Den salige John Sullivan ble født den 8. mai 1861 i 41 Eccles Street i hjertet av det gamle georgianske Dublin i Irland, som da fortsatt var en del av Storbritannia (United Kingdom of Great Britain and Ireland) (1800-1921). Han kom fra en velstående familie, og hans far var Sir Edward Sullivan (1822-85), den fremtidige lordkansler av Irland (1883-85), det høyeste juridiske embetet i Irland og den mektigste mannen i Irland inntil etableringen av Den irske fristaten i 1922. Han kom fra Mallow i grevskapet Cork i det sørlige Irland og var en suksessrik advokat, som ble baronett i 1881. Hans mor, Elizabeth Josephine (Bessie) Bailey [Baily] (d. 1898), kom fra en prominent landeierfamilie i Passage West i grevskapet Cork. John var den yngste av fem barn, og hans søsken var Annie, Edward (1852-1928), Robert (1853-77) og William (f. 1860). John og William var nesten jevngamle, og Annie og William var svært glade i sin lillebror. Deres mor var skuffet over at det yngste barnet ikke var en jente, ble John ønsket varmt velkommen i familien, og som yngstemann ble han ganske bortskjemt.
Familien Sullivan var protestanter og familien Bailey var katolikker. John ble døpt den 15. juli 1861 i den anglikanske Church of Ireland i det lokale sognet, St George’s i Temple Street, ikke langt fra Eccles Street. Rundt 1860 hadde imidlertid det «fine» strøket i Dublin flyttet sørover, over elven Liffey, og samme år som Johns fødsel flyttet den ambisiøse Edward Sullivan med familien til 32 Fitzwilliam Place, som nettopp var blitt bygd og som skulle bli deres hjem i førti år. John vokste opp i den behagelige komforten og privilegiene i overklassen i Dublin på den tiden, og han ble oppdratt i sin fars protestantiske tro, for tradisjonen for blandete ekteskap i britisk Irland på den tiden, var at sønnene fulgte sin fars tro og døtrene sin mors tro. Dette varte frem til pavens dekret Ne Temere i 1907. Johns søster Annie var derfor den eneste i søskenflokken som ble døpt katolsk.
Ne Temere («ikke overilt») var et dekret fra Konsilkongregasjonen (Sacra Congregatio Cardinalium pro executione et interpretatione concilii Tridentini interpretum) under den hellige pave Pius X (1903-14), som klargjorde kirkeretten når det gjaldt ekteskap. Dekretet slo blant annet fast at ingen ekteskap mellom to katolikker eller en katolikk og en ikke-katolikk er gyldig dersom det ikke feires av en katolsk prest. For å gi dispensasjon til et blandet ekteskap satte Kirken tre betingelser: at den katolske parten tillates fri religionsutøvelse, at alle barna skal oppdras katolsk og at den katolske parten lover å gjøre alt som er mulig for å konvertere den ikke-katolske parten (den sistnevnte betingelsen har blitt avskaffet). Johns mor var en praktiserende katolikk og gikk til messe hver morgen, en praksis som hennes mann ikke satte så veldig stor pris på. Han beklaget seg til en venn om at han hver morgen spiste frokost med tjenerne som eneste selskap.
Det er vanskelig å finne detaljer fra Johns tidlige liv som anglikaner, for han etterlot seg knapt noe skriftlig materiale og var svært motvillig til å snakke om sitt tidligere liv. Han ble husket som et fornøyd og smilende barn med blå øyne og gyllent hår. Etter noen få år fikk han sin egen huslærer, som bidro til å utvikle hans ferdigheter i engelsk og i de klassiske språkene, men gutten fikk ikke noe skikkelig grunnlag i matematikk, så hele livet følte han seg inkompetent på det området.
I familien Sullivans husholdning var spørsmål av politisk betydning en del av livet. Farens politiske venner kom jevnlig på besøk, og politiske spørsmål ble stadig diskutert. Det fenomenet som ble mest diskutert og fryktet i Irland og Storbritannia på 1860-tallet, var fenianismen. Den hadde navn etter Fenian-bevegelsen (fra gælisk fianna = gruppe av unge krigere), en hemmelig revolusjonær organisasjon grunnlagt i New York i 1858 som arbeidet i USA og Irland for å bli kvitt det britiske styret i Irland og etablere en uavhengig irsk republikk. Johns far representerte fra 1865 sin hjemby i parlamentet for Det liberale partiet. I 1865 ble han også for en kort periode viseriksadvokat (solicitor general), det vil si nestkommanderende under riksadvokaten (attorney general) for Irland, i Lord Palmerstons siste administrasjon. I denne stillingen fikk han i oppgave å ta seg av Fenian-konspirasjonen.
