Det er vanskelig å si hvem kornguden i Vånga var. Han var en helgenstatue i kirken, men ikke noen lokalhelgen. Hvem forestilte statuen? Den hellige Olav eller kanskje den hellige Erik? Neppe. Kanskje Peter eller Paulus? Muligens Peter, sier de lærde. Men ingen vet. Man savner den høyre hånden, hvor helgenen skal ha holdt sitt attributt.
Om man ikke vet hvem kornguden var, så vet vi i alle fall hvordan den fungerte i folkefromheten. Han ble håndtert som en lokalhelgen. Etter såingen om våren hentet man statuen i Vånga kirke og bar den over åkrene, akkurat som man gjorde med St. Eriks relikvieskrin i Gamle Uppsala og den hellige Karlungs i Roslagen. «Kornguden måste man tillbedja stadigt och allvarligt, om man skulle få regn i torra somrar», hette det i bygden ennå på 1800-tallet. Tydeligvis betraktet prestene skikken som harmløs ettersom de ikke grep inn mot overtroen. Det hendte at en eller annen bonde i gryningen smøg seg til kirken og hentet statuen og bar den over sine egne åkre.
En dramatisk episode er bevart i tradisjonen. Under det vanskelige misvekståret 1826 kunne ikke engang kornguden i Vånga se til at såkornet vokste. Bøndene i Vånga mente at han ikke hadde oppfylt sin del av den uskrevne avtalen mellom dem. De ble så forbitret at de hentet den udugelige korngudens statue og straffet den så håndgripelig at nesen og den høyre armen trillet av. Den som sto for prylen, skal ha vært byens oldermann, Hans i Kartagården.
Det finnes en annen versjon av hendelsen. En bonde skal med harme ha sett at naboens havre vokste høyere enn hans egen. I sitt raseri gikk han til kirken og hentet kornguden. Han bar statuen ut på sin åker og pekte på havrestråene: «Synes du at dette er havre?» spurte han indignert og slo kornguden «så te den grad så bå näsa å arma geck å'n», fortelles det. Men om høsten ble god, skal kornguden både ha fått en smörgås og en sup.
När de så bar in honom på höstsidan, då kunde han vara rätt så skamfilad, för det var många, som använde den under sommaren. Men innan gubbarna bar ut honom igjen nästa vår, såg de allt till att kornguden blev ordentlig reparerad och uppsnyggad.
Ifølge en opplysning skal kornguden ennå i 1876 ha vært i våpenhuset i Vånga kirke. Men da hadde man sluttet å bære ham rundt åkrene. Den fruktbare vestgøtiske jorden bar sin grøde uten hans hjelp. Nå står den veldige kornguden – han er 189 centimeter lang – i Västergötlands Museum i Skara. Kunstkjennerne beskriver statuen som «en av de kunstnerlig mest betydelige som er bevart i Sverige fra 1200-tallet». I 1968 fikk kornguden i Vånga derfor reise til Paris og stilles ut i Louvre.