| Den salige Johannes Buralli av Parma (~1208-1289) |
Den salige Johannes Buralli (it: Giovanni) ble født rundt 1208 i Parma i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Han kom fra en beskjeden, men ansett familie – navnet Buralli nevnes ikke i kildene fra 1200-tallet. Noen kilder kaller hans far «Petrus Burallus», andre kaller ham Albert med tilnavnet Auceps (Fuglefanger). Han fikk sin utdannelse av en onkel, som var prest og kapellan ved kirken St. Lasarus i Parma. Hans fremgang i lærdom var så stor at han raskt ble lærer i filosofi (magister logicae).
Det er ikke helt sikkert når og hvor han sluttet seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM), men trolig skjedde det i Parma rundt 1233, da han var 25 år gammel. Hele livet holdt han fast ved de idealene om fattigdom og enkelhet som var understreket av den hellige Frans av Assisi (1182-1226). Han ble sendt til Paris for videre studier, og etter løfteavleggelsen og prestevielsen ble han sendt for å undervise i teologi og preke i Bologna, Napoli og Roma.
Frans' disipler kunne aldri bli enige om den praktiske gjennomføringen av grunnleggerens visjon om et liv i fattigdom som en måte å imitere den fattige mannen fra Nasaret, ikke en gang mens han selv levde. For noen, spesielt blant hans første disipler, var det ingen tvil om at fattigdommen skulle være et bokstavelig faktum i brødrenes liv. Kombinert med denne fattigdommen var et liv i bønn som ofte tok en eremittisk form, men som likevel tillot et apostolat i verden. For andre var fattigdom også viktig, men i siste instans uholdbar i den radikale form som Frans levde den. Hvis forkynnelse skulle utgjøre en del av livet, var studier nødvendige; hvis studier skulle drives, var en hule eller en hytte uegnet for formålet. Det fransiskanske livet utviklet seg i retning klosteret, hvor en kommunitet av brødre kunne gjennomføre sine studier og hvor en viss inntekt, i det minste i form av gaver, var nødvendig.
Fra tid til annen ble imidlertid enkeltpersoner eller grupper av brødre grepet av en nostalgi for det som syntes som det autentiske fransiskanske idealet. I Johannes' tid eksisterte en slik gruppe som var kjent som Spiritualene. De hadde blitt behandlet strengt av generalministeren, ordenens øverste leder, Crescentius av Iesi, som ikke innkalte et generalkapittel i 1247 som han skulle ha gjort, kanskje for å unngå en konfrontasjon. Pave Innocent IV (1243-54) grep inn og innkalte kapitlet til Lyon i 1247. Crescentius dukket ikke opp, og Johannes Buralli, som var akseptert av alle parter selv om Spiritualene hevdet at han var en av dem, ble valgt til hans etterfølger som fransiskanernes syvende generalminister.
Johannes' synspunkter var i virkeligheten moderate, selv om han tenderte til å havne på Spiritualenes side. En av hans første gester var å invitere denne gruppen tilbake i folden. For dem virket han som en befrier fra Crescentius' tyranni og de ventet fra ham en tilbakevendelse til den opprinnelige fransiskanismen, men som en av Spiritualene uttrykte det med en viss realisme, hadde han i virkeligheten kommet for sent. Det var allerede blitt bygd klostre, og lempelser og privilegier hadde blitt alt for grunnfestet til å bli fjernet. Men et omstridt spørsmål søkte Johannes imidlertid en umiddelbar løsning på: Siden klostrene ikke kunne ha pengefond, kunne pengene investeres i Den hellige Stol og administrert av prokuratorer. Dette var en statutt som ble autorisert av pave Innocent IV.
Johannes bestemte seg for å visitere alle klostrene i Europa for å se med egne øyne hvordan regelen ble observert, hvordan kan kunne gjenskape disiplinen hvor det var nødvendig og hvordan han kunne lege splittelsen. Han dro av gårde i 1248 til fots, kledd i sin grove drakt, sammen med noen få ledsagere. Utenfor klostrene tillot han aldri at hans posisjon ble kjent. Han var så fordringsløs at når han kom til et hus, hjalp han ofte brødrene med de simpleste arbeidsoppgaver. Broder Salimbene, som sto ham svært nær, beskriver ham som fysisk robust, med et vennlig uttrykk, polerte manerer og full av nestekjærlighet.
Han begynte generalvisitasjonen i England, som han var svært fornøyd med, og hvor han ble mottatt av kong Henrik III (1216-72). Deretter dro han til Frankrike, og i Sens holdt han et provinskapittel som ble besøkt av den hellige kong Ludvig IX den Hellige (1226-70). Etter å ha besøkt provinsene Burgund og Provençe dro han i september 1248 sørover til Spania.
