Den salige Klara ble født som Ludviga Szczęsna (pl: Ludwika) den 18. juli 1863 i den lille landsbyen Cieszki i bispedømmet Płock i dagens Polen, den gangen i kongeriket Polen («Kongresspolen») (1815-1916) under russisk kontroll. Cieszki er i dag en landsby i gmina (kommunen) Lubowidz i powiat (distriktet) Żuromin i voivodskapet (fylket) Mazowsze i det øst-sentrale Polen. Regionen Płock har også frembrakt andre hellige personer, inkludert den velkjente hellige jesuitten Stanislas Kostka (1550-68), ungdommens skytshelgen.
Ludviga var den sjette av syv barn av Antoni Szczęsny (1829-1902) fra landsbyen Zielona og Franciszka Skorupska (1827-75) fra den lille landsbyen Stok i sognet Lubowidz. De giftet seg i 1848 og bodde i Zielona i de første årene, og der ble deres tre eldste barn født, Antonia, Marianne og Katarina. Familien leve først av å dyrke et lite stykke land, men senere søkte Antoni ekstra arbeid på det lokale godset. Til slutt ga han opp sitt jordstykke og dro til landsbyen Cieszki. Der arbeidet han først på et alkoholdestilleri, og senere ble han vaktmester på et lokalt gods.
I Cieszki fikk Antoni og Franciszka sine tre yngste barn, Anna, Ludviga og Ignatius, som døde noen uker etter fødselen. Ludviga ble døpt den 24. juli i sognekirken i Lubowidz. Mye av Ludvigas barndom ligger i mørke. Det finnes ingen skriftlige informasjon på at hun mottok sin første kommunion eller ble fermet (konfirmert). Men til tross for denne mangelen på informasjon, kan vi slutte oss til noen aspekter av hennes tidlige år. I de vanskelige årene som fulgte etter opprøret i det russisk-kontrollerte området av Polen i 1863-64, hadde hun og hennes søsken ingen mulighet til å gå på skole. Men foreldrene sørget for at barna hun fikk sin grunnleggende utdannelse i hjemmet av sin mor, lærte å lese og skrive og fikk en grundig trosopplæring. Dette viser at foreldrene var opptatt av å sikre en bedre fremtid for sine barn. Muntlig tradisjon har også vist at familien benyttet seg av de omreisende lærerne som av og til passerte gjennom landsbyen.
Ludvigas foreldre flyttet ofte på leting etter bedre arbeid. En gang mellom 1870 og 1873 flyttet familien til den lille landsbyen Borczyny i samme kommune, hvor moren døde i september 1875, da Ludviga var tolv år gammel. Ludvigas opplevelse av morens død var svært smertefull, og den fordypet hennes andakt for Jomfru Maria. Vår Frue trakk denne fromme jentas hjerte til seg gjennom den mirakuløse statuen som lå i den nærliggende byen Żuromin i en liten helligdom for Jomfru Maria og den hellige Antonius. Ludviga hadde vært er mange ganger sammen med sine foreldre, men hun begynte å dra dit oftere eller å ha mistet sin mor. Sannsynligvis var dette av stor betydning for utviklingen av hennes åndelige liv.
Bare fire måneder etter hustruens død giftet hennes far seg med en atten år gammel kvinne, Antonina Więckowska, som var bare fem år eldre enn stedatteren. Ludviga hadde et dårlig forhold til sin unge stemor, og som et resultat av dette, ble hennes kjærlighet og forhold til Jomfru Maria enda mer intimt. Da Ludvigas var tenåring, var det mange lokale unge menn som ønsket å gifte seg med henne. I 1880, da hun var sytten år gammel, lovte faren henne bort til en ærlig og velstående mann. Men Antoni ble møtt me uventet motstand fra sin datter da han fortalte henne om planen. Ludviga falt på kne og ba faren om ikke å tvinge henne til å gifte seg, siden hun tidligere hadde bestemt seg for å konsekrere seg til tjeneste for Gud. Men Antoni så bare et barnslig innfall i hennes reaksjon, og han ga henne ordre om å gjøre i stand sitt brudeutstyr og han bestemte til og med en dato for bryllupet.
Da Ludviga forsto at det ikke var noe håp om å endre farens vilje, rømte hun hjemmefra i hemmelighet og dro til det nærliggende Mława i distriktet av samme navn i voivodskapet Mazowsze, i troskap mot sin beslutning om å forbli en jomfru for Gud. Hun ble i Mława i fem år, men vi vet ingen ting om hennes liv i denne perioden. Trolig levde hun av å sy, for hun var en god syerske. Hun bodde trolig hos slektninger i denne perioden. Det som er sikkert, er at dette må ha vært en tid med en dyp spirituell refleksjon, ettersom det endte med en avgjørelse om å følge Kristus enda nærmere som ordenskvinne.
