| Den salige Kristina Bruso av Stommeln (1242-1312) |
Den salige Kristina Bruso [Bruzo] ble født i 1242 i Stommeln (da kalt Stumbeln) nær Köln i Tyskland. Der levde hun nesten hele sitt 70-årige liv. Hennes far var en rik bonde ved navn Heinrich Bruso, mens moren het Hilla. De forsikret seg om at datteren fikk en slags utdannelse, og selv om hun ikke kunne skrive, kunne hun lese psalteret (Davidssalmene). I den korte beretningen om hennes tidlige liv, som hun dikterte til sin sogneprest, Johannes, sier hun at hun som tiåring ble trolovet med Kristus, som viste seg for henne i en visjon da hun var fem år gammel.
Da Kristina var tolv år gammel, ville foreldrene gifte henne bort. I stedet rømte hun hjemmefra for å bli beginer (béguine) i Köln, tretten år gammel. Men dette varte ikke lenge, for hennes ekstravagante fromhetsøvelser og botsgjerninger førte til at de andre søstrene betraktet henne som hysterisk, og hun vendte tilbake til Stommeln. Fra ungdomstiden av gjennomlevde hun demoniske besettelser. Hennes liv er en sammenhengende rekke av forbløffende fenomener, og i likhet med sin navnesøster fra Belgia kunne også hun ha vært kalt «den forbløffende» (Mirabilis).
Som 25-åring møtte hun den unge svenske dominikaneren Peter av Dacia fra Gotland (1235-88), som var i Köln som elev av den hellige Albert den Store, og det oppsto en umiddelbar forbindelse mellom dem. Ved deres første møte, i nærvær av andre, ble hun slengt omkring i rommet og hennes føtter ble gjennomtrengt av en usynlig kraft. I de neste to årene skrev p. Peter ned alt han var vitne til når det gjaldt Kristina, fra ekstaser til rett og slett motbydelige manifestasjoner.
Peter av Dacia forlot Köln i 1269 for å studere i Paris, men besøkte henne i 1270 på vei hjem fra Paris til Gotland, og igjen i 1279. I sin beretning om henne (Vita Christinæ Stumbelensis) forteller han om i alt femten besøk. Kristinas bror fulgte Peter til Gotland og trådte inn i dominikanerordenen. Peter ble i 1271 lektor i det dominikanske Sankt Olofs kloster i Skänninge og i 1283 var han prior på Gotland. Han kalles «Sveriges første forfatter» på grunn av sin biografi om Kristina.
Etter 1269 korresponderte Kristina med Peter gjennom sogneprest Johannes, som noen ganger føyde til egne kommentarer. Fra brevene synes det som om de bisarre og noen ganger voldsomme manifestasjonene fortsatte, og de var ikke bare begrenset til Kristina, men angikk også dem som sto henne nær, og selv tilskrev hun dem djevelen. De fortsatte også etter at p. Johannes døde åtte år senere, da rollen som amanuensis ble overtatt av den lokale skolelæreren, som også het Johannes.
Men nå ble beretningene enda mer ekstreme. Det finnes ingen understøttende bevis for noe som beskrives i hennes brev. Men hvis ikke skolelæreren fant på ekstravagansene, noe som under forholdene anses som usannsynlig, tyder minst to viktige avsnitt på at Kristina dikterte dem mens hun befant seg i transe eller en annen unormal tilstand, og at han fylte ut detaljene. Flere forskjellige sikre overleveringer forteller at hun i 1268 mottok stigmatiske sår i hendene, føttene, pannen og siden, som blødde hver påske. Hun forsøkte forgjeves å holde dem skjult. Hun erfarte religiøs henrykkelse og himmelske ekstaser etter kommunionen på pinsedag 1268. Det er sagt at hun så på kommunionen som et evig minne om sitt ekteskap med Kristus.
Hadde det ikke vært for de samtidige personlige vitnesbyrdene, måtte Kristina avfeies som en from, men mentalt forstyrret kvinne som led av hallusinasjoner. Likevel må vi anta at hun ikke var normalt ansvarlig for noen av sine urovekkende utsagn, men det hersker ingen tvil om hennes personlige fromhet. Hennes kjente historie slutter i 1288 da Peter av Dacia døde på Gotland, men hun levde enda 24 år. Men hennes plager sluttet samme år, og resten av hennes liv var fredfullt.
Kristina døde den 6. november 1312 i Stommeln, 70 år gammel. Hun ble gravlagt i Stommeln. Hennes relikvier ble i 1342 overført til Niedeggen i Eifel og deretter den 22. juli 1569 til Jülich, hvor de fortsatt befinner seg. Både i Stommeln og Jülich ble hun betraktet som helgen både før og etter sin død. Hennes kult fortsatte uten avbrudd i seks århundrer, og hun ble saligkåret den 12. august 1908 ved at hennes kult ble stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14). Hennes minnedag er dødsdagen 6. november. I 1944 ble kirken i Jülich fullstendig ødelagt under bombingen i 1944, men skrinet med relikviene var uskadd.
I Tyskland kalles hun også «die Kölnische». Hun fremstilles som beginer, ofte i scenen hvor djevelen forsøker å nærme seg henne. Hennes bevarte hodeskalle har merker som blir antatt å korrespondere med en tornekrone. Noen deler synspunktet til en moderne forsker, som hevder at det er lettere å betrakte hele historien, inkludert Kristinas eksistens, som «en romantisk historie ( ) kokt sammen av Peter av Dacia» enn å tro på ekstravagansene i hennes brev.