Den salige Johannes Martin Moyë (fr: Jean-Martin) ble født den 27. januar 1730 i Cutting ved Metz i Lorraine i Frankrike. Han var den sjette av tretten barn i en from bondefamilie, foreldrene var Jean Moyë og hans hustru Catherine Demange. Hans eldre bror, som var seminarist, lærte ham de første rudimentene av latin, og han fullførte sine klassiske studier ved kollegiet i Pont-à-Mousson.
Deretter studerte han filosofi hos jesuittene i Strasbourg og begynte høsten 1751 på seminaret Saint-Simon i Metz. Han ble presteviet den 9. mars 1754. Han var kjent for sin fromhet og strenghet, men også for en noe rigid karakter. Hans liv kan deles i tre deler: sognetjeneste fra 1754 til 1767, apostolat i Kina fra 1771 til 1783 og så sognetjeneste igjen fra 1788 til sin død i 1793.
Han begynte i mars 1754 som kapellan i flere sogn i Metz samtidig som han fant tid til å skrive en avhandling mot protestantene om nåden. Mange fromme kvinner satte seg under has faste og kloke veiledning. Dette gjorde ham i stand til å finne lærere til de skolene han ville grunnlegge. Han grunnla i Metz i 1762 søsterordenen «Søstrene av det Guddommelige Forsyn» for å sørge for utdannelse til de fattige. For de noe neglisjerte katolikkene på landsbygda grunnla han to skoler og overlot dem til søstrene. For å støtte dette foretaket skrev han en bok om skoler og nonner, og han fulgte opp med en kraftig kampanje for dåp av nyfødte barn ved første anledning. I 1767 ble han anmeldt til biskopen, men han fortsatte å grunnlegge nye skoler.
I 1767 ble han utnevnt til superior for det lille seminaret Saint-Dié. Han overlot oppsynet med søsterkongregasjonen til to venner, og han bestemte seg for å oppfylle sin langvarige drøm om å bli misjonær. I 1769 trådte han inn i Missions Etrangères de Paris eller «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP), og i 1771 meldte han seg frivillig som misjonær og dro til Macao.
Han møtte ulike vanskeligheter, som å venne seg til annerledes mat og klær, i tillegg til å lære et nytt språk. Igjen planla han å grunnlegge skoler som før, men tilpasset kinesiske forhold. Dette fikk ham til i 1782 å grunnlegge «Instituttet av kristne jomfruer» for kinesiske kvinner som både skulle pleie de syke og instruere mødre og barn i deres egne hjem. På det meste hadde instituttet nesten 10.000 medlemmer. Igjen insisterte han på dåp av nyfødte ved første anledning. Enda en gang reiste det seg opposisjon mot hans metoder, og en periode satt han også arrestert. Fullstendig utmattelse gjorde at han dro hjem i 1784.
Tilbake i Frankrike arbeidet han igjen i Lorraine. Denne gangen ga han spesielt hjelp og råd til prester og andre som var i vanskeligheter i de urolige 1780-årene. Han utviklet også sin søsterkongregasjon videre. Under Den franske revolusjon tok han med sine søstre i eksil til Trier i Tyskland i 1791, men kongregasjonen ble oppløst av den franske hæren i 1792.
Han døde den 4. mai 1793 på hospitalet Bitche i Trier, hvor han hadde forberedt sin siste misjon. Han døde av tyfus som han hadde pådratt seg mens han så til de syke. Etter hans død ble søsterkongregasjonen gjenopplivet i 1816. Den vokste til 116 hus før 1900, inkludert en grunnleggelse i an Antonio i Texas i 1866. Deres suksess bidro trolig til å fremme hans saligkåringsprosess. Den ble innledet den 14. januar 1891, da pave Leo XIII (1878-1903) erklærte ham Venerabilis («Ærverdig»). Hans heroiske dyder ble proklamert i 1945, og han ble saligkåret den 21. november 1954 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 4. mai.