Den salige Kolumba Josef Marmion (1858-1923)

Den salige Kolumba (eng: Columba) ble født som Josef Aloisius Marmion (eng: Joseph Aloysius) på skjærtorsdag den 1. april 1858 i 57 Queen Street i Dublin i Irland. Han ble døpt fem dager senere i kirken St. Paul the Apostle i Arran Quay i Dublin. Han var den fjerde av ni barn (fire jenter og fem gutter) av William Marmion og Herminie Cordier, hvorav de to første sønnene døde tidlig. Hans far var en velstående kornhandler fra Kildare, men familien kom opprinnelig fra Normandie. Hans mor var fransk, og hun møtte sin fremtidige mann på det franske konsulatet i Dublin mens hun var på et kort besøk der. Tre av de fire døtrene viet sine liv til Gud som Barmhjertige søstre.

Josef fikk sin første utdannelse hos augustinerne på The College of St. Lawrence O'Toole. Fra han var ti år gammel fortsatte han hos jesuittene ved Belvedere College i Dublin, hvor han var en dyktig elev. Han var av en noe tenksom natur og idretter som fotball og cricket appellerte ikke til ham. Han likte imidlertid sjøfiske. Han begynte i januar 1874 på bispedømmet Dublins seminar Holy Cross i Clonliffe, bare 16 år gammel. Etter Clonliffe ble han i julen 1879 sendt til Roma for de siste to år av utdannelsen. Han bodde på The Irish College og studerte på kollegiet til Propaganda Fide. Han ble presteviet på Kristi legemsfest den 16. juni 1881 i kapellet i det irske kollegiets kirke Sant'Agata dei Goti av dr. Tobias Kirby, titularerkebiskop av Efesos og rektor for kollegiet. Han feiret sin første messe i samme kirke dagen etter.

Josef ble bedt om å bli værende i Roma og ta doktorgraden i teologi, men av helsemessige årsaker vendte han tilbake til Dublin. Han drømte om å bli misjonsmunk i Australia. På veien hjem reiste han gjennom Belgia, og han stanset ved benediktinerklosteret Maredsous i Vallonia, som var grunnlagt i 1872 av brødrene Placide og Maur Wolter fra det tyske abbediet Beuron. Han skulle besøke en venn fra Roma som var blitt novise der. Under det korte oppholdet gjorde den liturgiske atmosfæren i klosteret så dypt inntrykk på ham at han lovte grunnleggeren, Dom Placide Wolter, å komme tilbake og tre inn i klosteret så snart han kunne. Hans ønske om å bli benediktiner hadde først meldt seg under et besøk i Montecassino i september 1879, og det ble nå fornyet.

Men han hadde ikke regnet med motstanden fra erkebiskopen av Dublin, kardinal McCabe, som aktet å beholde den beste av sine prester i bispedømmet. Han ville først utnevne Josef til sin sekretær, men han ble overtalt av sognepresten i Dundrum, p. Joseph Hickey, en gammel venn av familien Marmion, til å utnevne Josef til kapellan i Dundrum, hvor han ble engasjert i vanlig prestetjeneste. I denne tiden tjente han også som kapellan ved nonneklosteret Mount Anville og det store mentalsykehuset nær Dundrum.

Han fikk til slutt erkebiskopens velsignelse til å bli munk og ga frivillig avkall på en lovende kirkelig karriere. Etter å ha informert sin familie trådte han på festen for Jomfru Marias fremstilling i templet den 21. november 1886 inn i Maredsous og ble benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Han tok ordensnavnet Kolumba (Columba) etter den store irske helgenen Kolumba av Iona. I begynnelsen fant han livet i klosteret svært vanskelig. Hans livlige karakter og muntre prat gjorde sammen med hans dårlige fransk at han var særdeles i utakt med sine fremmede omgivelser. Med sine nesten 30 år var han også mye eldre enn de andre novisene.

Novisiatet viste seg å bli vanskelig under Dom Benoît D'Hondts jernharde ledelse, men regelen påla ham å være novise i 16 måneder. Men han sa selv at han hadde gått i kloster for å lære lydighet, og sakte, men sikkert begynte han på den lange veien som skulle føre til beseiringen av menneskelig svakhet og tilegnelsen av selvoppofrelse og hengivenhet. Han avla sine foreløpige løfter den 10. februar 1888 og sine evige løfter den 10. februar 1891, på festen for den hellige Scholastica, den hellige Benedikts søster. Da Dom Benoît D'Hondt senere spurte ham om hva som hadde vært det vanskeligste han hadde måtte tåle i novisiatet, svarte Kolumba ærlig, men ikke spesielt taktfullt: «Dem, ærverdige fader».

