Den hellige Katarina av Genova (1447-1510)

Den hellige Katarina Fieschi (it: Caterina, Caterinetta) ble født høsten 1447 i Genova i regionen Liguria i Nord-Italia. Hun kom fra den adelige liguriske familien Fieschi og var den femte og yngste av barna av Giacomo Fieschi og Francesca di Negro – hun hadde tre brødre og en søster. Familien Fieschi var den mektigste i Genova ved siden av Adorni-familien, og de ledet hvert sitt politiske parti. Fieschi-familien sto i spissen for guelferne, som støttet paven, mot ghibellinerne, som støttet keiseren.

Fra Fieschi-familien kom den dyktige Sinibaldo, som ble pave Innocent IV (1243-54) og hans nevø Ottobono, som regjerte noen få uker i 1276 som pave Hadrian V. På midten av 1400-tallet hadde familien nådd høyden av sin makt i Liguria, Piemonte og Lombardia, og et medlem, Roberto dei Fieschi var kardinal, og Katarinas far, som stammet ned fra Robert, en bror av pave Innocent IV, var visekonge av Napoli for kong René av Anjou.

Fra 13-årsalderen var Katarina uten tvil sterkt tiltrukket til et religiøst liv. Hennes søster Limbania var allerede en regelbundet kanonisse i Laterankongregasjonen, og kapellanen i hennes kloster var Katarinas skriftefar. Hun spurte ham om hun også kunne bli ikledd drakten. Etter konsultering med nonnene avviste han henne på grunn av alderen, og omtrent samtidig døde hennes far. Og snart skulle hun blandes inn i politiske og dynastiske overveielser. For i 1463 ble makten i Genova med Frankrikes hjelp erobret av en tredje familie, Sforza fra Milano. De to rivaliserende genovesiske familiene var tvunget til å forene seg mot rivalen utenfra. Familien Adornos stjerne var dessuten dalende, og de håpet å gjenskape sin storhet ved hjelp av denne alliansen.

Fieschi-familien var villige nok, og deres offer ble Katarina. Derfor ble hun som knapt 16-åring den 13. januar 1463 giftet bort til den unge Julian Adorno (it: Giuliano). Vielsen ble foretatt i katedralen i Genova av kardinal Napoleoni Fieschi. Katarina var vakker, begavet, følsom og dypt religiøs med et intenst temperament, men uten humor og vidd, mens han var oppfarende, brutal, maktlysten, lettsindig, utsvevende og utro mot sin hustru, og i de første fem årene av ekteskapet var han knapt hjemme. Den forsømte Katarina satt alene i sitt kalde palass mens han sløste bort deres felles formue med hasardspill, drikking og kvinneeventyr. Etter fem års lidelser hadde den følsomme og alvorlige Katarina fått nok, og etter råd fra venner og familie og kanskje for å vinne sin mann tilbake, kastet hun seg selv ut i det glade liv i det genovesiske samfunnet. Hun holdt selv strålende fester og deltok i andres, og slik levde hun de neste fem årene.

Men Katarinas dypt religiøse sjel fant verken ro eller lykke i det tomme verdslige livet. Riktignok hadde hun bevart sitt rykte som en trofast og ærbar hustru, men selv innså hun at i disse fem årene hadde gått glipp av det vesentlige. Plutselig i 1473 opplevde hun noe som kan kalles en brå omvendelse. Den 20. mars det året ba hun i en kirke nær kysten utenfor Genova. Den var viet til den hellige Benedikt av Nursia, som da hadde minnedag 21. mars (nå 11. juli), og hun ba til ham: «Be til Gud om at han må få meg til å ligge syk til sengs i tre måneder». Hun fikk svar, men ikke som hun hadde tenkt.

Under et skriftemål i søsterens kloster to dager senere, mens hun knelte for å få kapellanens velsignelse, ble hun overveldet av en dyp kjærlighet til Gud og forståelse av sin egen uverdighet. Innen et par dager fikk hun en visjon der hun så Jesus som bar sitt kors og blødde fra mange sår. Hun ble så voldsomt grepet av Guds kjærlighet at hun heretter ville elske Gud i de nødlidende. Deretter avla hun generalskriftemål og den 25. mars, festen for Herrens bebudelse, mottok hun kommunion for første gang med inderlighet på ti år. Kort etter ble hun en daglig kommunikant, noe hun skulle fortsette med resten av livet, i en tid hvor dette var ytterst uvanlig.

Noe senere opplevde den lettsindige Julian et økonomisk sammenbrudd på grunn av sin ekstravaganse og ikke minst sin spillegjeld, og hjulpet av Katarinas bønner innså han plutselig hvem han hadde til hustru. Han reformerte sitt liv i den grad at han rundt 1479 ble fransiskanertertiar (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). De flyttet fra sitt palazzo til et lite hus, mye mer beskjedent og i et dårligere strøk enn det som var nødvendig, og de ble enige om å leve i avholdenhet.

De viet seg nå til pleien av de syke i hospitalet Pammatone, Genovas største sykehus. Mange av de 130 pasientene var spedalske, og alle var uhelbredelige. Jo mer frastøtende deres sykdom var, med desto større kjærlighet pleide hun dem. Katarina fikk med seg to venner i dette apostolatet, blant dem sin kusine Tommasina Fieschi, en munter og talentfull kvinne som etter at hun ble enke først ble kanonisse og deretter dominikanernonne.