Fra 1866 til 1868, mens hans parti var i opposisjon, konsentrerte han seg mest om sitt yrke som advokat. I desember 1868, da det liberale partiet igjen kom til makten, ble Sullivan riksadvokat for Irland i Gladstones første administrasjon. Han trakk seg fra parlamentet i 1870 for å bli Master of the Rolls (et høyt dommerembete) i Irland. Frem til 1882 var han mest beskjeftiget med sine juridiske plikter, men han var også et aktivt medlem av The Privy Council (geheimerådet). I desember 1881 ble Sullivan adlet som en baronett på Gladstones anbefaling, som en anerkjennelse av hans tjenester både som dommer og en konfidensiell rådgiver for Kronens tjenere i Irland. Ikke lenge etter døde den irske lordkansleren Hugh Law (1818-83), bare 65 år gammel, og dette åpnet veien for Sullivans utnevnelse til lordkansler i 1883.
Sir Edward Sullivan sendte sine sønner til sitt eget Alma mater – Portora Royal School i Enniskillen i grevskapet Fermanagh i Nord-Irland, noe som var typisk for velstående familier på den tiden. Johns eldre brødre hadde også blitt sendt dit, og i 1872 fulgte den elleveårige John i deres fotspor, og der skulle han få seks gode år. Han elsket alltid sin gamle skole og rektoren dr. William Steele, og mot slutten av livet skrev han at han «hadde kommet til Portora badet i tårer», men seks år senere, da tiden var kommet for å forlate Portora, felte han «enda flere tårer!» Den vakre Lough Erne og de gamle monastiske ruinene på Devenish Island hadde alltid en spesiell fascinasjon for ham. John huskes fortsatt på Portora, og hans navn er fremtredende på The Royal Exhibitioners Honours Board i Steele Hall. Blant andre fremtredende tidligere elever er Johns bysbarn og nabo, Oscar Wilde, som også etter hvert ble katolikk, og nobelprisvinneren Samuel Beckett.
Familien Sullivan hadde en villa som ble kalt Undercliff i Killiney i grevskapet Dublin. De sto på vennskapelig fot med en annen juristfamilie ved navn Exham, som hadde en bolig like i nærheten. En gang i 1877 satte Johns 24-årige bror Robert ut i en liten seilbåt i Killiney Bay sammen med to medlemmer av familien Exham, John og Constance. De hadde med et gevær for å skyte på måker, og Robert bar et tungt patronbelte. En plutselig kastebyge fikk båten til å velte. John Exham svømte til en åre og klamret seg til den. Robert grep den andre åren og svømte til Constance med den og ba henne holde ut, for de ville alle bli berget. Kort etter sank Robert, og man mente at det var på grunn av det tunge patronbeltet.
John Exham ble reddet, mens hans søster ble funnet død, liggende tvers over den andre åren. Robert Sullivans legeme ble aldri funnet igjen, selv om familien leide en dykker for å lete etter det. John Sullivan var seksten år da hans bror druknet, men han hadde helt til sine siste år et skarpt minne om smerten i disse dagene, spesielt for hans mor, når det ikke en gang fantes et lik å sørge over. Hennes dype tro i denne tiden gjorde et uutslettelig inntrykk på ham.
John var en utmerket student, og da han forlot Portora, vant han et stipend til Trinity College i Dublin, hvor også hans far hadde studert. Stipendet var på 30 £ i året, senere hevet til 40 £, i fire år. John studerte klassiske fag og prøvde to ganger å få et klassisk stipend, men han mislyktes., og han ble tildelt en gullmedalje i klassiske fag i 1883. Den er bevart i museet ved Clongowes Wood College i grevskapet Kildare. Han hadde sans for klassiske fag, men kunne ingenting i matematikk, og av den grunn hadde han store vanskeligheter med å komme gjennom noen av de svært ordinære eksamenene. Noen av hans samtidige ved Trinity avslører i sine memoarer at John var en populær skikkelse, men likevel var det et snev av fjernhet rundt ham som skilte ham fra de andre, men uten å separere ham fra dem. Han ble husket som en ekspert whist-spiller og var kjent for sin interesse for sykling og lange gåturer.
