Den salige Johannes Nepomuk von Tschiderer von Gleifheim (1777-1860)

Den salige Johannes Nepomuk von Tschiderer von Gleifheim (ty: Johann) ble født den 15. april 1777 i Bozen (it: Bolzano) i bispedømmet Trient (it: Trento) i Sør-Tyrol, som nå er italiensk. Han ble døpt samme dag. Han var den femte av syv barn (seks gutter og en jente) av godseieren Joseph Joachim von Tschiderer von Gleifheim og hans hustru Caterina de Giovanelli von Gerstburg und Hörtenberg. Familien hadde emigrert fra kantonen Graubünden/Grisons i Sveits til Tyrol i 1529 og var adlet i 1620 av keiser Ferdinand III (1619-37). Fra faren arvet Johannes en stor pliktfølelse, mens han fra moren arvet en dyp fromhet.

Da Johannes var fire år gammel, hadde han fortsatt ikke sagt ett ord, og moren lovte da Gud å oppdra ham til å bli prest om han ble helbredet. Deretter begynte gutten langsomt og med besvær å snakke. Med tiden vant han over denne svakheten nesten fullstendig, men han hadde alltid en tendens til å stotre. Etter folkeskolen begynte han i 1786 på middelskolen hos fransiskanerne i Bolzano. I 1792 ble han gjenforent med sin familie i Innsbruck, hvor de i mellomtiden var flyttet. Der gikk han på gymnaset til 1795 og deretter studerte han filosofi og teologi ved universitetet. Den 9. mars 1800 mottok han de lavere vielser i Innsbruck. Den 22. juni ble han viet til subdiakon og den 24. juni til diakon i Trient/Trento. Han ble presteviet samme sted den 27. juli 1800 av byens fyrstebiskop, grev Emanuel Maria Thun.

Johannes var åpen og munter av natur og dyrket alle de kristne dyder, særlig fromhet, ydmykhet, bot og barmhjertighet. Han begynte sin prestetjeneste med stor iver i en rekke menigheter i de tyrolske alper. Han var først hjelpeprest i Lengmoos/Longomoso (1800-02), deretter var han i flere måneder på pilegrimsreise til Roma, som skulle gjøre et dypt inntrykk på ham. I Roma ble han utnevnt til apostolisk notar. Deretter fortsatte han sin pastorale tjeneste i den tyske delen av bispedømmet Trient, først som kapellan i Unterinn am Ritten/Auna di Sotto (1803-04) og deretter i St. Pankraz in Ulten/Ultimo (1803-07).

I 1807 ble han en høyt aktet professor i moral- og pastoralteologi ved presteseminaret i Trient, men han ønsket seg tilbake i sognesjelesorgen. Fra 1810 til 1819 var han sogneprest og dekanus i Sarnthein/Sarentino, og fra 1819 til 1826 var han sogneprest og dekanus i Meran/Merano, som i 1818 var blitt en del av bispedømmet Trient. Den 8. oktober 1826 ble han til meranesernes store sorg kalt tilbake til Trient av fyrstebiskop Luschin som kannik ved kapittelet i katedralen St. Vigilius. Han ble den 26. desember 1827 utnevnt til pro-generalvikar for den tyske delen av bispedømmet. Dette embetet hadde han fra 1828 til 1831, og i det demonstrerte han gode evner som leder.

Da Bernhard Galura, hjelpebiskop av Brixen/Bressanone og generalvikar i Vorarlberg, i 1829 ble utnevnt til fyrstebiskop av Brixen, søkte han etter en etterfølger i Vorarlberg og ønsket seg provikaren i Trient. I 1832 ble Johannes utnevnt til titularbiskop av Heliopolis og hjelpebiskop for Brixen med ansvar for Vorarlberg og med residens i Feldkirch. Han ble bispeviet den 20. mai 1832 i Innsbruck av fyrstebiskop Galura. I Vorarlberg engasjerte han seg for de såkalte Schwabenkinder, bondebarn fra Tyrol som måtte ta arbeid i Schwabenland.