Før 1864 var det i bispedømmet Płock atten mannsklostre og tre kvinneklostre. Men etter opprøret i 1863-64 ble avviklingen av det religiøse liv i kongeriket Polen satt i verk med en resolusjon fra den russiske tsaren Alexander II (1855-81) av 11. august 1864. I forbindelse med oppløsningen av klostrene i 1864, rettet biskop Wincenty Teofil Popiel av Płock (1863-75) den 7. desember 1864 et spesielt hyrdebrev til de troende, hvor han uttrykte sin tro på Kirkens liv. Biskop Popiel skrev: «Den katolske kirke er en fruktbar mor som stadig føder nye kongregasjoner for menneskenes frelse. Hvor mange ganger, når verden har glemt Gud, har det ikke samtidig trått frem menn som elsket Gud og mennesker. Gud sendte dem ledsagere, andre fulgte i deres fotspor, og under deres ledelse skapes det en ny orden, en ny regel, som Kirken klokt vurderer, støtter og godkjenner». Disse ordene kunne ha vært skrevet som Guds plan for Ludvigas liv og arbeid.
Mława, hvor Ludviga Szczęsna bodde, var en region influert av det apostoliske arbeidet til den salige p. Honoratus Kozminski OFMCap (Honoratus av Biała) (1829-1916), som ble saligkåret i 1988. Han etablerte hemmelige religiøse kongregasjoner basert på den hellige Frans av Assisis (1182-1226) regel. Medlemmene av kongregasjonene levde i henhold til de evangeliske råd, men på grunn av den politiske situasjonen hadde de ingen ytre kjennetegn for å skjelne dem fra legfolket. Blant disse fellesskapene var kongregasjonen «Jesu tjenerinner» (Zgromadzenie Sióstr Sług Jezusa) (Congregatio Ancillarum Iesu – AI), som var grunnlagt av Honoratus i Warszawa i 1884 med oppgave å arbeide blant tjenestefolk.
I august 1885 deltok Ludviga i en retrett for unge kvinner i Zakroczym ledet av p. Honoratus. Der møtte hun mor Eleonora Motylowska, medgrunnlegger og generalsuperior for kongregasjonen «Jesu tjenerinner». Ludviga ble en åndelig disippel av Honoratus, og i 1886 trådte hun i hemmelighet inn i kongregasjonen. Den 8. desember 1886 påbegynte Ludviga sitt novisiat i Warszawa, samtidig som hun arbeidet som syerske på et skredderverksted, hvor hun også pleide å møte søstrene. Etter ett år i novisiatet avla hun det som ble kalt et løfte om troskap. To år senere, den 8. desember 1889, avla hun sine første religiøse løfter. Disse løftene var private, fordi kongregasjonen Jesu tjenerinner var et tertiar-fellesskap (de fulgte regelen til fransiskanernes tredjeorden), og de var på det tidspunktet ennå ikke godkjent av Kirken. Ludviga fornyet sine løfter fire ganger, i 1890, 1891, 1892 og 1893.
To måneder før hennes løfteavleggelse utnevnte hennes overordnede henne til superior for et nylig åpnet kloster i Lublin, selv om hun på det tidspunktet bare var en novise. Dette nye klosteret var et autentisk verksted for syersker, men var også involvert i et hemmelig apostolat for tjenere. Siden de russiske okkupasjonsmyndighetene forbød enhver form for religiøs aktivitet, drev hun hemmelig undervisning for jenter, fordypet deres tro og sørget for at de fikk en god utdannelse. Hun fostret i dem kristne verdier, polsk kultur og gode manerer.
Det russiske politiet oppdaget det hemmelige arbeidet i slutten av 1892 og foretok en ransaking av sr. Ludvigas residens. Takket være forsynet fant de ikke en kopi av kongregasjonens regel under ransakingen. Fordi hun var under mistanke, fikk sr. Ludviga ordre om å forlate Lublin innen tre dager og dra til Mława. Etter dette vendte hun tilbake til Warszawa for en kort tid. Imidlertid følte hennes superiorer seg svært urolige på grunn av omstendighetene i Lublin og fryktet at p. Honoratus’ religiøse kongregasjoner skulle bli oppdaget. Derfor tilbrakte sr. Ludviga som en forholdsregel nesten hver natt på et nytt sted.