Den 13. april 1885 døde Sir Edward Sullivan, første baronett av Garryduff og lordkansler av Irland, plutselig og uventet i sitt hus i Dublin, bare 62 år gammel. Han ble rammet av en aneurisme, en sykelig utvidelse av en pulsåre, i hovedpulsåren aorta. Dette var et stort sjokk for hans yngste sønn, den 24-årige John, for han var svært glad i sin far og hadde allerede begynt på sine jusstudier ved Trinity College med den intensjon å følge i farens fotspor. Men etter farens død synes John å ha trukket seg tilbake fra sin velkjente tilværelse blant overklassen i Dublin og dro til London for å fortsette sine jusstudier der, og han studerte for å bli engelsk advokat ved Lincoln’s Inn. Denne perioden i hans liv vet vi svært lite om, men han reiste mye i Europa, spesielt brukte han tid på gåturer i Makedonia, Hellas og Lilleasia. Han tilbrakte flere måneder i et av de ortodokse klostrene på Athosfjellet, og han tenkte til og med på å tre inn som munk. Han fortsatte kontakten med dem etter at han vendte tilbake til England.
Etter sin fars død mottok John en komfortabel arv. Han var en vakker og sjarmerende mann, og en annen jesuitt kalte ham senere «den mest velkledde mann i Dublin». Vi vet også om hans regelmessige besøk til Glencar i grevskapet Kerry i sørvest og hvordan han pleide å tyvlytte til katekismeundervisningen til en av de unge damene i huset! Han besøkte ofte hospitset for de døende ved Harold’s Cross, og brakte med seg trøst, kameratskap og små gaver av mat, drikke og klær. Andre ganger pleide det å være en donasjon til en trengende karitativ organisasjon fra en «anonym giver». Selv etter at han ble lærer på Clongowes, fortsatte han med disse små luksusgavene til de fattige, en bit skrå, te, sukker, snus, appelsiner og epler, selv en liten dråpe irsk whiskey. Hans mednoviser husker ham for mange små vennligheter også til hans mye yngre klassekamerater.
I desember 1896, i en alder av 35 år og etter noen år med sjelegransking, bestemte han seg for å bli katolikk, til morens store glede, men til resten av familiens store forbauselse. Han ble den 21. desember 1896 opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap av p. Michael Gavin SJ i den berømte jesuittkirken i Farm Street i Mayfair i det sentrale London. Vi kan bare forestille oss reaksjonen til Lady Bessie Sullivan, hans mor. Hans konversjon førte til at han endret livsstil dramatisk, for eksempel fjernet han fra sitt rom i Fitzwilliam Place alt som kunne virke luksuriøst. Hans garderobe ble også dramatisk endret, og hans fornemme klær forsvant til fordel for plagg av enkleste type. Fra denne tiden og fremover skulle han bli kjent for sin hengivenhet til de syke, de fattige og alle som var i nød. Dette skulle bli en av drivkreftene i resten av hans liv.
Ifølge en jente som var barnebarn av Johns bror, Sir William Sullivan, husket hun at bestefaren snakket om denne konverteringen, og at familien var sjokkert over nyheten. Det betydde ikke at familien på noen måte var fiendtlig innstilt til hans avgjørelse. Forbløffelsen var desto større i og med at John aldri hadde vist noen spesiell interesse for religion som kunne ha ledet ham til å ta en slik avgjørelse. Han hadde alltid virket å være en typisk protestant av beste slag!
Familien skulle få enda et sjokk, for i 1900 bestemte John seg for å bli jesuitt, og han begynte den 7. september 1900 på det jesuittiske novisiatet i St Stanislaus College i Tullabeg i grevskapet Offaly. På slutten av sitt to år lange novisiat avla han sine løfter som jesuitt, og deretter ble han sendt til St Mary’s Hall ved Stonyhurst College i grevskapet Lancashire i Nord-England, det filosofiske seminaret for jesuittenes engelske provins, for å studere filosofi i to år. Allerede var hans hellighet åpenbar for mange som levde sammen med ham.
Etter å ha fullført sine filosofistudier kom han i 1904 til Milltown Park i Dublin for å studere teologi, og etter syv års studier ble han presteviet søndag den 28. juli 1907 av erkebiskop Walsh i kommunitetens kapell ved Milltown Park. Han ble presteviet sammen med flere andre, blant dem p. Willie Doyle SJ (William Joseph Gabriel Doyle) (1873-1917), som ble spesialist på folkemisjoner. Hans berømmelse som predikant, skriftefar og åndelig veileder spredte seg vidt omkring. Under Første verdenskrig ble han i 1915 utnevnt til kapellan for The 16th Irish Division. Etter nesten to års prestetjeneste ble han drept i slaget ved Ypres den 16. august 1917. Hans levninger ble aldri funnet.
