Den salige Josef Antonius Tovini (1841-1897)

Den salige Josef Antonius Tovini (it: Giuseppe Antonio) ble født den 14. mars 1841 i Cividate Camuno i Valle Camonica i provinsen Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Han var den eldste av syv barn av Mosè Tovini og Rosa Malaguzzi i en beskjeden familie. Han fikk sin første kristne utdannelse i familien, mens han gikk på grunnskolen i hjembyen og i Breno. I 1852 begynte han på den kommunale middelskolen i Lovere i provinsen Bergamo. Han var en intellektuelt begavet student, og hans klassekamerater husket ham som en lydig og from ungdom. Han var i Lovere til sommeren 1858.

Familiens vanskelige økonomiske situasjon gjorde at han ved hjelp av morens bror, p. Giambattista Malaguzzi, kom inn på et gymnas for fattige gutter i Verona som var grunnlagt av Don Nicola Mazza, og de to siste gymnasårene gikk han på bispedømmets seminar. I juli 1859 døde hans far, og han fant seg farløs og med fem yngre søsken å forsørge, etter at den yngste av søsknene var død. Han tok eksamen artium i 1860 og skrev seg inn som privatist på juridisk fakultet ved universitetet i Padova. Den 31. mars 1865 døde også hans mor. Den 15. august 1865 tok han juridisk eksamen som bachelor på universitetet i Pavia.

I august 1865 begynte han å arbeide på advokatkontoret i Lovere, og i november tok han i tillegg en stilling på kontoret til en notar for å kunne hjelpe sine yngre søsken, siden begge foreldrene da var døde. Han fikk også den sensitive stillingen som viserektor og professor på det kommunale kollegiet, hvor han selv hadde vært student og hvor han arbeidet i to år til alles tilfredshet. Han utmerket seg som den eneste foreleseren som begynte og avsluttet undervisningen med en bønn, og som mottok kommunionen hver søndag.

I 1867 flyttet den 26-årige Josef til Brescia, hvor han arbeidet på advokatkontoret til Giordano Corbolani. Etter en periode med usikkerhet på om han skulle bli ordensmann eller ektemann, giftet han seg den 6. januar 1875 med Corbolanis datter Emilia i kirken Sant'Agata i Brescia. Emilia var tolv år yngre enn mannen. De fikk ti barn, hvorav en av sønnene ble jesuitt og to av døtrene ble nonner. Josef var en engasjert og kjærlig far, og han var svært samvittighetsfull i å lære barna prinsippene i katolsk moral, og han kunne være ubøyelig i å korrigere enhver forsyndelse mot den.

I mellomtiden tjente han fra 1871 til 1874 som borgermester i sin fødeby Cividate Camuno, hvor han satte i gang en rekke offentlige arbeider, inkludert byggingen av byens torg, etableringen av et konsortium for å demme opp elva Oglio og forbedringen av de alpine beitemarkene. Til alles tilfredshet kvittet han seg med byens mange gjeldsposter, og i 1872 grunnla han Banca di Vallecamonica i Breno. Han engasjerte seg også i planleggingen av en jernbaneforbindelse mellom dalen og hovedstaden Brescia.

I 1877 sluttet han seg til Brescias katolske bevegelse og hjalp til å etablere den katolske dagsavisen Il Cittadino di Brescia, som kom med sitt første nummer den 13. april 1878. En senere redaktør i denne avisen var Giorgio Montini, far til Giovanni Battista Montini, senere pave Paul VI (1963-78). I 1878 deltok Josef i grunnleggelsen av en bispedømmekomité innen Opera dei Congressi, som var organisert av katolikker for å bekjempe tidens herskende antiklerikalisme, som forsøkte å hindre enhver kristen innflytelse i det sosiale og offentlige liv. Han ble president for denne komiteen. I 1879 ble han valgt til provinsialrådmann for Pisogne og i 1882 for Brescia. Han var involvert i mange sosiale, veldedige og utdanningsprosjekter.

For at Kirken skulle kunne ha et mer effektivt nærvær i arbeidslivet drev han i 1881 en omfattende kampanje for å etablere katolske arbeiderforeninger, som senere ble etablert i Lovere, Vallecamonica, Valtrompia, Vallesabbia, Chiari, Palazzolo, Salò, Vestone og Marcheno. Han var overbevist om behovet for å garantere full økonomisk selvstendighet for katolske institusjoner, spesielt de som var viet til utdannelse og informasjon. I 1888 grunnla han Banca San Paolo i Brescia, og i 1896 Banco Ambrosiano i Milano.

Men det var likevel innen området utdannelse han viet sine største anstrengelser. I tillegg til hans sterke støtte til religionsundervisning i statlige skoler grunnla han i 1882 St. Josefs barnehage og kollegiet Ven. A. Luzzago, som var oppkalt etter Alexander Luzzago (1551-1602), en adelsmann fra Brescia. Kollegiet ble stengt i 1888, men ble gjenåpnet i 1894 med navnet kollegiet C. Arici, oppkalt etter den neoklassiske poeten Cesar Arici (1782-1836) fra Brescia. I samarbeid med jesuittene hjalp Josef til med etableringen av den katolske studentresidensen i Padova, og han bidro til å lansere Fede e Scuola og Scuola Italiana Moderna, som var tidsskrifter for katolsk utdannelse. Han var svært opptatt av spørsmålet om kristen utdannelse, og han så på skolene som et misjonsområde og sa: «Vårt India er våre skoler».

Josef Tovini hadde en sped skikkelse og en svak helse, og han døde den 16. januar 1897 i Brescia, bare 55 år gammel. Hans jordiske rester ble den 10. september 1922 overført til kirken San Luca i Brescia, hvor de fortsatt hviler.

Informasjonsprosessen for hans saligkåring ble åpnet på bispedømmenivå den 8. mai 1948, og saken ble åpnet i Vatikanet den 14. april 1977. I 1952 var en nonne blitt helbredet på underfullt vis i Visitasjonsklosteret i Santa Maria di Mazza e Cozzile i Potenza i Sør-Italia.

Den 6. april 1995ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 18. desember 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av nonnen i Potenza som et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 20. september 1998 på Rigamonti stadion i Brescia. Hans minnedag er dødsdagen 16. januar.