Den hellige Launomar (fr: Lomer, Lhômer, Laumer; lat: Laumerus, Laudomarus, Launomarus, Landomarus, Launomarcus, Lannoniarus, Lamoviarus, Lauriomarus) ble født rundt 490 i Gallia på frankerkongen Klodvig Is tid (481-511). Han kom fra området rundt Chartres (Carnutum) i det nåværende departementet Eure-et-Loir i regionen Centre (fra 2015: regionen Centre-Val de Loire) i Frankrike. Bollandistene gjengir hans biografi, som ble skrevet av en ikke navngitt munk fra Corbion som selv kjente Launomar. Ifølge denne ble han født av foreldre som var svært kristne, men fattige. Sine første leveår tilbrakte han som gjetergutt for sine fars sauer før han mottok sitt kall, ikke ulik den hellige biskop Leobin (d. ca 558).
Da hans foreldre merket seg sønnens fromhet og andre gode egenskaper, sendte de ham til en from prest fra Chartres ved navn Cherimirus, som underviste ham i vitenskaper og dyder, og da han gjorde store fremskritt, ble han presteviet av biskopen og utnevnt til medlem og økonom i domkapittelet. Men selv strebet han etter større fullkommenhet, så han ble munk i klosteret Micy eller Saint-Mesmin nær Orléans.
Men så ble han kalt hjem av biskopen av Chartres, og i 558 slo han seg ned som eneboer i en avsidesliggende del av skogen i Perche (Particus). Snart sluttet andre ledsagere seg til ham, og de etablerte snart et kloster i den øde skogen. Mabillon mener at stedet var der hvor klosteret Bellomer nå ligger. Men etter noen år forlot han dettestedet sammen med sine disipler for å kunne leve et uforstyrret liv. I 575 ble han grunnlegger og første abbed for et lite kloster i Corbion (Curbiona) nær Dreux (pagus Dorcasinus) i bispedømmet Chartres, i dag Moutiers-au-Perche (61110), rundt fire mil vest for Chartres. Der hadde en rik mann ved navn Ragnosointhus gitt ham land til et kloster. Det ledet han som abbed helt til sin død. Hans dyder var store og hans mirakler mange.
Mot slutten av sitt liv dro han til Chartres på inntrengende innbydelse av biskop Malardus (Malehardus) (som imidlertid levde et halvt århundre senere), som ville glede seg over trøsten ved hans omgang. Men han hadde ikke vært lenge i Chartres før han ble syk, og den 19. januar 593 (rundt 590?) døde Launomar, hundre år gammel. Han ble bisatt i kirken Saint-Martin-en-Vallée i en forstad til Chartres, en tidligere klosterkirke, ved siden av den hellige Leobin (d. ca 558).
I 595 ble hans levninger brakt til Corbion, og derfra (ifølge Migne) til bispedømmet Avranches og senere til Maas. Under normannerinvasjonene ble hans legeme i 874 brakt til Blois av flyktende munker, og der i nærheten grunnla kong Rudolph (Raoul) av Frankrike og grev Theobald i 924 det berømte klosteret Saint-Laumer for dem. I 1138 begynte benediktinermunkene å bygge den nåværende kirken for å oppbevare hans relikvier. I 1567 ble relikviene brent av hugenotter, men et armben ble berget og oppbevares i et lite skrin. Hans hode befinner seg i prioratskirken i Maissac i Auvergne, som allerede fra 912 bar navnet Saint-Laumer (Launomar).
Kirken ble skjendet under Terroren, og da den ble gjenvigslet, fikk den navnet St. Nikolas etter et sogn som var tilknyttet klosteret i 1302.
Launomars minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 19. januar:
In pago Dorcasíno apud Carnútum in Néustria, sancti Launomári, abbátis monastérii Corbionénsis, quod in Pértici solitudine fundávit.
I Dreux nær Chartres i Neustria [nå i Frankrike], den hellige Launomar, abbed av klosteret Corbion, som han hadde grunnlagt i ødemarken i Perche.
5. januar nevnes også som minnedag.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, medievalart.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. september 2016