Mellom 1888 og 1899 hadde Dom Kolumba ansvaret for engelskundervisningen ved kollegiet og for filosofiundervisningen for de unge munkene. I tillegg hjalp han til i sognetjenesten i de nærliggende menighetene. I april 1899 ble han sendt som medlem av den lille gruppen med grunnleggere av det nye klosteret Mont-César i Leuven/Louvain (Löwen), som samtidig ble senteret for teologiske studier. Klosteret, Castrum Caesaris, var oppkalt etter Habsburgerkeiseren Karl V, som hadde bodd på dette stedet da han studerte med dr. Hadrian Florensz, den fremtidige pave Hadrian VI (1522-23). Selv om dette egentlig ikke var noe Kolumba ønsket, ga han alt han hadde for lydighetens skyld. Dom Kolumba fikk tre embeter: professor i teologi (dogmatikk), åndelig veileder for de unge munkene som studerte filosofi eller teologi i Leuven og prior i klosteret under abbed de Kerchove.

Han begynte å vie mer tid til å holde retretter i Belgia og Storbritannia, og han ga åndelig veiledning til mange kommuniteter, spesielt hos karmelittnonner. Han ble skriftefar for Msgr Joseph Mercier, den fremtidige kardinalen, og de to sluttet et varig vennskap.

I denne tiden ble klosteret i Maredous ledet av sin andre abbed, Dom Hildebrande de Hemptinne. I 1893 var han etter anmodning fra pave Leo XIII (1878-1903) valgt til den første abbedprimaten for den benediktinske føderasjonen, og det betydde at han samtidig var abbed for klosteret Sant'Anselmo på Aventin-høyden i Roma. Hans hyppige opphold i Roma gjorde at han i 1909 måtte trekke seg fra sitt belgiske embete, og den 28. september 1909 ble Dom Marmion valgt til klosterets tredje abbed. Den 3. oktober ble han innsatt som abbed i den samme kirken han hadde avlagt sine munkeløfter tyve år tidligere.

Han ble dermed leder for en kommunitet på mer enn hundre munker, og med et kollegium, en yrkesskole og en gård å lede. Klosteret var berømt for sitt øl og sin ost. Abbeden måtte også vedlikeholde et veletablert ry for forskning på troens kilder og å utgi ulike publikasjoner, inkludert Revue Bénédictine. Hans forgjenger hadde vært den fødte organisator, utdannet i bedriftsledelse og med enestående lederegenskaper. Forsynet hadde ikke utstyrt Dom Kolumba med slike evner, men han var klok nok til å omgi seg med dyktige medhjelpere. Det han manglet i administrative evner, tok han igjen med sitt store hjerte, for han var fremfor alt en hyrde for den flokken som var betrodd i hans varetekt. Ledelsen av klostret forhindret ham ikke fra å holde retretter eller gi regelmessig åndelig veiledning.

Da de tyske troppene rykket frem gjennom Flandern i 1914, flyktet Dom Marmion gjennom Nederland til England. Han søkte tilflukt på den lille Caldey Island utenfor sørkysten av Wales, hvor den anglikanske benediktinske kommuniteten hadde konvertert kollektivt til Den katolske kirke og den benediktinske familie i 1913 under Dom Marmions omhyggelige beskyttelse. (Caldey Island skulle senere overtas av cistercienserne). 23 munkestudenter fulgte etter i tre bølger for å fullføre sine studier, og de ble spredt til Caldey og benediktinerklostre i England. Men en abbed in absentia er ikke holdbart, så Kolumba vendte tilbake til Maredsous, hvor han diplomatisk holdt seg borte fra de offisielle besøkene fra keiser og generalguvernør i resten av krigen.

Abbedens beslutning om å sende studentene til Storbritannia skapte også misforståelser og konflikter mellom de to generasjonene i denne kommuniteten, som var rystet av krigen. Tyske legbrødre, som hadde vært i klosteret siden klosteret ble grunnlagt fra abbediet Beuron, hadde blitt sendt hjem ved krigsutbruddet, til tross for det benediktinske løftet om stedbundethet (stabilitas). Etter at krigen var over, ble en liten gruppe munker i all hast sendt til Dormisjonsklosteret i Jerusalem for å erstatte de tyske munkene som var utvist av de britiske myndighetene. Til slutt ble de belgiske klostrene skilt ut fra Beuron-kongregasjonen, og i 1920 ble den belgiske Bebudelses-kongregasjonen etablert med Maredsous, Mont-César og Saint-André i Zevenkerken. Kolumbas eneste trøst i denne perioden var å preke og å gi åndelig veiledning, og dronning Elisabeth av Belgia konsulterte ham ofte.

Det harde arbeidet som abbed gikk ut over Dom Marmions helse og utholdenhet. Han ble angrepet av den influensaen som herjet i klosteret i januar 1923, og han feiret sin siste messe på festen for apostelen Paulus' omvendelse den 25. januar. Han døde i hellighets ry den 30. januar 1923 i Maredsous.

Informasjonsprosessen for hans saligkåring begynte den 7. februar 1957. Den ble fullført og oversendt til Roma i 1961. Den 28. juni 1999 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det dreide seg om helbredelsen av en kvinne i bispedømmet Saint Cloud i Minnesota i USA i 1966.

Han ble saligkåret av paven den 3. september 2000 på Petersplassen i Roma sammen med blant andre pavene Pius IX (1846-78) og Johannes XXIII (1958-63). Ved saligkåringen slo paven fast at hans minnedag skal feires 3. oktober, den dagen han ble innsatt som abbed.

Les mer om Marmion.