Den salige Karl den Gode (~1082-1127)

Den salige Karl den Gode (lat: Carolus Bonus) ble født rundt 1082 (1084?) i Danmark. Han var eneste sønn av den hellige Knut av Danmark (1080-86) og hans flamskfødte hustru, dronning Edel (Adèle). Etter kong Knuts martyrium i 1086 tok enkedronningen sønnen med til Brugge/Bruges i Flandern, hvor hennes far var regjerende greve som Robert I (1071-93). Her lærte han å lese og skrive og fikk en omhyggelig oppdragelse og utdannelse, og det er kjent at han eide et psalter, som han brukte. Her ble han igjen da moren giftet seg på nytt med en greve av Apulia.

Grev Robert I ble i 1093 etterfulgt av sin sønn, Robert II (1093-1111), og da han sluttet seg til et lite korstog i Palestina, fulgte nevøen Karl ham og oppnåde «både ære og arr». Karl hjalp også sin onkel med å kjempe mot engelskmennene. Robert II ble i 1111 etterfulgt av sin sønn Baldvin VII (1111-19), og Karl støttet sin fetter med råd og dåd og styrte landet når Baldvin var fraværende i krig. Han giftet seg med, Margareta av Clermont, datter av den franske greven Renault av Clermont. Hun brakte med seg Amiens som medgift. Ettersom Baldvin var barnløs, ble Karl utnevnt til hans etterfølger. Den 17. juni 1119 døde Baldvin, og Karl besteg Flanderns grevetrone som grev Karl I (1119-27), den trettende greve av Flandern.

Folket hadde lært Karl å kjenne og aktet ham høyt og var rede til å akseptere hans styre. Men det var flere adelsmenn som mente at de nå kunne øke sin egen makt på bekostning av nykommeren, og i flere år møtte Karl turbulent motstand mot sin autoritet. Straks disse adelsmennene endelig var beseiret eller hadde bedt om nåde, satte han seg fore å bedre både den materielle og den åndelige standarden i folket. I likhet med sin far regjerte Karl med stor fasthet, men også med mildhet og stor fromhet. Han ble kjent for sine gaver til de nødlidende, sin daglige messe og daglige bespisning av fattige ved sitt bord. Det var en lykkelig tid for Flandern, preget av rettferdighet og fred, og Karl ble kalt «den Gode» ved folkelig akklamasjon. I en beretning heter det at «han ga sitt land roen og disiplinen til et kloster».

Karl utryddet overtro og fremmet Kirkens sak, og en samtidig historieskriver kaller ham for «Kirkens far». Han viste aktelse for Kirkens autoriteter og var spesielt opptatt av å frita dem fra slike skattekrav som andre fyrster pleide å pålegge dem. Han hadde en slik skrekk for blasfemi at alle medlemmer av hans hushold som sverget ved Guds navn, ble straffet med en førti dagers faste på vann og brød. En av hans humane lover var forbudet mot å ta bort barn uten foreldrenes samtykke.

Karl sto på vennskapelig fot med herskerne i England og Frankrike. I 1124 ga han militær støtte til kong Ludvig VI (1108-37) da den tyske keiser Henrik V (1105-25) forsøkte å invadere landet. To ganger fikk Karl ærefulle tilbud: Å bli konge av Jerusalem, og å bli keiser av Tyskland etter Henrik Vs død i 1125. Men han avslo av hensyn til sitt eget land, for Karls fremste anliggende var de fattiges kår.

Etter den usedvanlige harde vinteren 1124-25 ble landet rammet av misvekst og hungersnød. Karl rådet bot på den, ikke bare ved privat velgjørenhet, men også ved sine sosiale foranstaltninger, som skulle sikre befolkningen nødvendig føde. Han bespiste hver dag 100 fattige i Bruges i hvert av sine slott, og i Ypres delte han ut 7.800 ettkilos brød på en dag. Han ga daglig bort klær og sko og ga en reprimande til innbyggerne i Gent fordi de tillot at menn døde ved portene deres.

Karl forbød ølbrygging for å gi kornet til de fattige og han satte maksimumspriser på vin. Da det fortsatt var stor fare for hungersnød, beordret han at åkrene skulle sås med to tredjedeler korn og en tredjedel med hurtigvoksende erter og bønner for å sikre tilførsel av grønnsaker. Han var nådeløs mot hamstrere og svartebørshandlere. Hans strenge rettferdighet uten persons anseelse skaffet ham både venner og fiender, og hans styre var et kontinuerlig forsvar av de fattige mot tidens spekulanter, både klerikale og verdslige.

