Den salige Johannes Schiavo (it: Giovanni, pt: João) ble født den 8. juli 1903 i Sant’Urbano, en landsby i åsene i kommunen Montecchio Maggiore i provinsen Vicenza i regionen Veneto i det som da var kongeriket Italia. Han var den eldste av ni barn av de fattige, men fromme foreldrene Luigi Schiavo og Rosa Fittorelli. Faren var skomaker. Johannes fikk en dypt kristen oppdragelse, og som barn deltok han i messen hver dag før han gikk til skolen. På et tidspunkt led han av hjernehinnebetennelse (meningitt) i fire år, noe som nesten krevde hans liv.
Etter barneskolen søkte han råd hos sogneprest Giuseppe Dalla Pria, som oppmuntret ham og hjalp ham til å innse sitt religiøse kall. Johannes sterke ordenskall fikk ham til å bestemme seg for å bli prest, så han begynte på studier i seminaret i Montecchio Maggiore som skulle føre frem til dette målet. Seminaret var drevet av «Kongregasjonen av St Josef» (Josefitanere av Murialdo eller murialdini; port: Josefinos de Murialdo) (Congregatio Sancti Iosephi – CSI), som var grunnlagt av den hellige Leonard Murialdo (1828-1900).
Johannes hadde en intens andakt for den hellige Josef, og kongregasjonen gjorde et så stort inntrykk på ham at han ba om å bli opptatt. Han ble ønsket velkommen i ordenen i 1917, fjorten år gammel, av den ærverdige Eugenio Reffo (1843-1925), Don Murialdos etterfølger som superior. Dette var midt under Første verdenskrig. Han gjennomførte sitt novisiat i Volvera og avla sine første løfter den 28. august 1919. Han avla sine endelige løfter om evig kyskhet, fattigdom og lydighet i 1925. Han begynte på sine filosofiske og teologiske studier i 1919. Han drømte om å bli sendt som misjonær til Ecuador og var fast i sitt forsett om å dø der for sin tro dersom antireligiøse krefter forfulgte ham for hans forpliktelser til folket. Da han var atten år gammel, fikk han tilbud om å arbeide i den lokale kommunen, men han takket nei til tilbudet siden han visste at hans vei var i ordenslivet.
Han ble presteviet den 10. juli 1927 i Treenighetskirken i Vicenza, 24 år gammel. Deretter tjente han frem til 1931 i sjelesorgen i italienske byer som Montecchio Maggiore, Modena og Oderzo. Den 26. juli 1930 skrev han i sin dagbok om behovet for å forbli trofast til evangeliet og Jesu Kristi lære når han forberedte seg for en ny oppgave, ettersom han visste at han snart ville bli sendt til Brasil etter å ha blitt satt på ventelisten. Den 4. juni 1931 bestemte hans overordnede seg for å sende ham til Brasil for å spre kongregasjonens spiritualitet og styrke ordenens nærvær i landet, og han skrev i dagboken: «Jeg ble valgt til misjonen i Brasil (...) Deo Gratias!» Han gjennomgikk en åndelig retrett i Albano for å forberede seg på oppgaven, og han dro fra Italia den 4. august 1931. Han skulle aldri se hjemlandet igjen.
Schiavo kom den 5. september 1931 til Jagurão i staten Rio Grande do Sul, hvor han begynte på sin misjon. Men allerede den 25. november 1931 ble han forflyttet derfra til Ana Rech. Deretter tjente han som skoledirektør i Galópolis fra 1935 til 1936, men da skolen stengte i 1937, vendte han tilbake til Ana Rech. I 1941 grunnla han Seminário Josefino i Fazenda Souza i Caxias do Sul i delstaten Rio Grande do Sul, og han ble den første direktør for dette arbeidet som skulle stå for formasjonen av generasjoner av unge mennesker.
Han tjente som provinsialsuperior for sin orden i Brasil fra 1947, da provinsen Brasil ble utskilt fra Argentina, til han gikk av i februar 1956. Han tjente også som novisemester og som lærer i en kort periode. Schiavo fikk også i oppdrag å ha tilsyn med formasjonen og den åndelige veksten for en brasiliansk gruppe nonner i ordenen, som kalles St Josefssøstre (murialdine), og han startet selv deres brasilianske hus i 1954, alltid i samråd og samarbeid med p. Luigi Casaril, som hadde grunnlagt den kvinnelige ordensgrenen i Italia året før. De første søstrene avla sine løfter den 25. mars 1956 i kapellet i seminaret, ved en seremoni som ble ledet av p. Schiavo. Han var snart en formidabel hyrde som prester og ordenskommuniteter ba om å hjelpe dem med sin åndelige veiledning.
