Den hellige Kea av Cornwall (d. ~495?)

Den hellige Kea (Kay, Che, Kenan, Cynan, Colledoc; korn: Ke; fr: Ké, Quay, Qué; lat: Quinocus, Colodocus) levde trolig på 400-tallet (?) i England, men trolig var han født i Skottland. Han skal ha vært sønn av en fyrste i Britannia ved navn Ludun og dennes hustru Tuga. Fyrsten det siktes til, er med sikkerhet Lleuddun Luyddog («av gislene») av Dinas Eiddyn i nord, det vil si Edinburgh. Han har gitt navn til Lothian og var bestefar til den hellige Kentigern. I sin biografi om Kentigern fra 1180 sier munken Jocelyn fra klosteret Furness at «Leudonus» var en semipaganus konge («halvt hedensk»).

Lleuddun (Llew) var sønn av Cynfarch Gul med Nyfain, datter av den halvt legendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales, og bror av Urien Rheged. Geoffrey av Monmouth har gjort Llew om til Lot, konge av Norge, og lar ham gifte seg med Anna, søster av kong Arthur. Tennyson gjør ham til ektemannen til Bellicent og konge av Orknøyene.

Ifølge biografien om Kea skrevet av Maurice av Cleder på 1600-tallet, ble Kea presteviet i ung alder på grunn av sine kunnskaper. Han ble også viet til biskop i sitt hjemland, men han gikk av fra bispeembetet og begynte på sine reiser, og han kom til Cambria (det klassiske navnet på Wales). Der ble han informert av en engel om at han måtte dra videre og bære en klokke med seg, inntil han kom til et sted kalt Ros-enes, hvor han skulle bygge en eneboercelle og hvor han skulle slå seg ned, og klokken han bar med seg, skulle ringe av seg selv når han hadde nådd det riktige stedet. Han snakket derfor med en fremragende klokkestøper ved navn Gildas, som på hans anmoding utstyrte ham med den ønskede klokken. Da Kea hadde fått disipler til å slutte seg til ham, startet han jakten på det stedet hvor han skulle slå seg ned.

Vi kunne ha antatt at dette Ros-enes var Rosina, eller den hellige Davids kloster i Menevia, men det kan det ikke være, for Kea har ikke etterlatt seg noen spor der. Hans biograf Maurice hadde åpenbart ingen tanke om at Gildas i hans tekst var den store Gildas den vise, som vi vet fra andre kilder var en ekspert på klokkestøping. Det at Gildas nevnes, hjelper oss til å finne ut hvilken periode Kea levde.

Etter å ha reist i flere dager, ble Kea og hans disipler trette av reisen, så de slo seg ned på gressbakken nær en fjordarm ved navn Hildrech (Hirdraeth). Der hørte han en mann ved vannkanten rope til en annen over vannet og spurte om han hadde sett hans kyr som hadde kommet bort. Den andre svarte: «Ja, jeg så dem i går i Rosenes». Kea gledet seg og gikk ned til stranden ved denne fjordarmen, og stranden har alltid siden vært kalt Krestenn-ke, det vil si St. Keas strand. Ettersom hans disipler var tørste, fikk han på mirakuløst vis lokket frem en kilde med klart vann. Da de krysset bukten, nådde de en tykk skog, hvor klokken som helgenen bar med seg, straks begynte å ringe. Deretter begynte han arbeidet med å rydde området og bygge et kapell og celler for seg selv og hans ledsagere.

Ikke langt unna bodde en fyrste ved navn Theodoric (Tewdrig) [kong Teudar av Cornwall], og da han en dag drev jakt i skogen i Rosenes, søkte en hjort som han fulgte etter, tilflukt hos Kea, som hjalp den å flykte. Theodoric ble rasende og tok med seg syv okser og en ku som tilhørte Kea, og som han brukte til å trekke plogen. Men neste dag kom et tilsvarende antall hjorter og tilbød seg å hjelpe ham i arbeidet med å dyrke jorden. Etter dette ble stedet kalt Guestel Guervet, som Maurice sier er britisk for «hjorteåkeren».

Likevel dro Kea til Gudrun, hvor Theodoric hadde sin residens, for å kreve sine okser tilbake, men som svar slo tyrannen ham i ansiktet og brakk en av hans tenner. Kea vendte tilbake til sin bosetting og vasket munnen i kilden der, og etter det har kilden hatt stort ry mot tannverk. Theodoric angret seg etter at helgenen var dratt, så han ga ham oksene og kua tilbake og ga ham i tillegg noe land. Kea hadde nå samlet rundt seg et stort antall disipler, og erstatningen fra Theodoric gjorde ham i stand til å utvide grunnleggelsen til et fullt kloster.

Etter det bestemte han seg for å seile over til Armorica. For dette formålet skaffet han et skip i havnebyen Landegu, det ble lastet med korn, og med det kom de til Cleder på kysten i Léon, hvor Kea straks grunnla et kloster.

Sognet St. Kea i Cornwall ligger ved elven Fal, og den lange elvemunningen på femten kilometer opp til Truro kan godt ha vært Hirdraeth. Gudrun i teksten er Goodern i St. Kea, hvor man fortsatt kan se jordvollene av Tewdrigs festning. Havnebyen Landegu er Landege, en forkortelse for Lan-ty-Kea. Rosenes har gitt navn til Roseland, den lange halvøya mellom munningen av elven Fal og sjøen. St. Kea ligger imidlertid ikke på den, men Rosenes kan ha omfattet et større område. Av de to kildene som Kea mante frem, eksisterer fortsatt den som skulle slukke disiplenes tørst, og den kalles Quenchwell. Den andre er ganske enkelt The Holy Well, og det er der han skal ha vasket sin blodige munn.

