Den hellige Kristina (eller Theodora) ble født ca 1097 i en fornem angelsaksisk familie i Huntingdonshire i England. Nesten et halvt århundre etter den normanniske invasjonen i 1066 var de normanniske erobrerne og de beseirede sakserne kommet på talefot. Hennes far var Aitti [Autti], en rik og innflytelsesrik laugskjøpmann i byen. Tydeligvis var han og hustruen Beatrice i det minste konvensjonelt fromme, for i 1112, da Kristina var rundt 16 år gammel, tok de med henne til klosteret St. Alban's for å besøke martyrens skrin.
Da Kristina hadde sett grundig på stedet og observert den religiøse holdningen til munkene som holdt til der, ga hun uttrykk for hvor heldige hun syntes de var og uttalte ønske om å dele deres fellesskap. Til slutt, da hennes foreldre forlot klosteret, risset hun inn korsets tegn med en fingernegl på døren som et tegn på at hun hadde plassert sin hengivenhet der. Hun avla et privat kyskhetsløfte, åpenbart uten vitner, men det var ment å skulle oppfylles i en eller annen form for offentlig innvielse. Men det var ikke akseptabelt for hennes foreldre. Ralph Flambard prøvde å forføre henne i 1114 - det var etter at han var blitt biskop.
Foreldrene arrangerte et ekteskap for henne med en ung saksisk adelsmann ved navn Burhtred. Kristina ble tvunget til å gjennomgå en bryllupsseremoni mot sin vilje, men hun nektet å la ekteskapet bli fullbyrdet. Verken smiger, løfter, trusler eller til og med slag kunne endre hennes beslutning. Da tok foreldrene henne med til prioren for St. Mary's i Huntingdon og sa at hun gjorde dem til latter for naboene, og prioren fremholdt ekteskapets hellighet. Kristina svarte ham åndfullt og modig helt til han ga opp å endre hennes beslutning og foreslo at hun skulle bringes for biskopen av Lincoln, som var ventet til en nærliggende gård.
Spørsmålet var vanskelig rent kirkerettslig. Ekteskapet er et sakrament i Kirken, men et løfte om sølibat var, hvis det ble bevist, et hinder for ekteskap. Prioren dro for å konsultere biskop Robert Bloet av Lincoln, fulgt av de fremste borgerne i byen, som mente at siden ekteskapet allerede var inngått, måtte biskopen straks gi ordre til hustruen om å underkaste seg sin ektemanns autoritet. Nå var Kristinas faste beslutning blitt en sak for offentligheten i Huntington: Hun hadde nektet å akseptere autoriteten til sin far, sin mann og prioren, og de oppbrakte stormennene må ha ventet seg bare ett svar.
Men overraskende nok var biskopen uenig og sa at det ikke fantes noen biskoper som ville tvinge henne inn i et ekteskap hvis hun i henhold til sitt løfte ville vie seg til Gud. Men senere endret han sin holdning - det blir sagt at han hadde blitt truet og deretter rikelig bestukket. I et år var hun i praksis innesperret, og i sin desperasjon klarte hun å komme i kontakt med en eremitt ved navn Eadwin. Han hørte hennes historie og gikk med på å hjelpe henne.
Det var vanlig at eremitter tilbrakte to år i et kloster før de fikk tillatelse til å leve et avsondret liv. De skyldte sine abbeder lydighet, men ikke sekulære biskoper, og Eadwin synes å ha vært fri til å ta sine egne beslutninger. Det sto klart for ham at Kristina ikke kunne være trygg i Huntingdon-distriktet, for i mange mils omkrets var distriktet fullt av hennes slektninger. Men han hadde en eldre slektning, den salige Roger av St. Albans, som var eremitt ved St. Alban's kloster og bodde i Markyate, noen kilometer nord for byen. Han dro for å møte Roger og ba ham om å ta imot Kristina i sin varetekt. Men den rasende Roger avviste forslaget og sa at det ikke var hans hensikt å oppløse ekteskap.
Men Eadwin var så overbevist om det rettmessige i Kristinas sak at han utforsket flere andre midlertidige gjemmesteder for henne, og deretter tydde han til den eneste mulige kirkelige utvei: Han appellerte til erkebiskopen av Canterbury. Han klarte å få et privat møte med erkebiskopen og fortalte Kristinas historie. Erkebiskopen, Ralph d'Escures, som var vel bevandret både i sivil og kirkelig jus og akseptable for alle på grunn av sin fromhet, avgjorde saken i Kristinas favør og ba Eadwin skynde seg av sted for å «nære Guds dyrebare due».
