stinkende gruve i et kystområde nær kirken for den hellige martyren Theodor, men de kristne berget dem og gravla dem med ærefrykt. De ble gjenfunnet like hele 139 år senere. Deres minnedag er 9. august. Martyrologium Romanum nevner bare Julian og Marcian «med åtte andre». Hos bollandistene er det Gregor som står først, ettersom man ved gjenfinningen av relikviene var hans levninger man først fikk øye på.
Kilder: Benedictines, Bunson, CSO, oca.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juni 1999