Den hellige Johannes Hector de Britto (port: João) ble født den 1. mars 1647 i Lisboa i Portugal. Familien var aristokratisk – moren var fra en adelsfamilie med tilknytning til hoffet i Lisboa og faren var guvernør av Rio de Janeiro i den daværende portugisiske kolonien Brasil. Som niåring kom Johannes til hoffet til den kloke kongen av Portugal, Johan (João) IV den lykkelige (1640-56). Der tjente han som pasje og var bestevenn med kronprinsen, Don Pedro, som senere ble kong Pedro II (1667-1706).
Da Johannes var elleve år, ble han alvorlig syk. Da legene mente at alt håp var ute, påkalte moren hjelp fra den hellige Frans Xavier og viet sin sønn til ham. Hun lovte at hvis gutten ble frisk, skulle han bære jesuittdrakt i ett år. I løpet av få dager var gutten oppe av sengen. Neste gang han kom til hoffet, var han som en jesuitt i miniatyr. Etter at året var gått la han bort drakten, men hadde allerede tenkt på å bli jesuitt «på ordentlig», bære samme drakt som den store misjonæren Frans Xavier og å vie sitt liv til omvendelsen av hedningene.
Selv om kongen og kronprinsen prøvde å overtale ham til å bli ved hoffet, var han bestemt på å følge det han så som Guds vilje. Han søkte om å bli tatt opp i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) som 15-åring i 1662, og til tross for mye motstand oppnådde han sitt mål. Den 17. desember 1662 begynte han på novisiatet i Lisboa. Etter at han avla løftene i 1664 dro han for å studere klassiske fag ved kollegiet i Évora, men på grunn av helseproblemer flyttet han til universitetet i Coimbra. Her begynte han å studere filosofi i 1666.
I 1668 skrev han til ordensgeneral Gian Paolo Oliva og ba om å bli sendt til Østen som misjonær. Men først måtte han gjøre unna prestestudiene. Han gjorde seg ferdig med filosofistudiene i 1669, og deretter underviste han i grammatikk ved kollegiet St. Antonius i Lisboa. I 1670 vendte han tilbake til universitetet for sine teologistudier. I slutten av 1570 kom Madura-misjonæren Baltasar da Costa til Lisboa og vervet unge mennesker for hedningemisjonen, og da ba Johannes om å bli sendt til India. Han ble presteviet i 1673, høyst sannsynlig den 5. februar.
Hans fremgang i studiene var så bemerkelsesverdig at han kunne ha gjort en strålende akademisk karriere, og etter hans prestevielse ble det gjort store anstrengelser for å holde ham i Portugal. Hans mor prøvde også å holde ham igjen, men han insisterte på sitt misjonskall. Så i midten av mars 1673 seilte han av gårde til Goa i India sammen med 16 medbrødre fra jesuittordenen. Resten av livet, bortsett fra et kort avbrudd da han ble kalt tilbake til Portugal, skulle han tilbringe med evangeliseringen av Sør-India, under ufattelige prøvelser og hindre av alle slag.
Han kom til Goa den 4. september 1673. Der fullførte han teologistudiene, og fordi han hadde vært en fremragende student, tenkte hans overordnede å sette ham til å undervise i filosofi ved seminaret. Men han svarte: «Jeg kom ikke til India for å søke akademiske laurbær, men martyriet». Før han begynte på arbeidet, tilbrakte han 30 dager med den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser i Ambalacate ved Cranganore.
Johannes' misjon var i Madura i Madras, og han konsentrerte sin aktivitet til regionene Kolei og Tattuvanchery. Han gjorde seg kjent med det indiske kastesystemet og dets kompliserte regler, og han oppdaget at de fleste kristne tilhørte de laveste og mest foraktede kaster. Han visste at hvis kristendommen skulle få noen varig innflytelse, måtte også medlemmer av de høyere kastene bli omvendt. Helt fra begynnelsen forsto Johannes klokskapen i metoden som tidligere var brukt av den berømte misjonæren og jesuittpateren de Nobili ved å leve et liv som var identisk med de innfødte i landet. Han avsto fra alle krav på overhøyhet på grunn av sin europeiske opprinnelse. Han hadde en ømtålig helse, og de feberanfallene han hyppig fikk, førte ham gang på gang ansikt til ansikt med døden.
