Den salige Jakob Oldi (it: Giacomo, Jacopo) [d'Oldo] ble født i 1364 i Lodi, en liten by sørøst for Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hans foreldre var Marchese Oldi og Fiordonina. Hans far døde mens han var ung og etterlot ham en arv som gjorde ham til en velstående mann. Han giftet seg med Caterina Bocconi og de fikk tre barn. Han levde først som en egensindig og fornøyelsessyk levemann.
Men under en pestepidemi ble de drevet ut på landet, til Lodi Vecchio. Her gikk Jakob inn i en lokal kirke som inneholdt en reproduksjon av Den hellige grav, og denne beveget ham svært. Da de vendte tilbake til Lodi, fant de at deres to døtre var døde av pesten, og Jakob opplevde en fullstendig omvendelse. Han ga opp sitt tidligere liv, tilbrakte så mye tid som mulig i kirken og gjorde bot for sine synder. Han tok seg også av en syk prest, som lærte ham latin.
Jakob og Katarina fortsatte å leve sammen i enda syv år, men de siste tre årene levde de som bror og søster. Katarina opplevde også en omvendelse, og sammen avla de løfte om evig avholdenhet og ble fransiskanertertiarer.
I 1397 ble Jakob presteviet, og han gjorde et av sine hus om til et kapell, hvor han møttes sammen med en liten gruppe venner for bønn og gjensidig oppmuntring. Deres levemåte vakte en mistanke blant de lokale fransiskanerne om at de hadde tenkt å etablere en ny gren av ordenen, og de måtte forlate byen. Frans ble fulgt av de tertiarene som hadde møttes, og de arbeidet i Lodi Vecchio som en kommunitet inntil de kunne vende tilbake til Lodi. Her viet Jakob seg til omsorg for de syke og spesielt krigsfanger, og han fikk ry for sine gode gjerninger og sitt botsliv. Men hans botsøvelser var så strenge at hans biskop måtte gi ham ordre om å spiseminst tre ganger i uken.
Jakob døde den 18. april 1404, bare førti år gammel, av en sykdom han hadde fått av en av sine pasienter. Han ble gravlagt i kirken St. Julian, den kirken han og hans hustru hadde grunnlagt. En offentlig kult startet umiddelbart, og det ble meldt om mirakler ved hans grav. Da hans legeme ble flyttet syv år senere, ble det funnet intakt.
I 1580 ble hans jordiske rester flyttet til nabokirken Sant'Egidio og i 1789 til katedralen. Hans kult ble stadfestet den 26. mars 1934, men han er plassert blant «Guds tjenere og Ærverdige» (Servi Dei et Venerabiles) i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en oversikt over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans minnedag er 18. april. Hans navn står ikke i det nye Martyrologium Romanum (2001).