Men bare to år senere, da fyrstebiskop Franz Xavier Luschin ble forflyttet fra Trient til Lemberg (nå Lviv i Ukraina), ble Johannes den 15. juli 1834 utnevnt til ny fyrstebiskop av Trient av keiser Frans I (1792-1835). Den pavelige utnevnelsen fulgte den 19. desember, og Johannes tok bispedømmet høytidelig i besittelse den 3. mai 1835. Han ledet det som en helgen, forkynte uavlatelig Evangeliet i prekener og skriftlig, i en intens katekese, ved å gjenopplive folkemisjonene, ved å hjelpe de fattige og syke og ved misjonsarbeid.

Han viste stor interesse for presteseminaret, fordi han ønsket at det skulle gi en instruksjon og formasjon preget av sunn lære og asketiske prinsipper. Han var en motstander av josefismen, oppkalt etter keiser Josef II (1765-90), hvor Kirken ble helt underkastet staten på alle felt. Han erstattet de professorene ved presteseminaret som holdt fast ved josefismens tankegods og erstattet dem med menn han hadde tillit til. Kvalifiserte geistlige sendte han for videreutdannelse til Wien eller Roma. Han ga fermingens og prestevielsens sakramenter til mange kandidater, også til kandidater fra andre bispedømmer. Han hadde et nært og hjertelig forhold til sine prester og sørget sjenerøst for deres videreutdannelse. I 1840 innførte han årlige åndelige øvelser for prester. Han fremmet og oppmuntret ordenssamfunnenes apostoliske innsats for de syke og for den kristne oppdragelse for gutter og jenter. Han var våkent opptatt av de sosiale spørsmål og var sjenerøs overfor de fattige, og han var en stor velgjører for et institutt for hørsels- og talehemmede.

Han levde personlig svært enkelt, men dette gjaldt ikke utsmykkingen av kirker og overdådige liturgiske klær. Han ledet byggingen og restaureringen av over seksti kirker. Han hegnet iherdig om liturgien, som han ønsket skulle være Guds majestet verdig, i samsvar med de kirkelige normer.

Biskop Johannes var sterk og delte sitt folks angst i prøvelsestider, særlig under koleraepidemiene i 1836 og 1855 og under krigen i 1859. Han intervenerte raskt og innstendig for å forhindre at oppstanden den 20. mars 1848 skulle ende med et blodbad. Han ba om nåde for 21 unge medlemmer av de fransk-italienske styrkene som var tatt til fange av østerrikerne, men det ble avslått. Han sørget for at de fikk kirkelig omsorg og en anstendig begravelse etter henrettelsen.

Han levde i dypt fellesskap med Gud gjennom lange perioder av bønn, feiring av messen, meditasjon over Guds ord og læren til det kirkelige læreembetet, og han ba rosenkransen hver dag. Han arbeidet besluttsomt for at de problemene som tidens lovgivning skapte for forbindelsene med Den Hellige Stol, skulle overvinnes.

Han hadde en sterk hengivenhet til paven. Han benyttet 300-årsjubileet for åpningen av Tridentinerkonsilet til å fremme en religiøs fornyelse gjennom folkemisjoner og andre pastorale initiativer. I 1854 planla han til tross for sin høye alder å dra på pilegrimsreise i anledning av den høytidelige proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse. Men symptomer på sykdom hindret ham fra å reise. Han døde den 3. desember 1860 i Trient, mens han ba Herren om «en svært from etterfølger» som biskop for sitt bispedømme, og «noen få, men gode, gode, prester».

Hans etterfølger Benedikt Riccabona innledet i 1873 hans saligkåringsprosess på bispedømmenivå. Den 4. juli 1968 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1992 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 30. april 1995 i Trento. Hans minnedag er dødsdagen 3. desember.