Johannes de Britto fulgte den asketiske praksisen med sannyasi, som var høyt respektert av hinduene, inkludert braminene. Dette hadde gjort de første jesuittmisjonærene i stand til å oppnå suksess både hos høye og lave kaster. De hadde bevirket et stort antall omvendelser og gjenforsonet de kristne av syrisk ritus med Roma i 1599, selv om et alvorlig skisma i 1653 forårsaket et nytt brudd med vesten, men det ble i all hovedsak løst i 1662.
Siden indiske asketer, pandaraswamsis, hadde tillatelse til å henvende seg til medlemmer av alle kaster, etablerte Johannes seg som en av dem og levde som dem. Han avsto fra animalsk føde og vin og spiste bare noen håndfuller med ris om dagen og brukte en golvmatte som seng. Han kledde seg som dem i rød kappe og turban og satte opp små retretthus i villmarken, omtrent som eremitthytter, hvor interesserte indere kunne besøke ham. Han respekterte også alle deres tabuer, bortsett fra de som var syndige. Med tiden ble han akseptert som en pandaraswamsi, og hans ry vokste i takt med hans omvendelser. Mens han levde ut rollen som indisk asket, fortsatte han også med sine besøk til sine misjonsstasjoner i kongerikene Tanjore og Gingi. Han arbeidet også i Malabar og Marava.
Etter 11 år i misjonen ble Johannes i 1685 gjort til superior for misjonen i Madura. Under nesten umenneskelige strabaser reiste til fots gjennom hele det veldige området, bare 10º nord for ekvator. De som arbeidet sammen med ham, skrev i sine brev til Europa i glødende vendinger om hans mot og hengivenhet, om den ekstraordinære nøysomheten i hans liv og den rike høsten av omvendelser som var frukten av hans arbeid. I året 1692 kunne han for eksempel døpe rundt 4.000 hinduer.
Fordi så mange ble omvendt, ble Johannes og hans indiske kateketer utsatt for brutal vold, pisket opp av den generelle usikkerheten i landet. Særlig var braminene, den høyeste indiske kasten, ute etter å drepe ham. De lyktes nesten ved en anledning i 1686, da Johannes etter å ha preket i Marava ble tatt av soldater sammen med en håndfull fromme indere. Da de nektet å vise den hinduistiske guden Shiva ære, ble de flere dager på rad utsatt for umenneskelig tortur. De ble hengt opp i lenker fra trærne, og en annen gang ble de med et tau knyttet til en arm eller fot hengt over en talje og gjentatte ganger dyppet i stillestående vann. De ble også utsatt for andre ubeskrivelige skjensler.
Flere ganger truet soldatene med å drepe dem, og hver gang svarte Johannes med å tilby dem sin nakke. Men i siste øyeblikk trakk soldatene seg alltid tilbake. Etter en måned i fengsel ble de uventet løslatt i august 1686, og gruppen vendte tilbake til misjonen. At Johannes de Britto ble fullt restituert etter torturen, ble sett på som et mirakel.
Ikke lenge etter at han var satt på frifot, ble han kalt tilbake til Lisboa for å rapportere om status for misjonen og Kirken i India. Han forlot Goa den 15. desember 1686 og kom til Lisboa den 8. september 1687. Ved sin hjemkomst etter 14 år ble han tatt imot som en helt. Han besøkte universitetene og kollegiene og beskrev til sine medbrødre og deres studenter det eventyrlige livet til en misjonær i India. Da han besøkte hoffet, merket kong Pedro II at hans venn og tidligere følgesvenn nå var tynn, krokrygget og utslitt og bar merker av tortur.
Kongen gjorde store anstrengelser for å overtale ham til å bli i Portugal og bli lærer for sine to sønner, og også den pavelige nuntius prøvde å få ham til å bli værende i Europa. Men Johannes hevdet så sterkt at plikten kalte ham tilbake til Madura, at han til slutt fikk tillatelse til å reise tilbake. Han forlot Portugal den 19. mars 1690, og etter en syv måneder lang reise ankom han Goa den 2. november.
Han vendte straks tilbake til sin misjon i Madura for i enda tre år å leve det gamle liv i heroisk selvoppofrelse. Kong Pedro følte fortsatt behov for å manifestere at han satte pris på sin gamle venn selv om havene nå skilte dem, så han bestemte seg for å utnevne Johannes til erkebiskop av Cranganore. Men Johannes ønsket ikke å gi opp sjansen til martyrium, så derfor valgte han å fortsette sitt arbeid med å drive katekese og å døpe, besøke misjonsstasjoner og grunnlegge nye. Men det var misjonens suksess som til slutt førte til hans død.
