Den hellige Josef Oriol (1650-1702)

Den hellige Josef Oriol (sp: José) ble født den 23. november 1650 i Barcelona i Catalonia i Spania. Han var åttende barn en fattig familie, og hans far, silkeveveren Juan Oriol, døde seks måneder senere. Etter en periode på to år inngikk hans mor, Gertrud Bugugna, nytt ekteskap med lappeskomakeren Domingo Pujolár, som kom til å elske stesønnen som om han var hans egen. Han var opptatt av guttens utdannelse og overga ham til prestene i sin sognekirke, St. Maria ved Havet.

Josef ble korgutt, fikk lære musikk og katekismen og fikk trolig også en grunnutdannelse, ellers kunne han ikke ha fortsatt med studier senere. Han ble bedt om å ta på seg pliktene som sakristan, og i denne tjenesten fikk han en spesiell hengivenhet for Kristi nærvær i det hellige sakrament. Han tilbrakte mange timer i bønn i kirken. Hans stefar døde da Josef var rundt 12-13 år, og Gertrud var igjen en fattig enke. For å lette hennes byrder tok Caterina Brughéra, som hadde hjulpet til med å passe gutten i barndommen, ham inn i sett eget hjem, hvor han ble værende i tretten år. Alle hans søsken var i mellomtiden døde.

Ved hjelp av ukjente velgjørere var Josef i stand til å fortsette på universitetsstudier. Straks han var installert i hjemmet til Caterina Brughéra, henga han seg fullstendig til studier og bønn, og han forlot aldri huset bortsett fra å dra til skolen eller kirken. Han studerte på universitetet i Barcelona og fikk graden doktor i teologi den 1. august 1674, 23 år gammel. Han ble presteviet den 30. mai 1675. Han var alltid engasjert i sin mors skjebne, så han tok arbeid som lærer for sønnene til Thomas Gasnieri for å kunne støtte henne økonomisk.

Familien Gasnieri var velstående og levde i et overdådig hus. Den nye læreren flyttet inn, men han fant seg forfremmet til en levestandard som var langt fra fattigdommen i barndommen. I 1877 fikk en hendelse ved bordet en avgjørende betydning for hans liv. Han skulle til å forsyne seg av en av rettene med overdådig og delikat mat da han følte at hånden ble holdt tilbake, først én gang, så en gang til og til slutt en tredje gang av en skjult og usynlig kraft. Han tolket denne merkelige lammelsen som et guddommelig tegn på at han ikke var ment å leve det gode liv.

Fra det øyeblikk av begynte Josef en livslang faste. De resterende 26 år av livet levde han stort sett på vann og brød, på festdager la han til noen ville urter og han unnet seg en sardin på juledag og påskedag. I fastetiden verken spiste eller drakk han unntatt på søndager, og på folkemunne ble han kalt Doctor Pa i Aguas, «doktor vann og brød». Han ble hos familien Gasnieri i ni år, inntil moren døde i 1686.

Tre uker senere satte han av gårde til fots for å besøke apostelgravene i Roma. Der ga den salige pave Innocent XI (1676-89) ham et beneficium som kannik ved kirken «Vår Frue av Furuene» i Barcelona, vanligvis kjent som Nuestra Señora del Pino. Han vendte tilbake til Barcelona for å ta opp stillingen, som han hadde til sin død femten år senere.

Josef leide et trangt loftsrom av en dr Padrós, og da denne døde, ble han boende med enkens tillatelse, og han bodde der helt til sin siste sykdom. Rommet var avsidesliggende og stille og ga ham den ensomheten han trengte for sine timer med bønn og botsøvelser – selv om innbyggerne i huset ikke kunne annet enn å være klar over hans nattlige selvpisking. Alt han eide var et bord, en benk, et krusifiks og noen få bøker. Det fantes ikke noe ildsted som kunne beskytte ham mot kulden, og han hadde heller ikke noen seng – han sov aldri mer enn to eller tre timer om natten, hvilte i sittende stilling og når han la seg ned, brukte han bare en matte. Han pleide å vaske rommet selv for å verne om privatlivet.

Han bar de samme sjuskete klærne sommer som vinter og skydde en hatt mot kulde eller hete. Han brukte ikke noe på seg selv eller på sine møbler, og han brukte alle sine inntekter fra beneficiet til de fattige eller til messer for de avdøde. Han hadde bare ett mål: å løsne seg fullstendig fra alt som ikke var Gud for å kunne klynge seg til Gud med alle krefter.