I 1957 grunnla han skolen St Maria Goretti som ble drevet av Josefssøstrene, og han tjente som skolens direktør i tillegg til sine plikter som lærer. Han grunnla flere institusjoner for fattige barn og unge: Abrigo de Menores S. José i Caxias do Sul, Centro Técnico Social Obra Social Educacional i Porto Alegre, Partenon og Morro da Cruz. Abrigo de Menores i Pelotas og Rio Grande (RS), Colégio Nossa Senhora Mãe dos Homens, i Araranguá (SC).
Schiavo ble alvorlig syk og innlagt på sykehus den 20. november 1966, for han hadde alvorlige leverkomplikasjoner som hepatitt hadde forverret, og den 15. desember 1966 viste en biopsi at han hadde leverkreft. En operasjon ble ansett umulig på grunn av den store risikoen for hjertestans, og dessuten var anestesien utilstrekkelig. Han døde av sin sykdom klokken 9.30 om morgenen den 27. januar 1967 i Caxias do Sul i delstaten Rio Grande do Sul i Brasil, 63 år gammel. I timene før sin død gjentok han hele tiden: «Min Jesus - barmhjertighet!», og hans siste ord var: «Far, jeg er Din sønn, jeg har alltid ønsket å gjøre din vilje». Tilstede ved dødsleiet var biskop Benedito Zorzi av Caxias do Sul og hans hjelpebiskop Cândido Julio Bampi. Biskop Zorzi ledet hans begravelse i katedralen, og hans levninger ble gravlagt den 28. januar 1967 i en enkel grav på murialdini-søstrenes lille kirkegård i Fazenda Souza. Den 16. mars 2015 ble det bygd et kapell på og rundt hans grav.
På grunn av hans varige rykte for hellighet bestemte ordenen seg for å forberede en saligkåringssak for ham. Den 28. april 2001 utstedte Vatikanet dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Deretter ble informativprosessen på bispedømmenivå i det brasilianske bispedømmet Caxias do Sul åpnet den 9. september 2001 og avsluttet den 18. oktober 2003. Biskop Nei Paulo Moretto ledet både åpningen og avslutningen av prosessen. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 20. november 2004. Sakens Positio ble sendt til Vatikanet i 2012.
Den 14. desember 2015 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans, og han fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. mars 2009 ble det åpnet en bispedømmeprosess for gransking av et angivelig mirakel på hans forbønn, og den ble avsluttet den 12. september 2009. Alle dokumenter ble den 24. september 2009 sendt til Vatikanet, og den 4. juni 2010 ble det utstedt et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen vedrørende det angivelige miraklet. Den 1. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Dette åpnet for en snarlig saligkåring.
Dette miraklet gjelder helbredelsen av Juvelino Cara, som den 9. september 1997 ble sendt i all hast til sykehuset Saúde i Caxias do Sul med store magesmerter. Legen stilte diagnosen uhelbredelig akutt bukhinnebetennelse (peritonitt), noe som ble bekreftet både av laboratorieprøver og røntgenbilder. Etter at en kirurg hadde åpnet bukhulen, fant han en akutt venøs trombose i tarmkrøset (lat.: mesenterium), med involvering av hele tynntarmen.
Det ble da bestemt at det ikke var noe poeng i å intervenere, så de transporterte pasienten til intensivavdelingen for å dø der. Kirurgen fortalte personlig Juvelinos familie om situasjonen: «Det er ingenting annet å gjøre enn å vente på døden». På dette punktet holdt hans hustru et bønnekort med bilde av p. Schiavo og påkalte ham og ba om hans forbønn for sin manns helbredelse. Straks Juvelino kom inn på intensivavdelingen, viste han tegn til bedring, og syv og et halvt døgn senere ble han utskrevet uten problemer. Bispedømmets nødvendige undersøkelser i forbindelse med det angivelige miraklet viste at tolv år etter hendelsen var Juvelino fortsatt ved god helse.
Han ble saligkåret den 28. oktober 2017 i Pavilhões da Festa da Uva i Caxias del Sur i Río Grande del Sur i Brasil. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). Hans minnedag er dødsdagen 27. januar.
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, josefinosdemurialdo.com.br, santosdobrasil.org, es.gaudiumpress.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. november 2017