Den hellige Justina av Padova ( -304?)

Den hellige Justina (it: Giustina) døde martyrdøden i Padova, muligens under keiser Diokletians (284-305) forfølgelse – tradisjonen sier at hun ble halshogd med sverd den 7. oktober 304. En kirke ble bygd til hennes ære i Padova på 500-tallet. På 500-tallet ble hennes navn også tatt inn i den ambrosianske messens kanon. Et dokument fra 1100-tallet hevder at hun ble døpt av den legendariske hellige Prosdocimus, «en disippel av apostelen Peter», som angivelig var den første biskopen av Padova, og at hun led martyrdøden under keiser Nero (54-68), men dette dokumentet er et falskneri.

Den hellige Venantius Fortunatus, berømt poet og biskop av Poitiers på 600-tallet, hadde sett henne avbildet i mosaikkene i San Apollinare Nuovo i Ravenna, som daterer seg fra andre halvdel av 500-tallet. Han rangerte henne blant de betydeligste helgenene på hennes tid, og han ba dem som besøkte Padova, om å knele i kirken der og kysse hennes skrin. Ved å gjøre Padova berømt, hadde hun gjort det samme for sin by som den hellige Eufemia hadde gjort for Kalkedon og den hellige Eulalia for Mérida. I Rimini ble hun valgt som beskytter av byen ved siden av den hellige Andreas, og i 617 ble en kirke viet til henne i Como i Nord-Italia.

På 900-tallet ble klosteret som var tilknyttet hennes kirke, ytterst sjenerøst utrustet med eiendommer innen provinsen, beskyttet av pavelige og keiserlige privilegier. På 1000-tallet ble klosteret reformert i henhold til den hellige Benedikts regel, og de skaffet seg betydelige relikvier, inkludert noen som ble hevdet å være av den hellige evangelisten Lukas.

Basilikaen ble ødelagt av jordskjelv tidlig på 1100-tallet, og deretter ble det oppdaget relikvier som man hevdet var hennes. Det skjedde en translasjon av Justinas relikvier i 1117. På denne tiden ble det skrevet en legendarisk biografi, angivelig basert på informasjon gitt av Prosdocimus. Etter noen års forfall ble klosteret reformert igjen av Lodovico Barbo fra 1408 og fremover. Det ble sentret for Den kassinske kongregasjonen av Benedikts orden. Justina var deres skytshelgen og de bygde om og utvidet hennes kirke i stor skala fra 1521 til 1587. Hennes relikvier ble skrinlagt under høyalteret i 1627. Det at hun var munkenes skytshelgen, var svært viktig for spredningen av hennes kult. Venezia adopterte henne som skytshelgen etter at slaget mot tyrkerne ved Lepanto ble vunnet på hennes festdag. Kulten forsvant nesten da klosteret i Padova ble stengt i 1810, men den tok seg opp igjen da det ble gjenåpnet i 1919.

Hennes minnedag er 7. oktober og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes relikvier oppbevares i den store klosterkirken St. Justina i Padova. I kunsten avbildes hun med de vanlige martyrattributtene krone, palme, og sverd, men også med bok og som jomfru med et sverd gjennom begge brystene. I spesielle tilfeller avbildes hun med en enhjørning (som symboliserer jomfruelighet) og palme, eller hun setter et kors på djevelens hode mens hun holder en lilje i hånden (et annet symbol for renhet). Hun avbildes også sammen med Prosdocimus eller sammen med den hellige Scholastica. Mange store italienske malere har fremstilt hennes, som Bellini, Mantegna, Tiepolo, Tintoretto og Veronese.

Det eksisterer en merkelig sammenblanding mellom den hellige Benedikts søster Scholastica og Justina, som aldri var nonne. Det kan være fordi Benedikt grunnla sin orden i Montecassino og Scholastica ble skytshelgen for alle «kassinske» kongregasjoner, og en av de mektigste kassinske kongregasjonene i renessansen var den ved kvinneklosteret St. Justina i Padova. Resultatet er at malerier og tresnitt så langt nord som i Tyskland avbilder de to sammen, noen ganger sammen med sine åndelige veiledere.