Først ble han latterliggjort i gatene uten å ta det så tungt. Overalt hvor han skulle, reiste han til fots. Han snakket sjelden, men svarte høflig og vennlig til dem som henvendte seg til ham og tilpasset sine ord etter mottakerens behov. Barn pleide å nærme seg ham for å kysse hans hånd, og han pleide å føre dem til kirken for en katekismetime. Kvinner, som syntes de snakket med en engel snarere enn en mann, hadde ingen frykt for å bli avvist av ham. Han syntes å ha en merkbar innflytelse på soldater og fanger, som han vant ved sin vennlighet og sympati. De intelligente og kulturelle pleide å høre respektfullt på ham, og selv gateselgere reiste seg når han gikk forbi. Selv om han var alvorlig, var han aldri gretten, tvert imot var han kjent som en lykkelig helgen. Det var en glød over ham som trakk andre. Folk følte at han elsket dem og de ga ham sin tillit.

Han var den første i koret for tidebønnene og den siste som forlot det. Han skriftet vanligvis før han leste messen med dyp kontemplasjon. Hans forberedelser var lange, og det samme var hans takksigelse. Når han besøkte et menighetsmedlems hjem, var det fordi det var et åndelig behov han måtte møte. Hans konversasjon der var begrenset til troens mysterier, hans formaninger var opptatt av mottakelsen av sakramentene og hengivenhet til Jomfru Maria.

Hvert eneste ledig øyeblikk tilbrakte han i skriftestolen. Han hadde en spesiell evne for veiledning, styrket av hans evne til å lese de botferdiges hjerter. På et tidspunkt ble han beskyldt for overstrenghet og for å foreskrive botsøvelser som var skadelig for helsen. Hans kritikere lyktes i å få biskopens øre, som forbød ham å høre flere skriftemål. Imidlertid døde biskopen kort etter og hans etterfølger ga Josef alle rettigheter tilbake.

Midt i dette travle livet ble han merkelig nok plutselig grepet av en uimotståelig lengsel etter martyriet, og han bestemte seg for å reise til Roma for å stille seg til disposisjon for kongregasjonen Propaganda Fide. Han ville ikke høre på noen appell mot denne avgjørelsen, og forgjeves forsøkte folket i Barcelona å få ham til å bli, og forgjeves forsøkte to eldre prester å trygle ham om å tenke seg om. Han dro av gårde i april 1689 for å tilby seg til ytre misjon, men han ble syk i Marseille og fikk en visjon av Jomfru Maria som formante ham om at hans kall var å vekke de lunkne hjerter i Barcelona, så han vendte tilbake til hjembyen og tilbrakte resten av livet i omsorg for de syke.

Fra dette tidspunkt ser han ut til å ha vokst til perfekt hellighet. Han opplevde en permanent union med Gud, han hadde konstante henrykkelser hvor han verken så eller hørte og uvitende om hva han sa eller gjorde. Hans legeme ble forklaret når han sto ved alteret, og hans ansikt, som vanligvis var blekt, ble flammende når han bar sakramentet til de syke gjennom gatene. De syke følte det som en flamme når han la hendene på dem. Hver dag etter vesper samlet en flokk av dem seg i St. Maria fra byene og landsbyene rundt. Han pleide å dyppe fingrene i vievann og slå korsets tegn eller legge hendene på dem, og dette førte til forbløffende helbredelser. De døende, de blinde, de døve og stumme, halte og lamme ble straks helbredet av ham. Hans medborgere ga ham tilnavnet «Barcelonas undergjører» ennå mens han levde.

For å lette presset på St. Maria pleide han noen ganger å reise ut til de omliggende landsbyene. De eneste menneskene som ikke var fornøyd, var farmasøytene, som fant at de mistet kunder, og de som var i en tilstand av synd eller vantro. Han gjenkjente disse og helbredet dem ikke, i håp om at det ville bringe dem til bot. Hele tiden beholdt han sin ydmykhet og kalte det et under at Gud kunne bruke et instrument som ham. Han trodde fast at alle prester kunne gjøre like mye hvis de ønsket å bruke de gaver Kristus hadde gitt dem.

Da han følte at døden nærmet seg, ba han om et rom og en seng av en venn og flyttet inn noen dager før. Han ble salvet og mottok viaticum (vandringsbrødet). I løpet av de tre siste dagene mottok han viaticum igjen, men ikke noe annet. Da han annonserte at hans død var nær forestående, sørget de tilstedeværende, men han ba dem om å glede seg sammen med ham og lovte at han ville huske dem foran Gud. Han forble fredfylt og nesten munter. Da døden nærmet seg, ba han om at Stabat mater skulle fremsies. Imens festet han sine øyne på krusifikset og døde stille. Det var den 23. mars 1702 i Barcelona, og han var 52 år gammel. Enorme menneskemengder samlet seg rundt hans båre, og på begravelsesdagen måtte kirkedørene lukkes så begravelsen kunne gjennomføres.

Han ble saligkåret den 21. september 1806 (dokumentet (Breve) var datert den 5. september) av pave Pius VII (1800-23) og helligkåret den 20. mai 1909 av den hellige pave Pius X (1903-14). Hans minnedag er dødsdagen 23. mars, og han minnes særlig i Barcelona. Hans navn står i Martyrologium Romanum.