Hun valgte å søke tilflukt hos en eneboerske ved navn Alfwen i Flamstead, ikke langt fra Rogers hytte. Hun unnslapp fra farens hus og red de fem milene til Flamstead på hesteryggen, engstelig for å bli tatt til fange. Det tok seks timer, men så ble hun hjertelig mottatt av Alfwen, ikledd drakten og gjemt i et lite, mørkt rom. Der lå hun i skul i lang tid mens foreldrene og Burhtred gjennomsøkte landsbygda uten å finne henne. Der ble hun i to år, kanskje inntil Alfwen døde.
Da erkjente Roger styrken i hennes kall og gikk med på å ta seg av henne. I 1118 flyttet hun til en eneboerhytte i Markyate (ikke Markgate, som flere kilder skriver), hvor Roger beskyttet og underviste henne. Hun fortsatte å leve i skjul og led mange prøvelser og sykdommer, men hun ble styrket av visjoner av Himmeldronningen. Til slutt kom Burhtred til eneboerhytten fulgt av to av sine brødre, en var kannik og den andre legmann, og ekteskapet ble høytidelig frafalt i nærvær av Roger og fem andre eremitter som levde i nærheten. I 1122 ble både hennes forlovelse og ekteskap formelt annullert av erkebiskop Thurstan av York, og Burhtred var fri til å gifte seg igjen. Denne avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av at det ufullbyrdede ekteskapet var ugyldig på grunn av hennes tidligere kyskhetsløfte, fordi de var inngått under press fra hennes foreldre og fordi det ikke var fullbyrdet.
Etter Rogers død måtte Kristina forlate Markyate en tid på grunn av den fortsatte fiendskapen fra biskop Robert Bloet, men hun kunne vende tilbake etter hans død i 1123. Deretter ble hun der i fred i resten av sitt liv, bortsett fra noen korte intervaller. Hennes bror Gregor ble munk i St. Alban's kloster, og klosteret ble hennes åndelige senter. Andre unge kvinner som avla kyskhetsløfte, kom for å bo hos henne etter hvert som hennes berømmelse spredte seg vidt omkring, og Markyate ble et ordinært nonnekloster.
Erkebiskop Thurstan av York var imponert over hennes hellighet og hennes dyktighet i styringen av klosteret, så i 1130 inviterte han henne til å bli abbedisse for sitt nonnekloster St. Klemens i York, og nonneklostrene Fontevrault og Marcigny ba henne også om å slutte seg til dem. Men hun ble overtalt av abbed Geoffrey av St. Albans til å forbli i Markyate. Inntil sin død i 1147 veiledet han henne, og hun hadde en dyp innflytelse på ham bort fra den verdslige administrative suksess og over mot bønn, ensomhet og fattigdom. Eremitter og reklusere i omegnen nøt godt av hans sjenerøsitet.
Kristina, som var en dyktig syerske, broderte en presang bestående av mitra og sandaler for den engelske paven Hadrian IV (1154-59), som var utdannet i St. Albans. Hun eide trolig det praktfulle St. Albans Psalter, et mesterverk av romansk illuminasjon som inneholder uvanlige elementer som legenden om den hellige Alexius, som forlot sin hustru på bryllupsnatten for å leve et liv i hengivenhet og frivillig fattigdom. Psalteret inneholder referanser til hennes far, mor, brødrene Gregor og Simon og søsteren Margaret, og det finnes spesifikke referanser til kvinnelige helgener som avviste ekteskap til fordel for ordenslivet.
Kristina synes å ha vært en avbalansert og dyktig person, med et nervøst temperament, men ikke hysterisk, som ved enkelte anledninger opplevde ekstaser, men som ikke henga seg til overdrevne botsøvelser. Hun døde i 1161 og hennes minnedag er 5. desember. Det finnes spor av en kult og det var en fest i St. Alban's for hennes ledsagere, Roger og Sigar, den 5. desember, og en Kristina nevnes samme dag i noen kalendere i Paris og i The English Martyrologe av 1608. En moderne bollandist har formodet at festen på 5. desember var for hele gruppen, inkludert Kristina. Markyate fortsatte som nonnekloster til 1537.