I mellomtiden hadde den hellige p. Josef Sebastian Pelczar (1842-1924) i 1891 i Kraków grunnlagt brorskapet av Den saligste Jomfru Maria, dronning av Polen. Pelczar ble senere biskop av Przemysl (1900-24), og han ble saligkåret den 2. juni 1991 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og helligkåret av den samme paven den 18. mai 2003. Et av brorskapets formål var å heve den moralske og materielle standarden til tjenere og kvinnelige arbeidere. For å oppnå dette målet hadde brorskapet i november 1892 etablert et losji som sørget for gratis husrom, åndelig og moralsk veiledning og relevant opplæring for tjenere som var mellom jobber eller hadde flyttet til byen fra landsbygda for å finne arbeid. Det ble snart åpenbart at de disse menneskene ville dra mer nytte av brorskapets hjelp dersom instituttet ble drevet av en person som var konsekrert til Gud. P. Josef Sebastian Pelczar, som var visepresident for brorskapet på den tiden, fikk høre at kongregasjonen Jesu tjenerinner drev et lignende apostolat i Warszawa.
Derfor ba han om at p. Honoratus ville sende minst en søster til losjiet i Kraków. Etter noen overveielser bestemte superiorene for Jesu tjenerinner seg for å sende sr. Ludviga Szczęsna, som fortsatt ble overvåket av det russiske politiet. Da hun kom til Kraków i mai 1893, viet sr. Ludviga seg kjærlig og energisk til sine plikter som losjiets direktør. Da behovet for flere søstre ble åpenbart, sendte de sr. Faustina Rostkowska, som da var novise, og Ann Victoria Delezek, som fortsatt var postulant.
P. Pelczar besøkte ofte losjiet og viste stor oppmerksomhet for hver detalj, og han var svært fornøyd med søstrenes arbeid. Han var imidlertid ikke tilfreds med bare å hjelpe tjenerne. Han så mange andre som trengte omsorg, spesielt de kvinnelige fabrikkarbeiderne og de som var syke. P. Pelczar begynte å vurdere å utvide søstrenes arbeidsoppgaver og få søstrene i Kraków til å bære drakt. Dette var mulig ettersom Krakóws politiske situasjon var annerledes enn i de russiskkontrollerte områdene. Byen lå nemlig i den østerrikske provinsen Galicia, Østerrikes andel da stormaktene delte Polen mellom seg.
I slutten av 1893 kom p. Pelczar til den konklusjon at det ville være bedre å opprette en separat religiøs kommunitet i Galicia for å ta seg av tjenere og pleie de syke i deres hjem. Denne type arbeid hadde da ennå ikke blitt utført av søsterkommuniteter. Han skrev regler for den påtenkte kongregasjonen og fikk tillatelse fra kardinal Albin Dunajewski, biskop av Kraków (1879-94). Han kjøpte et hus for egne og lånte penger. Deretter skrev han til p. Honoratus og foreslo å kombinere kongregasjonen Jesu tjenerinner i kongeriket Polen (den russiske delen) med den nye kongregasjonen i Galicia.
I sin korrespondanse med superiorene for Jesu tjenerinner presenterte p. Pelczar nøyaktige detaljer om sin plan. P. Honoratus godkjente de intensjonene som ble presentert, men mer detaljerte vurderinger av prosjektene skulle vise at en slik union av de to kongregasjonene ikke var mulig. Da langvarige diskusjoner fra begge sider forble resultatløse, dro mor Motylowska, som fortsatt var superior for Jesu tjenerinner, til Kraków den 27. mars 1894 med en endelig avgjørelse. Postulanten Ann Victoria Delezek vendte tilbake til Warszawa med henne, mens sr. Ludviga Szczęsna og sr. Faustina Rostkowska ble værende i Kraków, for de erklærte at de ønsket å fortsette det arbeidet som var skissert av p. Pelczar.
Sr. Ludviga og sr. Faustina hadde truffet sin beslutning etter omfattende vurderinger i bønn. Men deres valg forårsaket imidlertid også intense lidelser for sr. Ludviga, fordi hun elsket den hemmelige kongregasjonen og dens superior så høyt. Men Ludviga så også at Guds kall nå ledet henne mot muligheten til å leve et offentlig religiøst liv i Kraków, hvor hun ikke måtte frykte det russiske politiet. I Kraków kunne hun fortsette i lydighet mot Guds vilje med sin omsorg for tjenerne samt å hjelpe kvinnelige fabrikkarbeidere og de sengeliggende syke.