Etter seks år flyttet de i 1479 til selve sykehuset, hvor Katarina var bestyrerinne for kvinneavdelingen fra 1490 til 1496. Hun viste seg å være en like dyktig administrator som hun var en hengiven sykepleier, spesielt under pesten i 1493, som tok livet av 80 % av dem som ble i byen. Katarina selv ble smittet og døde nesten etter at hun hadde kysset en kvinne for å trøste henne, og i 1496 brøt hennes helse sammen igjen og hun måtte trekke seg fra ledelsen av hospitalet. Men hun fortsatte å bo i bygningen, og der døde hennes mann neste år etter en smertefull sykdom. Overfor Julians illegitime datter Julia viste hun en ekstraordinært sjenerøs ømhet, og hun sørget alltid for at jenta og hennes ugifte mor aldri manglet noe, og hun sørget for dem begge i sitt testamente.

Fra sin omvendelse i 1473 levde Katarina kontinuerlig et intenst indre liv kombinert med sine utrettelige aktiviteter på vegne av de syke og fattige, ikke bare på hospitalet, men over hele Genova. Samtidig som hun nådde ekstatiske høyder, førte hun hospitalets regnskaper uten at det noen gang manglet en krone, og hun var så opptatt av den riktige disponeringen av eiendom at hun skrev fire testamenter med flere tillegg. I ti år foretok hun ekstraordinært lange faster uten å forsømme sine nestekjærlige aktiviteter, og i fastetiden levde hun i mange år utelukkende av kommunionen.

Også etter ektemannens død i 1497 fortsatte hun med sin tjeneste, men hun sluttet seg aldri til noen orden, heller ikke til noen tredjeorden for legfolk. Hun ser ikke ut til å ha hatt noen åndelig veileder mellom 1479, da Giuliano omvendte seg, og rundt 1499, da hun møtte sekularpresten Don Cattaneo Marabotto. Han hadde akkurat blitt utnevnt til rektor for hospitalet, og i ham synes det som hun endelig fant en prest som var i stand til å forstå henne. Katarina var et av mange eksempler på kontemplative personer som kombinerer en slags «utenom-verdslighet» med dyktighet i de mest jordnære og praktiske ferdigheter. Det hun likevel fryktet mest av alt, var «smitten fra verdens langsomme besmittelse», for dens makt til å skille mennesker fra Gud hadde hun erfart i de første årene av sitt ekteskap.

Hun overlevde mannen med tretten år, og i de siste ni av dem led hun av en sykdom som ble mer og mer smertefull. Hun måtte oppgi sine egne faster og til en viss grad også Kirkens, og i 1507 brøt hennes helse fullstendig sammen. Hun ble raskt verre, og i de siste månedene av livet led hun fryktelige smerter. Blant legene som undersøkte henne uten å klare å stille noen diagnose, var Johannes Baptist Boerio, som hadde vært den viktigste legen for kong Henrik VIII av England (1509-47).

Den 13. september 1510 fikk Katarina høy feber og delirium, og ved daggry den 15. september døde hun på hospitalet Pammatone i Genova. Etter sin død ble hun snart kalt Katarina av Genova. Hun ble gravlagt i hospitalets kapell. Etter atten måneder ble det oppdaget at en vannåre rant under veggen ved graven, og graven ble åpnet av frykt for at kisten og legemet var ødelagt. På grunn av fuktigheten var kisten i dårlig forfatning, men Katarinas legeme var helt intakt. Mange mirakler skal ha skjedd på denne tiden, og en kult utviklet seg.

Etter at legemet var vasket og ikledd nye gevanter, ble det stilt ut for de troende i åtte dager. Deretter ble det lagt i en marmorsarkofag, som ble installert i en høyere posisjon i det samme kapellet. Sarkofagen ble flyttet til ulike plasseringer i 1551, 1593 og 1642. I 1694 ble Katarinas legeme plassert i et skrin med glassider, og hennes intakte legeme hviler i dag i det samme skrinet over høyalteret i kirken Santa Caterina e Santissima Annunziata i Portoria i Genova. Legemet ble grundig undersøkt av leger i 1837 og igjen den 10. mai 1960, hvor det ble slått fast at legemet, som i dag er mørkt og tørt, aldri har vært balsamert på noen måte.

Katarina ble saligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 6. april 1675 av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 16. juni 1737 av pave Klemens XII (1730-40). Pave Benedikt XIV (1740-58) satte hennes navn inn i Martyrologium Romanum. Hennes minnedag er 15. september, men tidligere ble hun feiret den 22. mars.

Skriftene som bærer Katarinas navn, inneholder essensen av hennes fortsatt innflytelsesrike religiøse tanker, selv om de ikke ble skrevet ned av henne selv. Boken Vita e dottrina (Liv og lære) utgitt i 1551 inneholder hennes åndelige testamente, men det er mulig at hun ikke selv var ansvarlig for bokens endelige form. Hun skrev «En traktat om skjærsilden» og «En åndelig dialog mellom sjelen og legemet». Inkvisisjonen (Det hellige Officium) uttalte at sistnevnte verk i seg selv var et klart tegn på hennes hellighet. Den er et av de viktigste bøker innen mystikken. Kardinal Newmans store dikt The Dream of Gerontius (1865), som uttrykker sjelens reise til Gud, er basert på Katarinas skrifter om livet etter døden.

Den katolske omsorgen for de syke opplevde en veritabel blomstringstid etter at Katarinas disippel Ettore Vernazza hadde bygd datidens største sykehus, San Michele i Roma. Denne genovesiske advokaten og filantropen traff Katarina under pesten i 1493, da han var 23 år og lykkelig gift, men de to hadde samme syn på livet og delte de samme ideene. Han ble en av hennes mest hengivne beundrere og har bevart mange detaljer om hennes liv og omvendelse.

Katarina fremstilles i kunsten som sykepleier i bønn med et flammende hjerte på brystet. Hennes biografi ble skrevet av baron Friedrich von Hügel.

Les The Life and Doctrine of Saint Catherine of Genova (engelsk).