I 1249 presiderte han over sitt første generalkapittel i Metz, hvor han insisterte på observansen av konstitusjonene og akseptering av det romerske breviaret og missalet. Han ville ikke legge noe til konstitusjonene, for han mente at de eksisterende reguleringene var tilstrekkelige. Han søkte heller å beskytte fransiskanerne mot utenforstående autoriteter som pavelige legater eller katedralkapitler som valgte fransiskanere til biskoper uten henvisning til ordenens egen jurisdiksjonære makt.
Johannes' arbeid ble avbrutt i 1249 av en ordre fra pave Innocent IV om å reise østover for å hjelpe til med å få i stand en gjenforening med Østkirken. Etter to år i Konstantinopel som legat til keiser Johannes III Dukas Batatses av Nikea (1222-54), vendte han tilbake for å ta seg av ordenens saker, spesielt den stormen av fiendtlighet som var brutt ut i Paris. Vilhelm av Saint-Amour, en verdslig doktor ved universitetet, hadde pisket opp hatske følelser mot både tiggerordenene og deres merkelige forestilling om fattigdom, og han angrep dem i sin pamflett De novissimorum temporum periculis. Han hevdet at tiggermunkene var de falske profetene som varslet Antikrists komme. Fransiskanernes generalminister talte til universitetsprofessorene, og han avvæpnet dem med sin vennlighet og overtalelsesevne. Hans motpart, som var ventet å holde et motinnlegg, svarte bare «Gud velsigne deg».
To avgjørelser som Johannes oppnådde fra pave Innocent IV, bidro mye til tiggermunkenes åndelige innflytelse i middelalderen. Fransiskanske oratorier skulle heretter være kollegiatskirker (en kirke som har kapittel uten å være domkirke), noe som betydde at brødrene der kunne utføre en fullstendig prestetjeneste. Dermed tiltrakk de seg fromme legfolk, som de oppmuntret og veiledet i jakten på hellighet, og velgjørere som var tilknyttet brødrene, kunne dele ordenens forbønner, noe som ville fungere som et incitament for dens støtte.
Johannes styrte sin orden med stor fasthet i ti år gjennom svært vanskelige tider. Hans personlige integritet, transparens og enkelhet gjorde ham elsket av alle. Men i det lange løp talte hans sympati med Spiritualene mot ham. Deres motstandere bedømte det slik at med Johannes i ledelsen ville ikke ordenen utvikle seg i den retning de ønsket. Enten bevisst stemplet eller ikke ble han anmeldt til paven som Joakimitt. Han kan godt ha vært sterkt tiltrukket av Joakim av Fiore på bakgrunn av sin egen kjærlighet til enkelhet og ydmykhet og sin avsky mot legalisme og maktsøking, men fransiskaneren Gerhard av Borgo San Donnino, som hadde skrevet «Innføring til det udødelige evangelium», som gikk langt ut over synspunktene til Joakim selv, hadde akkurat blitt fordømt i 1256, og minnet om dette var levende i 1257. Johannes følte at han ikke lenger hadde hele ordenens støtte til å fortsette som generalminister, og det kan også hende at den pavelige kurien anmodet ham om å tre tilbake. Det gjorde han på generalkapitlet samme år. Da han ble spurt om hvem han ville anbefale som sin etterfølger, foreslo han den 34-årige hellige Bonaventura, som også ble valgt og faktisk ble kjent som fransiskanernes andre grunnlegger.
Johannes ble utsatt for en undersøkelse av sine angivelige Joakimittiske meninger, men ble frikjent. Han skulle leve i enda tretti år, og denne perioden kan ha vært den lykkeligste i hans karriere. Han trakk seg tilbake til eneboerkolonien Grecchio i Rieti-dalen, der Frans av Assisi hadde laget den første julekrybben, og han forlot sin hytte bare sporadisk på pavens anmodning. Da han hørte at grekerne gikk bort fra unionen som var blitt avtalt i 1274, tilbød Johannes seg å dra for å diskutere situasjonen med dem. Han var over 80 år, men utstyrt med godkjennelse fra pave Nikolas IV (1288-92), og satte av sted.
Da han nådde Camerino, forsto han at han ikke kunne fortsette. Der døde han den 19. mars 1289. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, og han ble saligkåret den 1. mars 1777 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99). Et eget officium ble godkjent for fransiskanerordenen i 1780. Hans minnedag er 20. mars, men dødsdagen 19. mars nevnes også.