Skytshelgen for Trieste sammen med den hellige Servulus; for Albona i Istria, San Giusto Canavese i provinsen Torino i regionen Piemonte og Misilmeri på Sicilia
Den hellige Justus (it: Giusto; lat: Iustus) ble født en gang på 200-tallet i Trieste (lat: Tergeste; gr: Τεργέστε), nå helt nordøst i Italia i provinsen Trieste, som er omgitt av Slovenia på tre sider, i regionen Friuli-Venezia Giulia, på grensen til halvøya Istria, som i dag er delt mellom Slovenia og Kroatia. Justus bodde i Aquileia og hans kristne tro var godt kjent blant hans medborgere.
På denne tiden ble Romerriket styrt av fire keisere, de to fremste bar tittelen augustus. Diokletian (284-305: d. 311) styrte den østre delen av riket med sete i Nikomedia i Lilleasia, mens Maximian Herkules (286-305) styrte vestdelen av riket fra Milano. De to underkeiserne hadde tittelen caesar, og de var utpekte etterfølgere til de to augusti. Galerius (keiser 305-11) residerte i Sirmium i Dalmatia (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia) og Konstantius Klorus (305-06) i Trier i Gallia (nå i Tyskland). Konstantius Klorus fikk sønnen Konstantin med sin konkubine, den hellige Helena. Dette tetrarkiet (= firemannsvelde) var innført for å styrke Romerriket sammen med seire mot fiender og intern disiplin.
Justus viet seg til bot og nestekjærlighet, men han ble angitt av sine medborgere for ugudelighet (sacrilegium). Ifølge romersk lov måtte dommeren avhøre den anklagede. Derfor ble Justus tilkalt for prefekt Manatius (Manazio, Mannaccio) privat (consistorium) og bedt om å ofre til de hedenske romerske gudene, noe han ikke kunne få seg til å gjøre. Han ble da pisket, og i en streng etterlevelse av prosedyrene sendte prefekten Justus i fengsel for at han skulle få anledning til å tenke seg om.
Keiserens ordre var at alle kristne skulle ofre til gudene, og for dem som ikke adlød, ventet en sikker død. Da Justus ble ført for prefekten på nytt, oppførte han seg ikke som en fiende eller opprører: han var en lojal undersått av keiseren. Men han kunne ikke ofre til de romerske gudene, fordi hans Gud var Jesus Kristus. Dommen var derfor uunngåelig. Han ble funnet skyldig i helligbrøde og dømt til døden ved drukning. Ifølge den lokale tradisjonen i Trieste ble han tatt med i en liten båt og kastet i Triestebukten med vekter rundt armer og bein, utenfor det nåværende neset Sant’Andrea.
Tradisjonelt skjedde Justus’ martyrium i Aquileia den 2. november 293, som er den datoen som oppgis i Codex Verona i Biblioteca Capitolare 39, folie 200 (9c). Martyrologium Hieronymianum angir dagen (men ikke året) for Justus’ død og vitner om helgenens kult på forskjellige steder i Afrika. Hans Passio (fortellingen om hans rettergang og død) er bevart i flere middelalderske håndskrifter, og alle legger hans martyrium til 2. november, men når det gjelder årstallet er kildene ikke like konsekvente. Som en konsekvens av dette, plasserte forskere som ikke kjente til MS Verona 39, Justus’ martyrium til 303, da Diokletians siste og største forfølgelse av de kristne ble innledet. Dette er den mest sannsynlige hypotesen.
Natten etter Justus’ død fikk presbyteren Sebastian vite i en drøm at martyrens legeme hadde blitt skylt i land til tross for vektene rundt hender og føtter som skulle holde ham nede. Sebastian samlet sine trosfeller, og de dro for å lete etter levningene, som de fant på det som i dag er Riva Grumula. Justus ble deretter gravlagt ikke langt fra bredden hvor han var blitt funnet. Sent i antikken var området nær Piazza Hortis i Trieste en kirkegård, og det er en god mulighet for at den tidligere basilikaen for De hellige martyrer på hjørnet av Via Ciamician og Via Duca d’Aosta ble bygd på Justus’ grav. I den nåværende Via Madonna del Mare ble det i 1963 oppdaget en martyrbasilika som sto midt på en kirkegård. Der ble Justus gravlagt, og denne kirken var allerede før år 1000 kirken for sjøfolk og fiskere.