Til slutt falt Karl som offer for som sin omsorg for at de fattige ikke skulle utbyttes av de rike. Bak sto en ambisiøs saksisk familie, som hadde oppnådd makt og rikdom ved kriminelle metoder. Erembald var en livegen som kjempet for Baudrand, magistrat i Brugge/Bruges. En mørk natt kastet han sin herre i elva Escaut og giftet seg deretter med enken, som var medskyldig i forbrytelsen. Med penger han fikk fra henne, kjøpte han stillingen som guvernør i Brugge. Karl oppdaget at Erembalds sønn hadde kjøpt opp korn og hamstret det for å kunne selge det videre for høyere priser, og han og hans almisseutdeler Tancmar tvang dem til å åpne lagrene. Dette førte til at de ville ta hevn.

På festen for epifani den 6. januar 1126 hadde Karl invitert noen få venner for å feire festen. Det at abbeden av Saint-Bertin var til stede forbauset greven, som spurte ham hvordan han kunne forlate sin kommunitet på en så høytidelig fest. Abbeden forklarte at han kom for å legge frem en klage på Lambert, Erembalds sønn, som holdt tilbake de tiender som han skyldte klosteret. Karl truet straks Lambert og hans brødre med å konfiskere alt deres gods hvis ikke abbedens ankepunkter var innfridd samme kveld. Dette var som bensin på bålet.

Familien tok hevn ved å ramme Karls almisseutdeler. Lamberts sønn Burchard tok Tancmars château og drepte hans onkel og hans datter. Karl, som hadde vært bortreist, hørte om dette da han vendte tilbake og kalte sammen baronene i Ypres for å felle dom over Burchard. Siden blod var utgytt på begge sider, ble det bestemt at bare Burchards hus skulle brennes ned til grunnen. Noen flamlendere kom da til Karl for å be om nåde for resten av familien. Da de så at de ikke kunne bevege ham, trakk de seg tilbake for å legge planer om å drepe greven dagen etter.

Karl pleide å gå barføtt hver morgen for å be før messen i kirken St. Donatian i Brugge i galleriet som var tilknyttet palasset. Om morgenen denne fastedagen den 2. mars 1127 hadde hans tjenere spredt seg i skipet mens han ba foran Maria-alteret, og der ble han angrepet av konspiratørene. Hans arm ble først kuttet av med et slag, og deretter ble hans hodeskalle kløyvd med en øks av Burchard. Slik kom han til i likhet med sin far å lide martyrdøden i en kirke.

Etter den barnløse Karls død brøt det ut alvorlig strid om etterfølgen. De tallrike tronaspirantene fant støtte hos de engelske og franske kongene. Blant pretendentene var Arnold av Danmark, Baldvin IV av Hennegau, Dietrich II av Elsass, Dietrich VI av Holland, Vilhelm av Ypern og Vilhelm Clito. Karls etterfølger på grevskapets trone fullbyrdet straffen over gjerningsmennene. Takket være støtte fra den franske kongen ble Vilhelm Clito av Normandie ny greve (1127-28). Den voksende motstanden fra det flamske borgerskapet, som fikk støtte av kong Henrik I av England (1100-35), tvang Vilhelm til stadig militær undertrykkelse i Flandern. Han døde i juli 1128.

Karl den Gode ble bisatt i koret i kirken St. Donatian. I 1827 ble hans relikvier overført til kirken Saint-Sauveur (Sint-Salvator) i Brugge. Han ble saligkåret ved at hans kult som martyr ble stadfestet den 9. februar 1882 av pave Leo XIII (1778-1903). Hans minnedag er dødsdagen 2. mars. Den 13. juni 1886 tillot paven også at denne dagen ble feiret i alle katolske kirker i Danmark. I den katolske kirken St. Albani i Odense oppbevares en liten relikvie av Karl den Gode, som ble tatt ut av relikvieskrinet i Brugge i 1907. På avbildninger har han ofte kurver med brød for å minne om hans sjenerøsitet mot de fattige, og en øks, hans martyrredskap.