Den hellige Klemens (fr: Clément) ble født en gang på 200-tallet og var ifølge middelalderens tradisjoner greker av fødsel. Han ble sendt fra Roma for å misjonere i området i det nordøstre Gallia, og han ble den første biskop av Metz (Divodurum), byen til den keltiske stammen mediomatrikerne (lat: Mediomatrices). Vi vet svært lite om biskop Klemens’ historiske liv, som har blitt overskygget av legenden. Den forteller at han levde i det første århundret og var disippel av ingen ringere enn den hellige apostelfyrsten Peter, som bispeviet ham og sendte ham til Metz.
Det var på denne tiden at apostelen Peter, som var biskop av Roma, overlot til medlemmer av sin kirke oppgaven med å evangelisere Gallia og å grunnlegge sine bispedømmer der, som de hellige Trofimus av Arles (d. ca 280), Martial av Limoges (d. ca 250), Paulus av Narbonne (d. ca 290), Saturnin av Toulouse (d. ca 250), Gatian av Tours (d. 301), Ursinus av Bourges (d. ca 280), Dionysius av Paris (d. ca 258) og Sixtus av Reims (d. ca 280).
Franskmennene ynder jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid. Disse tradisjonene kombinerte fromhet med lokale følelser og ga muligheter for valfarter til stedene hvor disse relikviene angivelig var skrinlagt. Legenden om Klemens ser ut til å ha blitt utviklet på 700-tallet. Noen kristne forskere har en hypotese om at Klemens levde på 200- eller 300-tallet.
Legenden forteller at Klemens var romersk senator og onkel til den senere hellige pave Klemens I (88-97). Apostelen Peter sendte ham i år 47 til Metz, hvor han forkynte evangeliet med stor suksess og bevirket mange mirakler, for eksempel at han befridde byen fra den fryktelige dragen Graouilly, som forpestet alt rundt seg. Klemens bandt dragen med sin stola og førte den til elven Seille og druknet den. Han døde i år 72 under keiser Vespasian (68-79).
Ifølge tradisjonen eller legenden var Klemens av Metz identisk med Titus Flavius Clemens, romersk senator fra en prominent familie, halvbror til Faustinus, far til pave Klemens I, biskop av Roma. Titus Flavius Clemens fikk i oppdrag av keiser Nero å forfølge kristne, men det tok ikke lang tid før han omvendte seg til den nye tro og ble døpt. Han ble fulgt av sine familiemedlemmer, inkludert sin bror Faustinus, far til pave Klemens I. Han var konsul sammen med keiser Domitian, like før keiseren henrettet ham for ateisme og for «jødiske skikker» (95). Men dette samsvarer ikke med dagens kristne tradisjon.
I kristne kilder er Titus Flavius Clemens en onkel av pave Klemens I, biskop av Roma (88-97). Han finnes i det gamle Martyrologium Romanum (Vetus Martyrologium Romanum) som en kristen helgen den 22. juni:
Item Romæ Translatio sancti Flavii Clementis, viri Consularis et Martyris; qui, sanctæ Plautillæ frater ac beatæ Virginis et Martyris Flaviæ Domitillæ avunculus, a Domitiano Imperatore, quocum Consulatum gesserat, ob Christi fidem interemptus est. Ipsius porro corpus, in Basilica sancti Clementis Papæ inventum, ibidem solemni pompa reconditum est.
[Også] i Roma, translasjonen av den hellige Flavius Klemens, en mann av konsuls rang og martyr, som var bror av den hellige Plautilla og onkel til den salige jomfru og martyr Flavia Domitilla, som ble drept av keiser Domitian, som han var konsul sammen med, for troen på Kristus. Hans legeme ble gjenfunnet i basilikaen for den hellige pave Klemens, og etter en høytidelig seremoni ble han bisatt på samme sted.
Dette er ikke datoen for hans død, men for overføringen av hans levninger til Laterankirken etter at den ble reist på 300-tallet. Flere andre slektninger av Titus Flavius Clemens var kristne, inkludert en av hans halvsøstre, Plautilla, Plautillas datter, den hellige Flavia Domitilla (d.y.), og hustruen til T. Flavius Clemens, som også kalles den hellige Flavia Domitilla (d.e.).