Etter at Kea hadde vært en tid i Léon, hørte han ifølge biografien av Maurice om uenigheten mellom Arthur og nevøen Modred, og han seilte over til Britannia i håp om å forsone dem. Dette klarte han ikke, og ifølge Annales Cambria ble slaget hvor Arthur og Modred falt, utkjempet i 537. Kea besøkte Arthurs enke Gwenhwyfar (Guinevere) i Winchester, trolig Caer Went, kritiserte henne for hennes utroskap med Modred, trøstet henne og rådet henne til å leve et bedre liv i fremtiden. Deretter vendte han tilbake til Armorica og sitt kloster i Cleder. Selv om denne delen av biografien er kvalitetsmessig svekket av innflytelsen fra Geoffreys historie, sier den at Kea var bror til Modred, og begge var nevøer av Arthur, så han kan godt ha ansett det som sin plikt å gripe inn..

Da Kea kom tilbake til Cleder, gravla han sin trofaste disippel Kerien, som har gitt sitt navn til sognet Querrien. Snart etter ble han selv syk og døde på den første lørdagen i oktober, muligens rundt 495, men trolig på begynnelsen av 500-tallet. En hellig kilde viet til ham finnes der. Hans minnedag i St. Kea er nærmeste søndag til 3. oktober, som skal være dødsdagen.

I Bretagne kalles Kea for Kenan eller Ke, og han har to kirker viet til seg i Côtes-du-Nord, Saint-Quay nær Étables-sur-Mer, og den andre nær Perros-Guirec. Det finnes også dedikasjoner til ham i Plogoff og Plouguerneau. I Saint-Quay i Tréguier har han blitt erstattet som skytshelgen av den hellige pave Caius, som står i Martyrologium Romanum, og selv i Cleder har han blitt byttet ut med den hellige Caraunus.

Der finnes fortsatt stedsnavn som minnes ham i det sørvestre England, som Landkey i Devon og Kea i Cornwall. Vi vet at det eksisterte et kloster i Old Kea i Cornwall. Han er identisk med den bretonske helgenen Quay, som det er bevart en legende om, samt stedsnavnene Saint-Quay i Nord-Bretagne og Saint-Quay-Portrieux nær Saint-Brieuc. Det er trolig at Kea flyttet til Bretagne og døde der. Detaljene i hans biografi er svært usikre og obskure.

I sin legende assosieres han med kronhjorter, noe som også går igjen på bretonske bilder av ham. Keas hjelp påkalles noen ganger for å helbrede tannverk. Albert le Grand angir minnedagen for St. Ke i Bretagne den 5. november, som trolig er dagen for gjenfinningen av hans relikvier, men hans navn står ikke i breviaret i Léon, eller i noen annen av de bevarte tidlige kalenderne.

Den eneste autoriteten for opplysninger om Keas liv er en biografi som gjengis på fransk av Albert le Grand fra et tapt manuskript på latin av Maurice, sogneprest i Cleder, hvor den helliges grav var. Denne biografien kan godt ha vært korrekt, men vi har ingen muligheter for å sjekke hans påstander ved hjelp av tidligere biografier. Maurice skrev trolig på begynnelsen av 1600-tallet. Den første delen av biografien virker å inneholde genuin historie, men kvaliteten på den andre halvdelen svekkes ved at det er brakt inn materiale som stammer fra Geoffrey av Monmouth.

På begynnelsen av 1800-tallet skrev en sogneprest av Lanmeur ved navn Clech en guerz eller ballade om historien om Kea, og identifiserte ham med den hellige biskop Kenan av Duleek, som ble døpt av den hellige Patrick og trolig døde rundt år 500. Men dette var et rent gjettverk, og den tidligere guerz om St. Ke, skrevet rundt 1600, gjør ham til en innfødt fra Britannia, en sønn av Ludun. Han var en av de mindre kjente korniske helgener. Minnedagen for Kenan av Duleek er 24. november, han står i kalenderen fra Llanthony fra slutten av 1300-tallet.

En legende forteller at Kea var en ung irsk munk som med smerte så sine medbrødre seile av gårde fra Irlands sørlige kyster for å forkynne Guds ord til hedningene i England. Hans sorg over å bli igjen alene var så stor at han falt i transe mens han ba på en hul granittplate. Da han våknet, fant han til sin forbløffelse at steinplaten fløt. Dette fortsatte den å gjøre, dag og natt gjennom storm og uvær, inntil den til slutt fløt stille i land på bredden av elven Fal i det som er kjent som Churchtown Creek. Der grunnla han et kloster.

En annen versjon vil ha det til at Kea trolig var en av flere munker som kom fra Glastonbury i Somerset i Sør-England for å grunnlegge sentre for kristen gudsdyrkelse i The West Country – Devon og Cornwall helt sørvest i England. Blant hans ledsagere var Fili og den hellige Rumon. Navnene Kea og Fili er også knyttet til hverandre i andre deler av det vestlige England. Kea kan ha vært en etterkommer av kong Paternus (Padarn) av Cornwall.