Festen for Marias syv gleder er motpolen til festen for Marias smerter, tidligere kalt Marias syv smerter. Marias syv gleder er:
1) Herrens bebudelse (25. mars) (Luk 1,26-38)
2) Marias gjesting hos Elisabeth (31. mai) (Luk 1,39-56)
3) Jesu fødsel (25. desember) (Luk 2,1-21)
4) De hellige tre kongers tilbedelse (Epifani) (6. januar) (Matt 2,1-12)
5) Gjenfinningen av den tolvårige Jesus i tempelet (Luk 2,41-52)
6) Kristi oppstandelse (Påskedag) (Matt 28,1-10; Mark 16,1-8; Luk 24,1-12; Joh 20,1-10)
7) Marias opptakelse i Himmelen (15. august)
Denne festen ble feiret allerede i middelalderen, men den ble innført først i 1906 offisielt for Den katolske kirke av den hellige pave Pius X (1903-14) og lagt til 5. juli. Det tradisjonelle symbolet på de syv gledene er Marias rene hjerte, det vil si et hjerte omgitt av hvite roser og på toppen en flamme som symboliserer hennes kjærlighet til Gud og hele menneskeheten. Ordet for «glede» på latin er laetitia, og fra derfra kommer jentenavnet Laetitia eller Laetizia, som har navnedag den 5. juli.
Andakt for Marias syv gleder finnes i en rekke former og i mange kommuniteter. Den er spesielt populær blant fransiskanere, cisterciensere og annunciatinnene eller Annonciades, «Ordenen av Marias Bebudelse» (Ordo de Annuntiatione Beatae Mariae Virginis – OAnnM), grunnlagt av den hellige Johanna av Frankrike.
Den Fransiskanske krone, den fransiskanske rosenkrans eller den serafiske rosenkrans kalles også Vår Frues syv gleders rosenkrans. Det er en rosenkrans som består av syv dekader til minne om Marias syv gleder. Denne praksisen oppsto blant fransiskanerne i Italia tidlig på 1400-tallet. Temaene minner om Gaudes fra 1100-tallet, latinske lovprisninger som ber Maria om å glede seg fordi Gud har begunstiget henne på ulikt vis.
Den fransiskanske historikeren p. Luke Wadding (1588-1657) daterer opprinnelsen til Den fransiskanske krone til 1422. Da viste Maria seg for en fransiskanernovise ved navn Jakob i Assisi. Som barn hadde han hatt den vanen at han daglig ofret en krone av roser til en statue av Jomfru Maria, og da han sluttet seg til fransiskanerordenen, ble han engstelig for at han ikke lenger ville bli i stand til å ofre denne gaven. Han tenkte da på å vende tilbake til verden, men Jomfru Maria viste seg for ham for å gi ham trøst og viste ham en annen daglig ofring han kunne gjøre: å be hver dag syv dekader Ave Maria, og mellom hver dekade meditere over en av de syv gledene som hun hadde opplevd i sitt liv. Broder Jakob begynte med denne andakten, men en dag så novisemesteren ham be og en engel med ham som flettet en krone av roser mens han plasserte en lilje av gull mellom hver av de ti rosene. Da novisen var ferdig med å be, plasserte engelen kronen på ham. Novisemesteren spurte broder Jakob hva denne visjonen betydde. Etter å ha hørt forklaringen, fortalte han den til de andre brødrene, og snart spredte denne andakten seg til hele den fransiskanske familien.
Blant fransiskanerne tilskrives fremme av denne andakten den hellige Bonaventura, den salige Cherubinus av Spoleto, den hellige Johannes av Capestrano, den salige Pelbart av Temesvár (nå Timisoara) og den hellige Bernardin av Siena for å nevne noen få. Bernardin skal ha hatt en visjon av Maria mens han mediterte over hennes syv gleder.