Assosiasjonen med den historiske skikkelsen Titus Flavius Clemens er utelukkende basert på homonymer. Titus Flavius Clemens, som biskopen av Metz ble identifisert med, er en person av senators og konsuls rang i de klassiske kildene som Suetonius og Dion Cassius. Han er ikke nevnt før på tidspunktet for hans henrettelse i 95 av keiser Domitian (81-96), av blant annet religiøse grunner. Han var anklaget for å være «ateist» og ha «jødiske skikker», som trolig viser til hans tilknytning til den tidlige kristendommen. Hans bestefar, Titus Flavius Sabinus, var bror til keiser Vespasian (68-79). Han var gift med Flavia Domitilla, niese til keiserne Titus (79-81) og Domitian. Før hans henrettelse ble to av hans sønner adoptert av Domitian for å etterfølge ham. Samme år som henrettelsen var han konsul sammen med keiseren, trolig for å forberede sine sønner til etterfølgelsen. Han utøvde sin funksjon fra 1. januar til 1. mai.
Det er ikke noe som motstrider at han kan ha vært biskop av Metz fra slutten av 60-tallet til 80-tallet, men det er klart at han var i Roma på 90-tallet, da han var konsul og ble henrettet (95). Men tradisjonen i kirken i Metz snakker om Flavius Clemens uten å spesifisere hans fornavn. Det kan muligens være en av Titus Flavius Clemens’ brødre eller halvbrødre, selv om mange kritikere mener at skikkelsen er helt legendarisk.
Under overfarten fra Alsace, døde en av hans ledsagere på reisen, den hellige Maternus av Köln. Klemens returnerte til Roma, hvor apostelen Peter ga ham sin bispestav før han dro tilbake til Alsace. Klemens gjenopplivet Maternus med Peters stav, og dette mirakelet førte til omvendelsen av den lokale befolkningen (lignende legender finnes om mange av de misjonærene som skal ha blitt sendt ut av Peter).
Klemens kom til Lorraine mellom år 40 og 50 sammen med en hellig prest ved navn Celestius (fr: Céleste) og den hellige diakonen Felix (fr: Félix), hans fremtidige etterfølgere. «St Klemens’ kors», son står på høydene mellom Ancy og Gorze, viser helgenens ankomst til Metz. Dette korset indikerer stedet for Klemens’ første bønn over den byen han skulle evangelisere. Det var også der han utførte sitt første mirakel: det blir sagt at avtrykket av hans knær er synlige i steinen ved foten av korset.
Klemens’ andre mirakel skjedde på en jaktdag. Under en pause som han og hans følge tok i skogen i Gorze, spredte han med en håndbevegelse en gruppe spydkastere under en jakt på en hjort, som søkte tilflukt nær ham. De overraskede jegerne fortalte om mirakelet til sin herre, kong Orius, guvernør i Metz, under myndighet av keiser Augustus Octavian (31 f.Kr-14 e.Kr). Neste dag dro kongen og hans hustru selv på jakt. Hjorten hadde på nytt funnet tilflukt hos Klemens, som kunngjorde sin misjon for Orius. Lite overbevist ba kongen ham ironisk om å snakke direkte til folket i byen. Dette var en invitasjon til å komme inn i byen, og Klemens installerte seg deretter på høyden Sainte-Croix for å forkynne, men det skjedde få omvendelser. Litt senere, da kongeparets datter døde, oppsøkte kong Orius og dronningen Klemens, som gjenoppvekket jenta. Etter dette miraklet ble kongeparet døpt, etterfulgt av innbyggerne i byen.
En enorm drage som het Graouilly herjet på den tiden i Divodurum og terroriserte befolkningen. Dens kropp var dekket av skjell, og spesielt imponerende var at den kunne fly som en gigantisk fugl med et par gigantiske flaggermusvinger. Men det mest skremmende var munnen, som spyttet ut flammer som stinket av svovel som fremfor alt tillot dyret å snappe sitt bytte i flukten. Dragen likte spesielt jenter. Klemens dukket opp som en frelser og folket ba ham umiddelbart om å bli kvitt dette heslige monsteret. På anmodning fra Orius gikk Klemens dit dragen bodde. Han ba på høyden Sainte-Croix og deretter gjenopptok han sin rute midt gjennom en pratende folkemengde, som han stilnet med et fast «la oss være stille» (Taisons-nous). Dette skjedde i en gate som fra dette øyeblikk ble kalt Rue Taison. Han kom til amfiteateret i Metz, hjemmet til dragen, hvor han sprang på den og la sin stola om halsen på monsteret. Forsteinet begynte Graouilly å følge ham til elven Seille (en sideelv til Mosel), hvor Klemens kastet den ut og druknet den sammen med syv små Graouilly, rett etter at den hellige mannen hadde korset seg.