Selv om rajaen av Marava i 1686 hadde truet med å drepe Johannes hvis han noen gang vendte tilbake til hans territorium, følte misjonæren seg forpliktet til å besøke sine kristne i Marava på nytt. Han reiste om natten til hver stasjon, hvor han feiret messe og døpte neofytter.
Nær Muni, hvor Johannes oppholdt seg, bodde fyrst Tadaya Theva. Fyrsten var interessert i kristendommen og fikk en kateket til å undervise seg troen. Da han ble syk, ba han Johannes komme og døpe ham. For å være sikker på at fyrsten mente det seriøst, sendte Johannes en av sine kateketer for å spørre ham ut. Da kateketen kom frem, fant han prinsen døende, så sammen resiterte de den apostoliske trosbekjennelsen. Deretter leste kateketen et utdrag fra evangeliet, og fyrsten følte seg straks bedre og var snart helbredet. Han tilskrev dette sin beslutning om å bli kristen, og ba igjen Johannes om å komme for å utføre seremonien.
Johannes dro til ham tidlig i januar 1693. Men da han hørte at fyrsten var polygamist og hadde flere koner, informerte han ham om at han måtte velge den første som sin eneste hustru og la de andre gå. Fyrsten gjorde villig dette og ble døpt den 6. januar.
Men en av konene var niese av rajaen av Marava, og hun beklaget seg til sin onkel og skyldte på Johannes for sin ulykke. Den fornærmede rajaen ville hevne seg på pateren, og den 8. januar sendte han sine soldater for å arrestere misjonæren og ta ham med til et fengsel i Ramnad. Den 28. januar kalte han misjonæren til seg og sa at siden han hadde brutt rajaens forbud mot noensinne å komme tilbake til sitt territorium og forkynne kristendommen, skulle han forvises til Oriur ved Ramnad. Men det var rajaens intensjon å få ham henrettet der. I et brev til sin bror, raja Raghunatha, som hadde Oriur i sin provins, ga han instruksjoner om å gjennomføre henrettelsen.
Johannes de Britto ble tatt med til Oriur den 31. januar og ble holdt fengslet der inntil henrettelsen. Han skrev to brev fra fengslet kvelden før henrettelsen. Til sin superior skrev han: «Jeg venter på døden, og jeg gjør det med utålmodighet. Den har alltid vært gjenstand for mine bønner. Den utgjør i dag den mest dyrebare belønning for mitt arbeid og mine lidelser». Brevene er bevart.
Morgenen etter, den 4. februar 1693, samlet en enorm menneskemengde seg for å se sin lærer (guru) dø fordi han hadde forkynt ting som sto i motsetning til dyrkingen av landets guder. Etter en lang utsettelse, siden den lokale fyrsten var nervøs for hele affæren, ble Johannes ført til en fredelig høyde med utsikt over elven, som var valgt som stedet for hans martyrium. Der knelte han ned i bønn. Rajaens ordre ble lest offentlig, og da bøddelen nølte med å gjøre sin jobb, oppmuntret Johannes ham: «Min venn, jeg har bedt til Gud. For min del har jeg gjort det jeg skulle. Nå må du gjøre din del. Utfør den ordren du har fått».
Bøddelen gikk bort til ham og merket seg et relikvar som hang rundt paterens hals. Han trodde det kunne være en talisman som kunne bringe ham ulykke, så han slo mot det. Han skilte det fra Johannes' hals, men han laget samtidig et sår på prestens bryst og ene skulder. Det neste slaget var rettet mot martyrenes nakke, og krumsabelen skilte misjonærens hode fra kroppen, og det falt ned i sanden. Deretter hogg bøddelen av paterens hender og føtter, bant dem til kroppen og plasserte den på en stake, hvor den ble etterlatt for å bli mat for fugler og dyr.
Da nyheten nådde Lisboa, ga kong Pedro ordre til en høytidelig takksigelsesmesse, og martyrens mor var til stede, ikke kledd i sørgeklær, men i festdrakt.
Johannes ble saligkåret den 21. august 1853 (dokumentet (Breve) var datert den 18. mai 1852) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 22. juni 1947 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 4. februar. Hans navn står i Martyrologium Romanum.