Den hellige Johannes av Matha (1160-1213)

Den hellige Johannes av Matha ble født den 23. juni 1160 (1154?) i Faucon i Provençe i Sør-Frankrike. Han fikk sin første utdannelse i Aix-en-Provençe, hvor han ble opplært i ferdighetene til en ung fornem mann – grammatikk, ridning og våpenbruk. Men dette livet var ikke noe for ham, og da utdannelsen var fullført, vendte han tilbake til Faucon og levde en tid som eremitt i bønn og kontemplasjon.

I likhet med mange andre eremitter fant han fort ut at verden ikke ville la ham være alene, og hans liv ble så invadert at han fant det umulig å fortsette. Med farens godkjennelse og hjelp dro han for å studere teologi i Paris, tok sin doktorgrad og ble presteviet rundt 1185.

Da han feiret sin første messe, mottok han den inspirasjonen han hadde søkt etter. Han fikk en visjon av Treenigheten og en engel, kledd i hvitt med et rødt og blått kors på brystet. Engelen plasserte hans hender på hodene til to slaver som knelte ved siden av ham. Johannes forlot byen og gikk til skogen i Gandeln ved Meaux, hvor han slo seg ned som eneboer og forberedte seg på sitt kall. Der fant han en forståelsesfull venn og bror i den hellige Felix av Valois, som lenge hadde levd som eneboer. Johannes betrodde ham sin visjon og sine planer om å grunnlegge en orden.

Så forteller legenden at en dag i 1197 kom en hvit hjort, som ofte kom for å drikke ved kilden hvor eneboerne hentet sitt vann, til syne med et rødt og blått kors i geviret. Johannes ble minnet om den visjonen han hadde hatt under sin første messe. Både han og Felix visste at hjorten med korset var et tegn fra Gud, og at de skulle fortsette med den planen de hadde diskutert om å grunnlegge en religiøs orden for å kjøpe fri kristne slaver som var tatt til fange av muslimene under korstogene.

Etter inderlig bønn dro Johannes og Felix sammen til Roma og presenterte sin plan for pave Innocent III (1198-1216). De reiste dit midt på vinteren, for de mente åpenbart at deres misjon hastet alt for mye til at de kunne vente til våren, da reiseforholdene var mye bedre. De hadde med seg anbefalelsesskriv fra biskopen av Paris, og den nye paven mottok dem med utsøkt vennlighet og ga dem husly i sitt palass. Prosjektet med ordensgrunnleggelsen ble vurdert i flere høytidelige møter med kardinaler og prelater, og etter inderlig bønn avgjorde paven at disse mennene var inspirert av Gud. Gjennom en bulle godkjente han den 17. desember 1198 «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum - OST), i daglig tale Trinitarierordenen, for å befri kristne slaver fra maurerne.

Paven ba biskop Odo av Paris og abbed Absalon av Saint-Victor i Paris skrive regelen basert på Augustins regel. De fikk en hvit ordensdrakt med et rødt og blått kors på brystet. Johannes ble ordenens superior, mens Felix, som hadde blitt igjen i Italia, utviklet ordenen derfra. Da Johannes vendte tilbake til Frankrike, godkjente kong Filip August av Frankrike (1180-1223) at ordenen kunne etablere seg i hans kongerike, og greven av Châtillon ga dem et hus og en eiendom til hovedkvarter. En grunnleggelse ble foretatt i Paris på stedet for et kapell viet til den hellige Maturin (Saint-Mathurin), og ordenen ble kjent som Les Mathurins i Frankrike og medlemmene av orden ble også kalt «Maturinere». Margareta av Blois ga ordenen 80 mål av skogen der hvor Felix hadde bygd sin første eneboerhytte. De døpte stedet om til Cerfroid til minne om hjorten som hadde vist seg der. Ved hjelp av almisser bygde grunnleggerne ordenens første kloster der i Cerfroid i bispedømmet Meaux.

Åpenbart bredte deres verk seg raskt ut, og mange adelsmenn i Frankrike og Italia må ha sørget for penger til det vanskelige og farlige arbeidet med å reise til territorium som var kontrollert av muslimene og sørge for at fanger ble kjøpt fri. Snart kunne ordenen sende de første munkene til Marokko, Tunis og maurisk Spania. Der forsøkte de først å trøste fangene og støtte dem sjelesørgerisk. Allerede ved den første reisen lyktes det å kjøpe fri et anselig antall fanger. Kristenheten jublet da de vendte tilbake sammen med de befridde.

De befridde og deres pårørendes takknemlighet kjente ingen grenser, og nye reiser ble foretatt til Marokko og Tunis. Snart fikk ordenen en ny oppgave ved siden av løskjøpingen av fanger, nemlig misjonen: å omvende muslimene til kristendommen. Johannes' biografi hevder at selv reiste flere ganger til Tunis og personlig løskjøpte mange fanger. Ved en anledning ble roret på hans skip skadet og seilene revet i stykker av fiender som håpet at skipet ville synke på hjemreisen, men Johannes og hans passasjerer kom seg trygt til Sicilia. Det het at paven ville beholde ham i Roma og tilbød ham en kardinalhatt, men han ville uhindret følge den vei Gud hadde vist ham.

