Biografene snakker om en skolegang i syv eller åtte år på et kloster utenfor Mérida. Han arbeidet på åkeren sammen med sin far og kjempet mot sulten. Kristoffer hadde tre brødre, men ingenting er kjent om dem, bortsett fra en som trådte inn i hospitalkongregasjonen.
Den 20. mars 1663 ble Kristoffer presteviet, 25 år gammel. Han ble utnevnt til militærkapellan (capellán castrense) for den tredjedelen av Castillas tropper som kjempet i krigen mot Portugal. Alvorlig såret måtte han dra tilbake til Mérida og sine foreldres hus og ble medlem av geistligheten i sin hjemby. Da han var frisknet til igjen, trakk han seg tilbake til et liv som eremitt i ørkenen Bañuelos de Córdoba, hvor han ble i seks år.
Der møtte han en annen eremitt, halvnaken og utsultet, og ble bedt om å bli med ham og følge hans råd- De grunnla i 1670 sammen eremitasjen San Francisco y San Diego de Villaviciosa i høylandet, hvor det fortsatt feires daglig messe i kirken i eremitasjen, i dag viet til Vår Frue av Villaviciosa.
Det var der han tok navnet p. Kristoffer av St. Katarina (padre Cristóbal de Santa Catalina). Dette navnet kan han ha tatt fra helligdommen for denne helgenen i sentrum av Mérida, bare noen skritt fra Dianatempelet og fra der hvor Kristoffer ble født. Han merket seg at mange kvinner led store behov, og han bestemte seg for å gjøre noe for å lindre dem. Gjennom disse tause skrikene gjenkjenne han Guds stemme som ba ham om å komme ut fra ørkenen og om å følge Ham i tjeneste for de fattige.
Kristoffer var tiltrukket av den hellige Frans av Assisis regel, og han avla løftene i fransiskanernes regelbundne tredjeorden (Tertius Ordo Regularis Sancti Francisci – TOR) i 1671 i klosteret Madre de Dios i utkanten av Córdoba, en by som tok imot ham som en sønn, hvor han levde som en prest og døde som en helgen.
Det nyfødte hospitalet manglet økonomiske midler, men Jesus Nasareeren ga et løfte til p. Kristoffer: «Mitt forsyn og din tro vil få dette huset på føttene». Søstrene ga omsorgsfull pleie til syke, funksjonshemmede og unge jenter som bodde på hospitalet. Som livsform levde de i et apostolisk og evangelisk brorskap i en syntese av kontemplasjon og tjeneste for de fattige, inspirert av den fransiskanske ånd og regel som de bekjente seg til i kongregasjonen.
P. Kristoffer døde den 21. juli 1690 i Córdoba, 52 år gammel. De reglene og konstitusjonene for kongregasjonen som han hadde skrevet, ble redigert av p. José Capilla, som overtok som administrator for hospitalet etter grunnleggerens død. I dag er det bare den kvinnelige grenen av ordenen som har overlevd.
Kristoffer hadde tilhengere i forskjellige spanske byer, og flere mirakler ble tilskrevet ham. Den 12. mars 1760 ble informativprosessen for hans saligkåring åpnet, og den ble avsluttet den 4. april 1766. Saken ble introdusert den 27. juni 1770, men ble avbrutt da sakens postulator døde. Sakens Positio ble oversendt Helligkåringskongregasjonen i Roma i 2000.
Den 28. juni 2012 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2012 undertegnet samme pave dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Mirakelet skjedde med en kvinne som arbeidet i Hospital de Jesus Nazareno i Córdoba.
Han ble saligkåret søndag den 7. april 2013 i katedralen i Córdoba i Spania av pave Frans, den første saligkåringen i hans pontifikat og den første saligkåring i bispedømmet Córdoba. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 21. juli.
Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, fhjnazareno.org, cordobapedia.wikanda.es, hagase.es - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. april 2013