Etter at mor Motylowska hadde reist fra Kraków, forklarte p. Josef Pelczar reglene for en nye kongregasjonen til de tolv kandidatene som hadde søkt om å bli opptatt. De to første kandidatene i denne første gruppen var Ludviga Szczęsna og Faustina Rostkowska. Den formelle grunnleggelsene fant sted den 15. april 1894, som da var festen for den hellige Josefs beskyttelse, da pater grunnlegger aksepterte kandidatene. På vegne av alle kandidatene resiterte Ludviga konsekrasjonen til Jesu hellige hjerte.
Den nye kongregasjonen, som regner sr. Ludviga og p. Pelczar som sine grunnleggere, fikk navnet Sióstry Sercanki eller «Tjenerinner av Jesu hellige Hjerte» (Congregatio Servulae Sacratissimi Cordis Iesu – SSCJ) (Zgromadzenie Służebnic Najświętszego Serca Jezusowego – SŁ.N.S.J). Sr. Ludviga ble utpekt av p. Pelczar til kongregasjonens første superior for tre år. Fra grunnleggelsen og til slutten av juni mottok søstrene instruksjon om kongregasjonens regler og arbeid, men også om prinsippene for et åndelig og religiøst liv. Den 2. juli 1894 mottok Ludviga drakten til en nye kongregasjonen, og hun tok ordensnavnet Klara til ære for den hellige Klara av Assisi. Seks andre postulanter påbegynte novisiatet den 8. juli, mens andre trådte inn i novisiatet i september og desember. Mor Klara tjente som novisemester selv om hun selv ennå var novise.
Formasjonen fant sted under svært vanskelige omstendigheter. Novisene kunne ikke instrueres i ordenslivet i et klosters stillhet og ro, men hele kongregasjonen gjennomgikk novisiatet samtidig som de oppfylte sin misjon blant tjenerne, kvinnelige arbeidere og syke. I tillegg dro mor Klara og hennes søstre til klinikker for forelesninger om hvordan de bedre kunne tjene de syke. Som resultat hadde det tidligste novisiatet preg av jobbtrening i å lære nestekjærlighet. Samtidig sto mor Klara overfor en svært viktig åndelig oppgave som novisemester og superior, nemlig å forme novisene til ordenssøstre. Det var hun som satte p. Pelczars lære ut i praksis i ordenslivet, som konsentrerte seg om Jesu helligste hjertes mysterium.
Etter å ha gjennomført et år i novisiatet, avla Klara Ludviga Szczęsna den 2. juli 1895 sine evige løfter i p. Pelczars hender. Åtte dager senere, den 10. juli 1895, avla fire andre søstre sine første (årlige) løfter. Mor Klara skulle fortsette som novisemester i flere år etter grunnleggelsen av kongregasjonen. I hennes tid som superior ekspanderte kongregasjonen med hell og utviklet seg åndelig. Kommuniteten utførte sitt arbeid nidkjært og korrekt og antall søstre økte. På kongregasjonens første generalkapittel i 1907 ble Klara den 28. desember 1907 enstemmig valgt til kongregasjonens generalsuperior, og hun tok som sitt motto uttrykket «Alt for Jesu Hjerte». På det andre generalkapittelet i 1913 ble hun gjenvalgt, men hun kunne dessverre ikke fullføre den andre perioden på grunn av sin død. Men hun forble kongregasjonens superior i alle hennes 22 år i ordenslivet.
Selv om p. Pelczar hadde ønsket å bli ordensmann selv, var han ikke i stand til fullstendig å realisere sin visjon av det religiøse liv, og han forble en sekularprest helt til sin død. I stedet ble hans visjon oppfylt av mor Klara Ludviga Szczęsna. Mens mor Klara var generalsuperior, besøkte hun søstrenes klostre ofte og hjalp dem med ulike vanskeligheter. Under hennes omsorg fortsatte antallet klostre og søstre å vokse, og noen uker før hennes død var det 156 søstre utenfor moderhuset som arbeidet i femten klostre og fire feltsykehus.
Mor Klara forble åpen for Kirkens behov, samfunnets behov og forslagene fra pater grunnlegger, noe som førte til en konstant vekst i alle tjenester de tilbød. I tillegg til kommunitetens opprinnelige oppdrag ble følgende apostolater tilføyd: sykepleie i hospitaler, drive barnehager, holde sykurs, drive husholdningsskoler og jordbruksskoler for jenter og drive katekese i de landsbyene hvor det ikke var noen prester. Mor Klara åpnet tretti hus, sendte søstrene for å arbeide med de syke, med jenter og unge kvinner, bygge losjier og skoler og sette et eksempel på et ydmykt og hengivent liv for alle søstrene.