Ordenen blomstret kraftig, og det oppsto mange klostergrunnleggelser. Ordenen spredte seg til hele Frankrike, Spania, Italia, Tyskland, Portugal og til og med England. Århundrer senere fikk den også fotfeste i Østerrike og Polen.

Da Johannes' helse gjorde flere reiser umulig, pleide han selv de løskjøpte, som mange ganger var syke på legeme og sjel, i de «Barmhjertighetens hus» han selv hadde grunnlagt i Roma. Mens Johannes først foretok flere reiser til Afrika og deretter arbeidet i Roma, arbeidet Felix samtidig hovedsakelig med å utbre ordenen i Frankrike og administrerte den franske provinsen fra ordenens hovedkloster Cerfroid. Felix døde året før Johannes og ble gravlagt i ordenens hovedkloster Cerfroid.

Johannes tilbrakte sine siste to år i Roma og døde der den 17. desember 1213, på dagen femten år etter at ordenen var godkjent av paven. Hans relikvier ble i 1665 i hemmelighet fraktet av spanske Trinitarier til Spania og gravlagt i Trinitarierkirken i Madrid.

Svært lite er egentlig kjent om Johannes bortsett fra dødsdatoen, og hans biografier er i sin helhet basert på kilder som bedømmes som tvilsomme. Vi kan være sikker på at Johannes av Matha eksisterte, at han kom fra Provençe, fikk en pavelig bulle fra pave Innocent III og kjøpte fri fanger. Informasjonene om Felix av Valois er like usikre, og mange mener han er en fiktiv person, siden det ikke finnes noen spor av ham før på 1600-tallet.

De offisielle krønikene i Trinitarierordenen fra 1400- og 1500-tallet hevdet å basere sine beretninger på dokumentasjon, men i virkeligheten ble det ikke skrevet ned noe og ingen arkiver eksisterte. 200 eller 300 år senere, da krønikerne skrev ned de første beretningene, var det muntlig tradisjon i ordenen, men disse var så utsmykket med fortellinger om angivelige mirakler og overnaturlige hendelser at de nå betraktes som ytterst upålitelige.

Medlemmene av ordenen mener at de to grunnleggerne ble helligkåret den 1. mai 1262 av pave Urban IV (1261-64), men den angivelige helligkåringsbullen er gått tapt. I 1631 gjorde Trinitarierne et forsøk på å få tillatelse til å feire festen for de hellige Johannes og Felix liturgisk i Frankrike og Spania, som deres brødre i England hadde gjort siden 1308, men siden konsilet i Trient hadde vedtatt restriktiv kontroll på slike feiringer, fikk de ikke tillatelse med det samme. Derfor startet Trinitarierne å samle opplysninger. De fant at kannikene i Meaux hadde påkalt Felix siden 1219, at generalkapitlet i 1291 hadde fastsatt hans festdag, og at den engelske provinsialen i 1308 hadde mottatt messe og officium fra pave Johannes XXII (1316-34).

Dette var nok til å overbevise pave Alexander VII (1655-67), som helligkåret Johannes av Matha og Felix av Valois den 21. oktober 1666 ved at deres kult ble stadfestet. Men fem år senere hadde Rituskongregasjonen ennå ikke skrevet inn deres navn i Martyrologium Romanum, og det var først etter intervensjon fra Ludvig XIV (1643-1715) og Filip V av Spania (1701-46), som på grunn av navnet «de Valois» hevdet slektskap med Felix, at pave Innocent XII (1691-1700) i 1694 utvidet deres fest til hele Kirken.

Johannes' minnedag er dødsdagen 17. desember, men 8. februar nevnes også. Ved kalenderreformen i 1969 ble festen fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Johannes avbildes i sin hvite ordensdrakt, gjerne sammen med en hjort med et rødblått kors i geviret. Det skyldes historien om at Trinitariene skal ha bygd sitt hovedkloster Cerfroid der hvor en hjort viste seg for dem. Han avbildes også ofte med ødelagte lenker, som viser til ordenes viktigste oppgave, nemlig løskjøping av slaver. Vandrelegenden om krusifikset i et hjortegevir gjør at han ofte blandes sammen med de hellige Hubertus og Eustacius.

Ordensdrakten er hvit med et påfallende stort rødblått kors. De kalles også «Eselbrødre», fordi de i henhold til den strenge regelen bare kan ri på esler. Ordenen skal ha løskjøpt 900.000 kristne fanger. Den delte seg i skodde og uskodde Trinitarier, de siste ble oppløst i 1894. På 1200-tallet fikk den en andreorden for kvinner og tredjeorden for legfolk.

Ordenens høydepunkt var på 1300-tallet med 800 klostre i alle verdensdeler som da var kjent. Senere spredte ordenen seg også til Amerika. Siden har den gått tilbake, og omfattet ved begynnelsen av 1900-tallet 500 klostre. I dag vier ordenen seg til misjon i Nord- og Sør-Amerika og Madagaskar, sjelesorg for innsatte i fengsler og sognesjelesorg. I 1990 fantes det 92 klostre med 649 medlemmer, derav 417 prester.