I Trieste oppsto kulten for Justus på slutten av antikken. På den høyden som i dag bærer Justus’ navn og som er opprinnelsen til den antikke byen Tergeste, ble det i andre halvdel av 400-tallet bygd en treskipet basilika hvor det tidligere var et tempel viet til de gamle gudene. Dit ble levningene av Justus overført, og høyden fikk navnet Colle di San Giusto. Denne basilikaen ble ødelagt på 500-tallet, sannsynligvis under langobardenes erobring. Først på 1000-tallet ble det igjen reist et minnekapell for Justus i bysantinsk stil. Ved siden av dette kapellet ble det rundt samme tid bygd en treskipet basilika vigslet til Marias Himmelfart (Santa Maria Assunta). Hans gamle kult bevises av en bevart mosaikk fra 500-tallet.
På slutten av 1200-tallet ble de to kirkene som lå ved siden av hverandre, bygd sammen til én stor katedral. Den var fortsatt vigslet til Maria Himmelfart, men de fleste begynte å kalle den for San Giusto (St Justus). Opptegnelser ved katedralen i Trieste viser at hans relikvier fortsatt var der i 1040 og 1624. I sarkofagen under alterets mensa i hans minnekapell i domkirken San Giusto hviler i dag hans levninger, etter at de i 1624 var blitt gjenfunnet under Justus-alteret i et relikvieskrin fra midten av 1200-tallet, som sannsynligvis var fremstilt av en gullsmed fra Rhinland.
Justus’ minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var dødsdagen 2. november:
Tergéste pássio beáti Iusti, qui in eádem persecutióne [in persecutióne Diocletiáni], sub Manatio Praeside, martyrium consummávit.
I Trieste, lidelseshistorien til den salige Justus, som led martyrdøden i den samme forfølgelsen [under Diokletian] under guvernør Manatius
Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 2. november:
Tergéste in Hístria, sancti Iusti, mártyris.
I Trieste i Istria, den hellige Justus, martyr.
Men 2. november er jo Alle sjelers dag, så av liturgiske grunner ble feiringen i Trieste utsatt til dagen etter, og dermed oppgis ofte 3. november som hans minnedag. Han æres fortsatt høyt i Trieste og er skytshelgen for både byen og bispedømmet. Han er også skytshelgen for Albona i Istria (hvor han feires den 2. november), San Giusto Canavese i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia og Misilmeri på Sicilia. I kunsten avbildes han i klassisk drakt mens han holder en palme og en katedralmodell, med blomster over brystet.
I apsis i hans minnekapell i katedralen finner vi den eldste avbildningen av Justus, en mosaikk fra 1100-tallet hvor han avbildes sammen med Servulus. Tidlige avbildninger av Justus er begrenset til selve Trieste, og spesielt til katedralen. Blant dem er silkeikonet (silkemaleri) i katedralens skattkammer, den romanske statuen på klokketårnet, en serie fresker som ble oppdaget i katedralen i 1959 og miniatyren fra 1300/1400-tallet i breviaret for Trieste-Aquileia i kapittelarkivet i katedralen i Trieste. I denne ikonografiske tradisjonen presenteres Justus alltid som ung, og dette fortsetter i den post-romantisk fantasien (maleri av Carlo Wostry i katedralen i Trieste), i samsvar med Passio, som beskriver ham som en ung mann. Men analysen av hans bein som ble utført i 1985, beskrev dem som «definitivt tilhørende en mannsperson som nesten var nådd alderdommen».
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 10. oktober 2001 – Oppdatert: 23. november 2016