Graouilly (Graoully, Graouli, Graouilli, Graully) er et mytisk dyr med utseendet til en drage som bodde i amfiteateret i Metz og som ville ha ødelagt byen om den ikke hadde blitt jaget ut av biskop Klemens. Navnet Graouilly kommer fra tysk graulich, som betyr «uhyggelig».
Klemens satte opp sitt første oratorium (kapell) vigslet til den hellige apostelen Peter, i «hulene», det vil si underjordiske ganger i det gamle amfiteateret. Han reiste også et dåpskapell vigslet til den hellige Johannes Døperen. Til slutt bygde han i nærheten av en fontene ikke langt unna, over en krypt han har valgt for sin begravelse, en helligdom som ble til klosteret Saint-Clément. Han fikk også reist en bygning i området ved Gorze.
På stedet for amfiteateret og tilstrekkelig kjent for arkeologer eksisterte i middelalderen kirken Saint-Pierre-aux-Arènes og nær den kirken Saint-Félix martyr, som var vigslet til den tredje biskopen av Matz, men senere vigslet til Klemens. Men identifisering av det oratoriet (kapellet) som Klemens bygde, med en av disse kirkene og spesielt den med hans navn (som ikke kan ha blitt oppkalt etter ham før 500/600-tallet), er ikke støttet av noen bevis. Klosteret Saint-Clément gikk i 946 over til benediktinerne ledet av den hellige Cathróe av Waulsort (ca 900-71). I dette klosteret var irske munker de mest tallrike i middelalderen.
Klemens døde en 23. november etter å ha utøvd sitt episkopat i 25 år og fire måneder. De første biskopene av Metz ble gravlagt på en kirkegård i Sablon i nærheten av amfiteateret, utenfor byen. En basilika ble reist der som senere tok navnet Saint-Clément og var opprinnelig et kloster. I 1552 ble det fullstendig ødelagt og flyttet inn i byen. I 1630 ble det overtatt av kongregasjonen av Saint-Vanne og Saint-Hydulphe. Klemens’ levninger ble overført til katedralen i 1090 (19. mars eller 2. mai) av biskop Hermann (fr: Hérimann) (1073-90), men de ble spredt under revolusjonen da kirken forsvant.
Biskop Drogo av Metz (fr: Drogon) (826-55), byens førtiende biskop og utenomekteskapelig sønn av den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800), fant igjen levningene av Klemens i det underjordiske gravanlegget i helligdommen Saint-Félix, som inneholdt gravene til de første biskopene. Det skjedde en 20. mars, og allerede før 875 kom denne translasjonen inn i katedralens martyrologium. For å ta seg av bygningen ble en kommunitet av munker etablert der rundt 945. På 900-tallet forsøkte den 47. biskopen av Metz, Theoderik I (fr: Thierry) (965-84), å overføre Klemens’ levninger til katedralen, men møtte motstand fra abbeden av Saint-Clément, Vindrius. Munkene i St Klemens legitimerte oppbevaringen av helgenen i deres kloster mot kravene fra kapittelet ved katedralen i Metz, spesielt biskopene Thierry I, relikviesamler på 900-tallet, og Hérimann på 1000-tallet.
I 1090 ble levningene flyttet til den kirken som var gjenreist på helligdommen Saint-Félix, i et relikvieskrin av sølv dekorert med tolv scener fra helgenens liv. Det er dette skrinet som ble båret først i prosesjonen i anledning rogasjonsprosesjonene. Navnet Saint-Félix kom ut av bruk og ble til klosteret Saint-Clément i Metz. Klemens’ relikvier ble på 1600-tallet overført til det nye klosteret St Klemens innenfor murene i Metz.
På 1400-tallet var Klemens kjent som beskytter mot epidemier, inkludert pesten. De syke dro helt til det tyskspråklige Lorraine på en valfart til Saint-Clément i Metz, og under epidemier ble helgenen båret i prosesjon inn i byen i et relikvieskrin av sølv som var laget av prior Louis Barons i 1409. Jord fra amfiteateret som var velsignet i Klemens’ navn, var kjent for å jage slanger og ormeyngel.
