Den salige Johannes Roig y Diggle (sp: Juan; kat: Joan Roig i Diggle) ble født den 12. mai 1917 i Carrer de Mallorca nr. 310 i Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han kom fra en fattig familie og var sønn av Ramón Roig Fuente og Maud Diggle Puckering. Begge foreldrene var fra Barcelona, selv om de snakket engelsk med moren, som kom fra en engelsk familie – både hennes foreldre og besteforeldre var engelske. Johannes ble døpt i sognet Puríssima Concepció. Han hadde en eldre søster, Beatriu, og en yngre, M. Lourdes.
Johannes fikk sin første skolegang hos «De kristne skolebrødre» eller De la Salle-brødrene (Institutum Fratrum Scholarum Christianorum – FSC) i barneskolen i Calle Condal i Carrer del Bruc-Provença. Moren fulgte ham hver dag på de fire turene til og fra skolen (elevene var hjemme og spiste lunsj). På en av turene uttrykte Johannes sitt ønske om å bli misjonær. I en alder av syv år mottok han i 1924 sin første kommunion på barneskolen sammen med sin eldre søster, Beatriu. Etter barneskolen ble han utdannet av piaristene (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), som drev gymnaset Escola Pia Nostra Senyora i Carrer Diputació i Barcelona. Der gikk han fra 1927 til 1934, da han var fra ti til sytten år gammel og utmerket seg for sin seriøsitet, respekt og engasjement i studiene. To av hans lærere var de salige piaristpatrene Ignatius Casanovas Perramón SP (1893-36) og Frans Carceller Galindo SP (1901-36), som han sto svært nær. De ble i likhet med ham drept i 1936, men de ble saligkåret allerede i 1995.
Familien fikk alvorlige økonomiske problemer, og for å finne arbeid flyttet de til El Masnou i provinsen Barcelona, hvor de bosatte seg i Calle de Salmerón 47 (i dag Jaime I). Mens Johannes fortsatt gikk på skolen, arbeidet han som kontorist i en stoffbutikk og senere på en fabrikk i Barcelona. Hans mål var å bli advokat. Han var medlem av Federación de Jóvenes Cristianos de Cataluña (FJCC) («Foreningen av unge kristne i Catalonia») i El Masnou, og han ble snart betrodd å lede den delen av gruppen som var viet til barn under fjorten år. Foreningen var opprettet i 1932 av mosén Albert Bonet og som utgjorde 8 000 gutter før krigen. Mosén er en lokal prestebetegnelse i det gamle kongeriket Aragón.
Johannes var kjent som en from ung mann og kunne tilbringe timevis i eukaristisk tilbedelse. Han fortsatte å arbeide morgen og ettermiddag. Han dro med tog til og fra Barcelona, men før det ministrerte han i messen klokken syv om morgenen og mottok kommunion. Han var en venn av den salige Peter Tarrés i Claret (1905-1950). Til tross for de mange oppgavene han hadde i arbeidslivet og i studiene og en noe ustabil helse, opprettholdt han et intenst åndelig liv med daglig deltakelse i Den hellige messe, meditasjon og fromhetspraksis samt utdyping av kirkens sosiallære. Han likte å skrive om sosiale problemer i foreningen i El Masnous bulletin Mar Blava (Mar Azul), og han klarte å bli publisert i Barcelona-avisen El Matí.
Ledsagerne og prestene som kjente ham i de årene, husker en ung mann med enestående dyder og med stor indre åpenhet, med en klar bevissthet om sosiale problemer og legfolkets ansvar for samfunnets liv. Han ble også medlem av seksjonen Piedad («fromhet»), men han sa tydelig fra om at fromhet ikke kan være et monopol for noen få. Det kan ikke være en separat seksjon, fordi den kan ikke deles, men må informere og levendegjøre hele Forbundet.
Joan Meseguer, i 1936 president for barnegrenen av FJCC, skrev om Johannes Roig: «Da han kom til Masnou, kjente ingen ham, men svært snart ble hans fromhet og brennende kjærlighet til eukaristien tydelig. Han tilbrakte timer foran det hellige sakramentet uten å ense noe annet. Hans eksempel konverterte mer enn hans ord. Han ønsket å være misjonær. I en studiesirkel som ble holdt noen dager før 18. juli, fortalte han oss at vi ville se Catalonia rødt, men ikke bare av kommunismen, men av blodet til dets martyrer, og at vi alle måtte forberede oss, fordi hvis Gud hadde valgt oss til å være en av disse, må vi være villige til å motta martyriet med nåde og pågangsmot som passer for enhver god kristen, og det samme gjorde de første kristne i katakombene».
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig (1936-39) ut. Under den religiøse forfølgelsen i juli 1936 ble møtelokalet til FJCC ødelagt og kirken ble satt i brann. Anslagsvis 300 fejocistas ble myrdet av de republikanske militsmennene i Catalonia, inkludert rundt førti prester tilknyttet dem. Mosén José Gili Doria, sogneprest i Masnou, skriver: «Joan sa til meg en dag: ‘Jeg vier normalt minst to timer om dagen til det åndelige liv: messe, kommunion, meditasjon og besøk til det hellige sakrament. Det er lite, men mitt arbeid og apostolatet gir meg ikke mer tid’. Da de antiklerikale etter valget den 16. februar begynte å brenne kirker, fortalte Joan meg at hvis de nådde Masnou, kunne han ikke orke å se kirken vår brenne; han ville stå tvers overfor døren, og de måtte brenne ham før de tok ham ut».
