Den salige Josefina Suriano (1915-1950)

Den salige Josefina Suriano (it: Giuseppina) ble født den 18. februar 1915 i Partinico, et landbrukssenter i provinsen Palermo på Sicilia i Italia. Hennes foreldre var Giuseppe Suriano og Graziella Costantino. Hun var alltid kjent som «Pina» og mottok dåpens sakrament den 6. mars 1915 i sognekirken Maria SS. Annunziata.

Hjemmet var preget av en religiøs og kjærlig atmosfære, og Pina var spesielt følsom for denne stemningen. Hun var et rolig barn og svært lydig mot sine foreldre. Hun ble tiltrukket av de enkle tingene i livet, og hun så Guds nærvær i alt rundt seg. Hun fikk sin første religiøse utdannelse av sine foreldre og besteforeldre, og fire år gammel begynte hun i barnehagen som ble drevet av kongregasjonen Suore Collegine di San Antonio.

I 1921 begynte Pina på den offentlige skolen i Partinico, og hun ble beundret av sin lærer Margherita Drago for alle de dydene hun viste i så ung alder. I 1922 mottok hun sin første kommunion og ble fermet (konfirmert), og samme år ble hun medlem av gruppen av Katolsk Aksjon. Som 12-åring begynte hun å delta aktivt på sogne- og bispedømmenivå og i Katolsk Aksjon. Menigheten ble senteret for alle hennes aktiviteter, og hun handlet helt i tråd med direktivene fra sognepresten, p. Antonio Cataldo. Han var også hennes åndelige veileder og skriftefar.

Fra 1939 til 1948 var Pina sekretær for Katolsk Aksjon, og fra 1945 til 1948 var hun samtidig president for Katolsk Aksjons ungdom. I 1948 grunnla hun foreningen «Marias døtre», som hun ledet til sin død. Hun fikk alltid styrke og inspirasjon fra daglig bønn og meditasjon, sakramentene, Guds ord og Kirkens lære.

Pina var utad fredfull og glad, alltid rede til å være til tjeneste for familien, menigheten og Katolsk Aksjon. Men samtidig led hun et fryktelig indre martyrium. Hun følte seg kalt til å gi seg selv fullstendig til Gud i ordenslivet, men hennes lengsel skulle aldri bli oppfylt. Omstendighetene tillot det ikke: hennes mor var motstander av alle hennes «religiøse aktiviteter» og ville at datteren skulle gifte seg og slå seg til ro. Familien sa at det var «bedre å ha en død datter enn en som var nonne».

Pina aksepterte heroisk sin manglende mulighet til å forene slike motsetninger og umuligheten av å nå det målet hun følte seg såkalt til. Hun ønsket bare å behage Gud og henga seg til å akseptere dette dilemmaet av kjærlighet til sin guddommelige brudgom. Hele livet skrev hun en dagbok som avslørte denne «sjelens natt» som hun befant seg i helt til sin død. Hun ga også uttrykk for den ensomhet hun erfarte. Det var imidlertid klart at hun forsto at hun var kalt til kjærlighet: «Kjærlighet til eukaristien, kjærlighet til korset, kjærlighet til sjeler må være vårt ideal».

Den 29. april 1932, med tillatelse fra sin åndelige veileder, avla Pina et kyskhetsløfte som hun fornyet hver måned. Taktfullt avslo hun frieriene fra de unge mennene som var så imponert over hennes indre utstråling og ytre skjønnhet.

Men til slutt, i februar 1940, ble hennes sjel rammet av en stråle av håp da hun fikk sine foreldres tillatelse til å tre inn i ordenslivet. Hun tok farvel med sine foreldre og ledsagere i Katolsk Aksjon og trådte inn i instituttet til Døtrene av St. Anna i Palermo. Men etter bare åtte dager ble hun tvunget til å dra igjen etter at en medisinsk undersøkelse avslørte et hjerteproblem. Hun fortsatte som leder og samlingspunkt for Katolsk Aksjon og Marias døtre.

På tirsdag i påskeoktaven, den 20. mars 1948, ofret Pina seg sammen med tre andre kvinner som et offer for helliggjørelsen av prester. Dette gjorde hun i hendene til sin sogneprest, p. Andrea Soresi. Tidlig i mars samme år viste de første tegnene til en reumatisk leddgikt seg. Den 19. mai 1950 fikk hun et plutselig og dødelig hjerteattakk mens hun forberedte seg til å gå til messe. Hun var bare 35 år gammel.

Hun ble gravlagt på den kommunale kirkegården, men den 18. mai 1969 ble hennes jordiske rester overført til sognekirken Sacro Cuore i Partinico.

Hennes saligkåringssak ble åpnet med et dekret av 2. april 1982. Den 18. februar 1989 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 22. juni 2004 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Den 5. september 2004 ble hun saligkåret av paven under hans besøk i Loreto, Maria-valfartsstedet i nærheten av Ancona ved den italienske Adriaterhavskysten. Hennes minnedag er dødsdagen 19. mai.