En av skattene i katedralen i Metz, som besøkende aldri blir lei av å beundre bakerst i koret bak alteret, er bispesetet som tradisjonen tilskriver Klemens. Denne stolen av Cipollini marmor består av to hoveddeler kuttet ganske grovt. Historien sier at siden tidens begynnelse har alle etterfølgende biskopene av Metz sittet på Klemens’ sete når han tiltrådte sitt embete.
Klemens ble ansett som den første biskop av Metz, for eksempel i en bispekatalog på vers fra 776 av biskop Angilram (fr: Angelramme, Enguerrand) (768-91), som ble brukt av Paulus diakonen (ca 720-99) i Liber de episcopis Mettensibus (783). Paulus’ fortelling inspirerte fra 900- til 1200-tallet fem biografier om helgenen, full av fantasifulle og interessante folkloreelementer, som kritikken, spesielt den benediktinske, har rettferdiggjort. Klemens skal ikke bare ha frigjort Metz fra den enorme dragen, men også generelt fra reptiler i amfiteateret. Klemens utryddet også pesten som herjet i regionen.
En legende som beskrives av en munk i Auxerre, sier at en engel skal ha gitt Klemens en liste over biskoper som skulle etterfølge ham, hver av dem utpekt av en farget bokstav. Denne historien kan være kilden til de store bokstavene som finnes i noen gamle lister over biskopene i Metz.
Vi kjenner tre versjoner av legenden som har vokst gjennom århundrene. Den første er Gesta episcoporum Mettensium, også kalt Libellus de Episcopis Mettensibus, skrevet av Paulus Diakonen mellom 783 og 786. Der dukker Klemens opp for første gang og hvor forfatteren identifiserer ham med den første biskopen i byen. Han forteller bare at Klemens ble sendt til Metz av St Peter etter å ha blitt utnevnt til biskop. Der opprettet han et oratorium (kapell) konsekrert til Gud under det gamle amfiteatret og at «de som kjenner dette stedet, forsikrer at ingen slange kan leve der, og at enhver pestbringende innflytelse er utelukket på disse stedene som har spredt ånden av frelse». I middelalderens historier var slanger en tradisjonell metafor for hedenskap og gudløshet. Gesta episcoporum Mettensium ble skrevet på oppdrag fra den 38. biskopen av Metz, Angilram (fr: Angelramme, Enguerrand) (768-91), og fra kong Karl den store. Metz gis dermed et apostolisk grunnlag som tillater å bekrefte sin rang av erkebispedømme. Paulus Diaconus nevner at hans historie kommer fra muntlige kilder som ikke har sin opprinnelse i området, som han kjenner dårlig. De første kjente referanser til datoen for begravelsen og varigheten av hans episkopat er senere, fra 800-tallet.
Munkene i Saint-Clément redigerte en Vita Sancti Clementis på slutten av 1000-tallet, som bringer noen nye elementer, som det faktum at Klemens personlig førte ut slangen (dragen) med sin stola, noe som var inspirert av legenden om den hellige Marcellus av Paris, byens niende biskop (405-35). Klemens’ biografi ble beriket ved at det ble lagt til noen ledsagere som Cyriacus (Cyr), Eucharius av Trier (fr: Eucaire) og Mansuetus av Toul (fr: Mansuy), som senere ble biskoper i provinsene Trier og Reims. Munkene i St Klemens fremmet kulten for Klemens ved mellom 800- og 1000-tallet å skrive to biografier og to samlinger av mirakler, som spesielt gjaldt helbredelser av vanføre og eksorsismer av besatte.
Først i tekstene fra 1500-tallet at legenden er fullt utviklet. Det gjelder rimkrøniken om Metz som tilskrives Jean Chatelain, krøniken til Philippe de Vigneulles eller Mysteriet om St Klemens (Mystère de saint Clément), som ble skrevet på 1400-tallet. Faktisk var kapittelet i klosteret Saint-Clément i Metz på slutten av 900-tallet i strid med bispedømmet. Det var ved denne anledningen at munkene i Saint-Clément skrev de første legendene om Klemens. Helt frem til 1300-tallet utviklet klosteret Saint-Clément og bispedømmet et nett av hagiografiske historier om Klemens, snart en klosterskikkelse, snart en herold for de biskoppelige institusjonene.