Johannes hadde mange ganger sagt til sine venner i farlige øyeblikk: «Jeg vil ikke dø uten sakramentene, fordi jeg har gjort de første ni fredagene, og løftet fra Jesu hjerte svikter ikke». Dette skulle han gjøre som den siste handlingen før han ble arrestert. Det gikk et rykte rundt i Masnou om at militsen ville komme søndag kveld den 19. juli for å brenne kirken. På ettermiddagen ba Johannes sognepresten om å høre hans skriftemål, noe presten stusset litt over siden han normalt skriftet for sin åndelige veileder. Skriftemålet skjedde i lageret innerst i sakristiet. Presten sa at det kanskje skulle komme en tid for å si med deres blod «din vilje er gjort», svarte han at det nettopp var av den grunn at han ville skrifte. Han insisterte så mye på å bli den natten i prestegården at rektor måtte bruke all sin myndighet for å få ham til å gå hjem.
Han forklarte konflikten som oppsto i ham: «Hvis jeg ikke går hjem i kveld, dør min mor, og fordi all min plikt er å bli her, ber min samvittighet meg om å gjøre det. Hvis jeg drar for å redde min mor, svikter jeg feigt. Jeg blir!» Presten sa til ham at det ikke var han som skulle dømme i den saken: «Du må gjøre det som rektor forteller deg!» Bare på den måten ga han etter.
Hans søster fortalte at han mandag 20. juli fremsto som nedstemt hjemme sammen med presidenten og andre kolleger fra FJC, og han sa: «De har brent forbundet ...!» To dager gikk uten at han sa et ord, til han sa: Ara més que mai hen de Lluitar per Crist («Nå mer enn noen gang må vi kjempe for Kristus»). Moren fortsatte: «Han lettet sorger, oppmuntret redde, besøkte sårede, oppsøkte sykehus daglig og lette blant de døde for å finne ut hvilke av hans egne som ble drept (...) Hver natt, ved foten av sengen, med krusifikset knuget i hendene, bønnfalt han om nåde for noen, for andre tilgivelse og for alle nåde og styrke».
P. Llumá, en prest fra Barcelona i skjul, hadde betrodd Johannes å oppbevare vigslede hostier hjemme og gi til familien og bringe kommunion til dem som ikke kom seg til kirken. Hans åndelige leder hadde betrodd ham den store skatten i det omreisende eukaristiske reservatet. Han fortalte familien Rosés, som han besøkte om ettermiddagen den 11. september 1936: «Jeg er ikke redd for noen ting. Jeg har Mesteren med meg».
Da antikristne militsmenn samme kveld kom for å arrestere ham utelukkende for hans tros skyld, konsumerte han raskt alle de konsekrerte hostiene for å forhindre vanhelligelse, omfavnet sin mor og sa til henne på engelsk, hennes språk: God is with me! («Gud er med meg»). Deretter forlot han hjemmet sammen med militsmennene. De tok ham med i en lastebil.
Han ble skutt natten mellom 11. og 12. september 1936, vigilien for festen for Marias navn, nær den nye kirkegården i Sant Coloma de Gramenet i Barcelona. Morderne tillot ham et siste ord, og han sa: «Måtte Gud tilgi dere slik jeg tilgir dere». De drepte ham med fem skudd i hjertet og et nådeskudd i nakken. Han var bare nitten år gammel, og ifølge datidens lovgivning var han ennå ikke voksen. Han var den fødte leder som måtte elimineres for enhver pris på grunn av hans eksempel og hans apostolat. En av hans biografer sier: «Den eneste grunnen til at han ble drept, var fordi han var katolikk. Han hadde ingen andre bånd enn til sognet og Forbundet for unge kristne. Han døde fordi han ikke var redd for å forsvare Kristus». Etter krigen ble hans levninger gjenfunnet og identifisert av de fem sårene på brystet og det i hodeskallen. Han er gravlagt i et kapell i sognet Sant Pere i Masnou i provinsen Barcelona.
Hans saligkåringssak kunne åpnes etter at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 19. august 1998 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Deretter ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet den 4. oktober 1999 og avsluttet den 16. mai 2001. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt av Vatikanet den 6. juni 2003. Sakens Positio super martyrium ble sent til Vatikanet i 2006. De teologiske konsulentene møttes og godkjente saken den 9. desember 2014. Den 2. oktober 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Dermed var det klart for en snarlig saligkåring.
Han ble saligkåret den 7. november 2020 i basilikaen Sagrada Familia i Barcelona i Catalonia i Spania. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle kardinal Joan Josep Omella y Omella (f. 1946), erkebiskop av Barcelona (2015- ).
Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkelts martyrium. I tillegg kan den enkelte martyr feires på sin dødsdag om den er kjent, for eksempel i hans hjemsogn eller bispedømme.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, ca.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, causesanti.va, scolopi.org, joanroigdiggle.com, religionenlibertad.com, vidas-santas.blogspot.com, periodistadigital.com, lealesadios.blogspot.com, hispaniamartyr.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. november 2020