Skytshelgen for Bolsena, Palermo og Torcello ved Venezia; for bueskyttere, møllere og sjøfolk
Den hellige Kristina (Christine, Christiana, it: Cristina) ble æret som jomfrumartyr ved Bolsenasjøen i Latium (Lazio), men hennes legende synes ganske enkelt å være den om den hellige Kristina av Tyros i Fønikia, importert fra Østkirken og tilpasset lokale forhold. Begge legender beretter om gjennomlevde lidelser og overnaturlige hendelser, men er uten historisk verdi. Imidlertid er det sannsynlig at det er Kristina av Tyros som er oppdiktet, mens Kristina av Bolsena virkelig har levd, riktignok under et annet navn. Det finnes rester av en tidlig kristen kirkegård ved Bolsena, men det eksisterer ingen tilfredsstillende bevis på noen sammenheng med den martyrdrepte Kristina. Butler's Lives of the Saints skriver at Kristina døde på øya Tyro i Bolsenasjøen, noe som kan forklare sammenblandingen. Her er legenden:
Kristina var en vakker 11 år gammel jente som var datter av en rik romersk hedning av familien Anicii. Men hun hadde bare forakt til overs for farens rikdom, og ble kristen gjennom en av sine tjenestekvinner og nektet å ofre til avgudene. Hun spottet hans kostbare avgudsbilder, slo dem i stykker og delte ut gullet og sølvet til fattige. Faren lot da sine tjenere pryle henne og kaste henne i fengsel. Der pisket de henne og mishandlet henne med tenger, men Kristina kastet med forakt sine egne legemsdeler i ansiktet på faren. Da spikret de henne fast til et hjul, slo olje over henne og tente på, men da brant tusen skuelystne hedninger opp og en engel kom og helbredet henne.
Da ble hun kastet på havet med en kvernstein av basalt på føttene, men Kristus selv steg ned og døpte henne og erkeengelen Mikael bar henne i land. Bødlene fikk igjen tak i henne og forsøkte å tvinge henne til å tilbe et Apollonbilde, men ved hennes bønn falt det sammen til støv. Hele tre tusen mennesker ble da omvendt til kristendommen. Men som hevn ble Kristina puttet inn i en glødende ovn i fem døgn, men sang der inne sammen med engler. Så ble hun kastet i en grav med slanger, men de skadet henne ikke. Men først da hun ble skutt med to piler, en i hjertet og en i siden, fikk den hardt prøvde Kristina forlate denne jammerdal og ble forent i paradis med sin himmelske brudgom.
Kristinas martyrium skjedde under keiser Diokletian (284-305), noen kilder sier en 24. juli ca 304, mens andre sider 287. Hennes relikvier ble gravlagt i en grotte som ble brukt som katakombe, men som sannsynligvis tidligere hadde vært viet til Apollo. Allerede på 300-tallet ble det bygd en kirke ved siden av katakombene. Over grotten ble det på 1000-tallet bygd en vakker kirke, og lokal tradisjon hevder at den ble konsekrert av den hellige pave Gregor VII den 10. mai 1078. Dagens fasade stammer fra 1495. I grotten fant man i 1880 en romersk sarkofag med hennes relikvier. De ble forsøkt stjålet flere ganger, derfor ble de flyttet til under høyalteret. I kirken oppbevares også basaltsteinen som hun ble forsøkt senket i sjøen med, den har hennes fotavtrykk. Noen relikvier av Kristina befinner seg også i kirken San Salvatore i Palermo.
Kristinas fest var kjent i Europa og Nord-Afrika allerede i andre halvdel av 400-tallet, og på 700/800-tallet var hennes kult spredt over hele Europa. I den romersk-katolske messeboken har hennes fest vært feiret den 24. juli siden 700-tallet. Ved kalenderreformen i 1969 ble hennes minnedag strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale eller spesielle kalendere. Hun blir fremstilt med sine torturredskaper: kniv, tang, armbrøst, møllestein, piler, slanger. Hun kan også avbildes gjennomboret av to piler mens hun holder en møllestein mens hun tramper på en hedning. Scenen hvor hun knuser avgudsbilder er også hyppig avbildet. Det finnes en mosaikk fra 500-tallet i Ravenna som skal være et portrett av henne, men det har ingen spesielle atributter og kan være av Kristina av Tyros.
Kristinas grav i grotten er kjent for et annet under: Den 11. august 1263 feiret presten Peter av Praha messe ved alteret i grotten på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt ved Peters grav, for han var begynt å tvile på forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod. Men her i grotten så han plutselig hvordan hostien han selv nettopp hadde konsekrert, begynte å blø og hvordan blodet fløt ned over Corporale, alterduken og ned på marmorgulvet. Corporale og alterduk ble båret i prosesjon til pave Urban IV, som oppholdt seg i byen Orvieto like ved. Et år senere gjorde han Kristi Legemsfest obligatorisk for hele Kirken, og prosesjonene denne dagen går tilbake til den første prosesjonen fra Bolsena til Orvieto. I 1290 la pave Nikolas IV grunnsteinen til det som tre århundrer senere skulle bli til domkirken i Orvieto, hvor den blodige alterduken kan ses den dag i dag. I katedralen i Bolsena kan man fortsatt se en del av marmorgulvet med dråper av blod på.