P. Sullivan leste sin første messe i klosteret for de irske Sisters of Charity i Mount St. Anne’s i Milltown. Kort tid etter ble han utnevnt til medlem av staben ved Clongowes Wood College nær Clane i grevskapet Kildare, hvor han skulle tilbringe størstedelen av sitt liv som jesuitt. Clongowes Wood College var en jesuittisk videregående pensjonatskole for gutter. Fra den 25. juli 1919 til den 20. mai 1924 var han rektor for junioratet og retretthuset i Rathfarnham Castle i utkanten av Dublin. Deretter returnerte han til undervisning ved Clongowes Wood College.
Helt fra sin ankomst til Clongowes var p. Sullivan alltid kjent som en venn av de fattige og av alle i nød. Hans tjeneste strålte ut fra folkets kirke i Clongowes, og han kunne vanligvis finnes der i bønn, dersom han da ikke var ute i et barmhjertig ærend. Hans skriftestol ble en fredens havn for mange. De som var syke, sendte bud på p. John. Folk hadde stor tro på hans bønner. Han kunne bringe trøst og fred der hvor andre mislyktes. En gammel kvinne som bodde nær Clongowes og som kjente ham godt, kom trolig nær svaret på hans hemmelighet: «P. Sullivan er svært hard mot seg selv».
John Sullivan var ingen begavet historieforteller eller noen god predikant. Det var ingen utbroderinger, bare en oppriktighet som skinte gjennom. Han var kjent for sitt liv av dyp bønn og personlige ofre. Han anerkjennes for sitt hengivne arbeid for de fattige og rammede, og han tilbrakte mye av sin tid med å gå eller vanligvis sykle på en gammel, skranglete sykkel for å besøke de som var plaget, syke og døende i landsbyene rundt Clongowes Wood College, hvor han underviste fra 1907 til sin død. Fra 1920-tallet og utover var det mange mennesker som vitnet om hans bønners helbredende kraft, spesielt når det gjaldt livstruende tilstander, selv om han aldri hevdet at noe kom fra ham selv.
Blant de miraklene som tilskrives p. Fr Sullivan mens han ennå var i live, var helbredelsen av nevøen til den berømte irske revolusjonære Michael Collins («Big Fella») (1890-1922). Nevøen, som var sønn av Michaels bror Sean Collins og hans hustru, het også Michael Collins, og familien bodde i Celbridge. En natt i oktober 1928 vekket den treårige Michael hele huset med sine rop i nød. Dr. Charles O’Connor fra Celbridge ble sendt bud på, og han stilte diagnosen som en tilstand av alvorlig barnelammelse (poliomyelitt). Denne diagnosen ble stadfestet dagen etter av en fremragende lege i Dublin, som rådet familien til å sende gutten til hospitalet Mater, men han hadde lite håp om at han ville komme seg.
Mens dette hendte, var det noen av innbyggerne i Celbridge som kjente til p. Sullivans ry for helbredelser, som foreslo for ekteparet Collins at de burde ta kontakt med Clongowes og be om hans bønner. Fru Collins selv kjørte til Clongowes for å treffe den hellige jesuitten. Han lovte å lese messe for barnet, men i virkeligheten gjorde han mye mer enn det. Senere i uken syklet han hele veien til Dublin (han var da 63 år gammel) og ba en bønn ved unge Michaels sykeseng, og han skal også ha berørt hans lamme ben. Bare noen timer etter Johns avreise viste den unge gutten, som hadde blitt betraktet som uhelbredelig av legene, bedring, og avdelingssykepleieren la merke til at hans lemmer begynte å bevege seg normalt. Etter det forsvant lammelsene i unge Collins’ lemmer, og de kom aldri tilbake. Han skulle senere bli skolens beste svømmer.
En annen helbredelse som ble tilskrevet p. Sullivan, skjedde med Miss Kitty Garry, som var ti år gammel og bodde i Kingsfurze nær Naas. Hun ble dårlig på skolen en dag og diagnosen var tuberkulose, en vanlig og dødelig sykdom i Irland på1920-tallet. Hennes foreldre brakte henne over til p. Sullivan, som velsignet henne, klappet i hendene og sa: «Vær ikke bekymret, hun vil vokse opp som en stor og sterk jente». En måned senere konstaterte familielegen at hun var helbredet for sin tuberkulose.