Det prestisjetunge klosteret Gorze, som også hevdet Klemens som sin skytshelgen, var også involvert i utviklingen av legenden. Episoden om Maternus av Kölns oppstandelse er innført på 1300-tallet av forfatteren av biografien om St Klemens på lorrainsk dialekt. Det er en del av rivaliseringen mellom Metz og dens metropolitt Trier.
Utgravninger på begynnelsen av 1900-tallet oppdaget restene av et kapell, etter frankernes ødeleggelse av amfiteateret i 253. Det er trolig kirken Saint-Pierre-aux-Arènes, som nevnes av tradisjonen som det første gudshuset opprettet av Klemens i Metz. Den ble ødelagt under beleiringen av Metz i 1552.
Fra 1700-tallet har den apostoliske kronologien fra legenden blitt forlatt når det gjelder det historiske grunnlaget for kirken i Metz, som er en av de eldste i Gallia, og siden har den regnet sin historie fra 200-tallet.
Klemens er skytshelgen for mange lokale sogn og har gitt navn til dagens jesuittkollegium. Han hadde en utbredt lokal kult, og på 1400-tallet ble Klemens påkalt mot pest og epidemier. På 1400-tallet ble et relikvar med Klemens’ relikvier brakt inn i byen i anledning av epidemier. Kulten for Klemens ble også beriket av festpraksisen på 1200-tallet, da innbyggerne i Woippy, en landsby i nærheten av Metz, under rogasjonsfeiringene marsjerte med et banner med bilde av Graoully. På 1800-tallet ble det utgitt en ny utgave av det litterære materialet om denne helgen, og også en hymne.
Klemens’ festdag ble i likhet med flere helgener ved navn Klemens lagt til 23. november, som er minnedagen for pave Klemens I. Han sto ikke i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum, men i den nyeste utgaven (2004) er hans minnedag også 23. november:
Metis in Gállia Bélgica, commemorátio sancti Cleméntis, qui primus epíscopus huius civitátis habétur.
I Metz i Gallia Belgica, minnet om den hellige Klemens, som regnes som den første biskopen av denne byen.
Tidligere hadde han også en translasjonsfest den 26. april, og 1. og 2. mai nevnes også som translasjonsfester. På bispelisten står det nå at han var biskop i tyve år fra 280 til 300. Den første fullt ut verifiserbare biskop av Metz er den 23. på bispelisten, den hellige Hesperius (Hesperus, Sperus; fr: Hespérius, Spère, Spire) (525-42), som deltok på synoden i Clermont i 535.
På stedet for det romerske amfiteateret utenfor bymurene i Metz befinner nå byens jernbanestasjon seg. En modell av dragen som ved prosesjoner ble ført gjennom byen, kan i dag ses i krypten i katedralen i Metz. I benediktinernes historie om Metz skriver de at på den siste av rogasjonsdagene pisket barna monsteret på gårdsplassen til klosteret Saint-Arnould, prosesjonens siste stopp. Etter 1786 kastet barna steiner på den på slutten av dens reise, foran regjeringspalasset (i dag justispalasset). Men denne prosesjonen ble heller uregjerlig, så den måtte stanses på slutten av 1700-tallet.
Graoully ble raskt et symbol for byen Metz og kan ses i utallige sammenhenger helt fra 900-tallet. I middelalderen ble en stor avbildning av Graoully båret under prosesjoner i byen. Graoully var en stor figur av seilduk fylt med høy og 3 ½ meter høy. Fortsatt er Graoully et av de fremste symbolene på Metz. Graoully er også avbildet på det heraldiske emblemet til Metz’ fotballag.
Det finnes en rekke dragedrepere blant de eldste helgenene. De mest kjente er muligens de hellige Georg og Margareta av Antiokia, men vi har også de hellige Vitonus av Verdun, Julian av Le Mans, Quirinus av Malmédy, Leonard av Limoges, Veranus av Cavaillon, Crescentian av Città di Castello, Beatus av Vendôme, Mercurialis av Forlì og mange andre.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, saarland-biografien.de, sanctuaires.coldev.org, culture-routes.lu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 24. april 2000 - oppdatert: 11. januar 2016