Mor Klara hadde stor betydning for kongregasjonens utvikling, for allerede ved hennes løfteavleggelse ble grunnsteinen vigslet for byggingen av et nytt hus i gaten Garncarska. Samme år (1895) opprettet kongregasjonen et prosjekt for hushjelper i Lwów (nå Lviv i Ukraina). Et år senere startet søstrene en lignende tjeneste i Zakopane. Deres omsorg for syke nøt stor applaus, og i 1899 ba dr. Tomasz Janiszewski kongregasjonen om å påta seg arbeid i det nyetablerte sykehuset i Zakopane. Lignende forslag mottok de gjentatte ganger. Den pavelige approbasjonen av kongregasjonen kom i 1912, godkjennelsen av dens konstitusjoner i 1912 og dekretet om tilknytning til fransiskanerkonventualene i 1908.
I løpet av sin levetid deltok mor Klara senere i arbeid på sykehus i Krosno (1901), Brody (1908), Kraków (1910), Lwów (1912), og under Første verdenskrig var hun på flere militære sykehus (Tarnów, Bielsko, Chełm, Lublin, Rzeszów og Wadowice). Mor Klara kunne også se behovet for å delta i andre apostoliske verk i Kirken. Alltid i samråd med p. Pelczar sendte hun søstrene til økonomiske og administrative oppgaver i kirkelige institusjoner og omsorgssentre. I 1905 begynte søstrene å arbeide i Alsace (som da var tyske Elsass), hvor de brakte hjelp og omsorg for polske jenter som hadde reist dit for å arbeide i fabrikker.
Mor Klara hadde en skrøpelig helse. I 1903 fikk hun diagnosen kreft, men operasjonen ble utsatt. I 1907 besøkte hun huset i Alsace og foretok en pilegrimsreise til Lourdes med det formål å be om en bedre helse. I oktober 1910 ble hun operert, og etter en rekonvalesens som varte flere måneder, gjenopptok hun ivrig sine plikter. Statistiske data fra 1915, året før hennes død, tyder på at det da i tillegg til hovedhuset i Kraków var tyve hus og 187 søstre.
Etter 22 år som superior døde mor Klara den 7. februar 1916 i Kraków, som da lå i den østerrikske provinsen Galicia, men som få år senere ble en del av det gjenopprettete selvstendige staten Polen. Hun var bare 52 år gammel. Hun ble gravlagt i kongregasjonens grav på kirkegården i Rakowice.
Den 25. mars 1994 ble prosessen for saligkåring av mor Klara igangsatt ved at informativprosessen på bispedømmenivå i Kraków ble åpnet av kardinal Franciszek Macharski (f. 1927), erkebiskop av Kraków (1979-2005). Vatikanet utstedte dekretet nihil obstat den 7. april 1994, og informativprosessen ble avsluttet den 15. april 1996 på 102-årsdagen for grunnleggelsen av kongregasjonen. Hennes levninger ble den 23. januar 1995 overført fra kirkegården i Rakowice til et sidekapell i Jesu Hjerte-kirken (Najświętszego Serca Pana Jezusa) som søstrene har i Kraków. Kirken ligger mellom kongregasjonens moderhus og generalatet. Vatikanets dekret som stadfestet gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt den 13. desember 1996. Saken ble oversendt til helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2002.
Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet som anerkjent hennes «heroiske dyder», og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Mellom 25. april 2004 og 20. mars 2007 foregikk bispedømmeprosessen for undersøkelsen av et angivelig mirakel på hennes forbønn. Dekretet som stadfestet gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 25. januar 2008. Den 5. juni 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hennes forbønn, noe som kunne føre til en snarlig saligkåring.
Den høytidelige saligkåringen av Klara Ludviga Szczęsna skjedde den 27. september 2015 i Sanktuarium Świętego Jana Pawła II i Kraków. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 7. februar. Kongregasjonen har nå rundt 500 søstre, hvorav 350 virker i Polen. Kongregasjonen ekspanderte videre etter Andre verdenskrig, og i dag virker søstrene i USA, Italia, Frankrike, Bolivia, Ukraina, Jamaica, Vestindia og i hjemlandet Polen. Kongregasjonen er også involvert i misjonsarbeid i Bolivia og på Jamaica.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, pl.wikipedia.org, en.wikipedia.org, sacredheartsisters.org, newsaints.faithweb.com, thenews.pl, sercanki.org.pl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. september 2015