I februar 1933 fikk p. Sullivan sterke magesmerter og ble overført fra Clongowes til pleiehjemmet St Vincent i Lower Leeson Street i Dublin, nær familien Sullivans hjem. Der døde han klokken 23 den 19. februar 1933, 71 år gammel, med sin bror Sir William Sullivan ved sin side. Han ble gravlagt på kirkegården i Clongowes Wood.
Sullivans ry for hellighet spredte seg raskt i Clongowes og området omkring. Siden da har han vært betraktet av mange som en helgen. I hans levetid var det mange som strømmet til ham i tider med problemer og engstelse, med full tiltro til kraften i hans bønner, og denne tiltroen har fortsatt. Han er fortsatt elsket og husket. P. John Sullivan velsignet ofte de syke med sitt «løftekrusifiks». Alle jesuitter får et krusifiks når de avslutter det toårige novisiatet og avlegger sine første løfter, og dette har de med seg hele livet. P. Sullivans krusifiks oppbevares i St Francis Xavier’s Church i Gardiner Street, hvor det fortsatt brukes til å velsigne syke som søker p. Sullivans forbønn.
I 1944 ble p. Sullivans navn satt på den listen som ble satt opp av postulatoren for jesuittiske helgensaker i Roma, p. Carlo Micinelli SJ. Høringen av bevisene ble fullført i 1953, og det skriftlige referatet av prosessen ble fullført i 1960. I 1960 ble hans levninger ekshumert og overført til kirken St Francis Xavier’s i Upper Gardiner Street i Dublin som en del av saligkåringsprosessen. Den italienske versjonen av bevisene ble offisielt akseptert av Rituskongregasjonen i 1969, og i 1972 fikk hans skrifter godkjennelse fra Helligkåringskongregasjonen, som var opprettet etter delingen av Rituskongregasjonen den 8. mai 1969.
Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 22. februar 2000. I juni 2002 ble resultatene av informativprosessen på bispedømmenivå i Dublin oversendt til Vatikanet. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 18. oktober 2002. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2004. Den 7. november 2014 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess om et angivelig mirakel ble utstedt den 10. februar 2006. Dette gjaldt den uforklarlige helbredelsen i 1954 av Dublin-kvinnen Delia Farnham, som ba om p. John Sullivans forbønn etter at hun hadde blitt rammet av en ondartet svulst i nakken. Den 26. april 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente denne uforklarlige helbredelsen som et mirakel på hans forbønn.
John Sullivan ble saligkåret den 13. mai 2017 i jesuittkirken St Francis Xavier i Gardiner Street i Dublin, hvor han ligger gravlagt. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 19. februar. Dette var historiens første saligkåring i Irland.
I dag er det mange troende som besøker hans grav i kirken i Gardiner Street i Dublin. Hans krusifiks er konstant etterspurt for velsignelse av de syke. Det finnes mange beretninger om helbredelser og tjenester mottatt gjennom hans forbønn.
Den 20. desember 2015 ble det i anledning barmhjertighetens jubelår åpnet en hellig dør («Barmhjertighetens dør») i kirken St Francis Xavier i Gardiner Street i Dublin. Denne døren leder til graven til den salige John Sullivan, en mann av stor barmhjertighet. Det er en konstant etterspørsel etter velsignelser med hans løftekrusifiks, som oppbevares i St Francis Xavier’s i Gardiner Street, hvor p. Johns jordiske levninger hviler i Sacred Heart Chapel. Mange kommer for å be ved hans grav. En månedlig messe holdes for p. John Sullivan i St Francis Xavier’s i Dublin hver tredje søndag i måneden. Det holdes også en årlig messe for å feire hans liv, vanligvis på den lørdag som er nærmest hans dødsdag den 19. februar.
Noen peker på de viktige økumeniske aspektene ved p. Sullivans liv, siden han ble døpt i den anglikanske kirke, hadde erfaringer med det ortodokse klostervesenet på Athosfjellet og levde et hellig liv og døde som katolsk prest hos jesuittene. Men man skal være forsiktig med å lese inn økumeniske aspekter i en ikke-økumenisk tid. Det som ikke må glemmes, er at han tross alt avviste Den ortodokse kirke, gikk ut av Den anglikanske kirke og omfavnet Moderkirken.
Kilder: Morrissey, McGrath (1), McGrath (2), Index99, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vultuschristi.org, newsaints.faithweb.com, frjohnsullivansj.com, ignatianspirituality.com, catholicireland.net, irishtimes.com, gardinerstparish.ie, Dictionary of National Biography (Sir Edward Sullivan) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. mai 2017