Den hellige Prisca, som i de kristne legendene kalles keiserinne (Imperatrix) Alexandra, ble født en gang på 200-tallet på et ukjent sted. Ingenting er kjent om hennes familiebakgrunn. Hun giftet seg en gang før 280 med den dalmatiske offiseren Diokles, som i 284 ble utropt til romersk keiser og tok det mer latinske navnet Diokletian. Rundt 280 fikk hun datteren Valeria, som også æres som kristen helgen.
Diokletian er beryktet som en blodtørstig kristenforfølger, mens hustruen og datteren skal ha vært kristne eller i det minste sympatisk innstilt til kristendommen. De var blant de første som ble tvunget til å ofre til gudene under den store forfølgelsen i 303, noe som tolkes som en indikasjon på at de var kristne. Ansiktene til Diokletian og hans hustru kan ses i bystene i medaljongene på frisen inne i Diokletians mausoleum, i dag katedralen i Split i Kroatia.
Da Diokletian abdiserte i 305 og trakk seg tilbake til sitt palass i Spalatum (det moderne Split i Kroatia), bodde Prisca hos sin datter Valeria og svigersønnen Galerius i Thessaloniki (gr: Θεσσαλονίκη) i Hellas. Galerius var Diokletians juniorkeiser (caesar) og overtok som seniorkeiser (augustus) etter ham. Da Galerius døde av en eller annen fryktelig sykdom i 311, ble den nye keiseren Licinius betrodd omsorgen for Prisca og datteren Valeria. Men de to kvinnene flyktet til Licinius rival i øst, keiser Maximinus Daza.
Etter kort tid avslo Valeria Maximinus’ forslag om ekteskap, så han arresterte henne, forviste henne til Syria og konfiskerte hennes eiendom. Etter at Maximinus døde i 313, dro mor og datter til Nikomedia, idet de stolte på keiser Licinius’ barmhjertighet. Sammen med Konstantin den store hadde Licinius undertegnet toleranseediktet i Milano, som ga kristne religionsfrihet, men i hemmelighet forble han deres fiende. Licinius ga ordre om at de to kvinnene skulle henrettes. De ble halshogd i 315, og deres legemer ble kastet i sjøen.
Flere versjoner av historien forteller at de to kvinnene i Nikomedia så hvordan Lucius henrettet Galerius’ illegitime sønn Candidianus og Severian, sønn av avdøde keiser Severus. De flyktet da i all hast fra Nikomedia. I femten måneder reiste de fra den ene byen til den andre, alltid redd for å bli oppdaget og på jakt etter litt fred. Til slutt ble de gjenkjent av noen i den greske byen Thessaloniki. De ble i all hast brakt til byens torg og halshogd foran en stor menneskemengde som tidligere hadde hyllet dem som keiserinner. Deres døde legemer ble kastet i sjøen.
Fire dager senere, den 22. april, led de hellige Apollo, Isacius og Crotates (Codratus), kristne tjenere i Alexandras palass, samme skjebne. De to første skal ha lidd hungersnøden i fengselet, mens Codratus ble halshogd. Både de og Alexandra nevnes i mange hagiografiske kilder, i hele elleve martyrologier, synaksarier og menologier både i øst og vest. Historien er ikke spesielt pålitelig, men en del av legenden om Georg.
Andre versjoner forsøker å kombinere de to historiene og forteller at hun ble kristen av å være vitne til Georgs martyrium, men ikke dømt til døden ved halshogging før i Lucinius’ regjeringstid. Det fortelles at da hun kom til henrettelsesstedet, ba hun om å få lov til å sitte ned. Det ble innvilget, og hun satte seg da ned og døde stille før bøddelen rakk å utføre sin oppgave. En annen variant sier at hun først fikk hendene hogd av og deretter hodet.
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, ocafs.oca.org, zeno.org, roman-emperors.org, antiochian.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. juli 2006