Skytshelgen for byen og bispedømmet Liège (med Hubert); for Buren (Betuwe), Hengelo, Lambertschaag og Maastricht i Nederland; for Heverlee ved Leuven/Louvain, Maasland, Sint-Lambrechts-Herk (sognet Hasselt), Stavelot, Val-Saint-Lambert og Woluwé-Saint-Lambert i Belgia; for Arnoldstein, Freiburg im Breisgau, Lambrecht in der Pfalz, Münster, Oldenburg og Seeburg/Mansfeld i Tyskland; for Sion i Sveits; for bønder, murere (i Maastricht) og snekkere (i Antwerpen), for linvevere, sko- og støvlemakere, bandasjister, brokkbindmakere, tannleger og kirurger; for sykehus; mot nyrelidelser, epilepsi, kramper, lammelser, øyesykdommer, tannpine, smerter og veer; for ekteskapelige troskap
Den hellige Lambert (Landebehrt, Lambrecht, Lantpert, Lampert; lat: Landebertus, Landibertus, Landbertus, Lantbertus) antas å ha blitt født rundt 638 i den gamle romerske byen Traiectum ad Mosam i Flandern, i dag Maastricht an der Maas i provinsen Limburg i Nederland, som snart skulle bli den viktigste byen i bispedømmet Liège. Han kom fra en adelig og rik familie med sin base i Maastricht, og hans foreldre het Aper og Herisplindis (Hysplindis). Hans tidligste biograf skriver at hvis foreldrene var kristne, ville det ha vært uvanlig, siden hedendommen ennå var sterk i området på den tiden. Vi er godt informert om Lambert av denne samtidige biografen. Noen mener at han ble døpt av den hellige biskop Remaclus av Maastricht (ca 653-ca 660; d. 675), men dette tilbakevises av bollandisten Suysken. Det samme gjelder fabelen om hans amme Lina, som han skal ha snakket med mens han ennå lå i vuggen.
Lambert fikk sin utdannelse i det kongelige palass (Aula Regia). Selv om foreldrene muligens ikke selv var kristne, sier biografiene at sønnen likevel fikk en svært religiøs oppdragelse helt fra barndommen av og at foreldrene valgte den hellige Landoald (d. 668), som var prest ved katedralen i Maastricht. Til ham ga Lambert en gang glødende kull i sine klær uten at disse ble skadet. Deretter fortsatte hans utdannelse under tilsyn av den hellige biskop Theodard av Maastricht-Tongeren (d. ca 670), som noen kilder sier at var Lamberts onkel. Han gjorde alt for å undervise den vakre ynglingen i alle vitenskaper og dyder. Han førte ham også til hoffet hos kong Kilderik II av Austrasia (662-75), som vanligvis residerte i hovedstaden Metz, men ofte også i Maastricht. Lambert ble selv presteviet.
Da biskop Theodard rundt 670 ville protestere hos kong Kilderik II av Austrasia (662-75) og Neustria (673-75) mot undertrykkelsen og plyndringen av sitt bispedømme, ble han på reisen myrdet av leiemordere i skogen i nærheten av Speyer ved Rhinen, som var sendt av de adelsmennene han var på vei for å klage på. Ettersom presteskapet og folket kjente Lambert som Theodards disippel, og han førte et forbilledlig liv og var en ytterst klok og lærd mann, valgte de ham rundt 672 enstemmig til ny biskop av hans fødeby. Valget ble stadfestet av kong Kilderik II. Ifølge den tradisjonelle listen over biskoper av Maastricht, etterfulgte Lambert rundt 672 Theodard som biskop av Maastricht. Ifølge en katalog fra 900-tallet skal han ha vært den 29. biskop av Tongeren/Tongres og den tyvende av Maastricht. Lambert fikk den vanskelige oppgaven å kristne de frisiske hedningene.
Legenden vet å fortelle at biskop Theodard ble myrdet nær Landau i Speyer. Etterfølgeren Lambert gjorde mye for å få tak i levningene til sin lærer og forgjenger. Han lyktes først etter mye insistering, og Landauer sier han var en kilde til nåde og mirakler med sine hender. Til slutt klarte Lambert å bringe Theodard’ jordiske levninger til i et kapell i det da så ubetydelig Liège. Da var det en ubetydelig samling av hytter ved elven Meuse/Maas, men nå er det en stor by.
Lambert ble biskop i en turbulent tid. Hans forgjenger var blitt myrdet, og antakelig var det den vestfrankiske stormannen og tyrannen Ebroin (Ebroïn), hushovmesteren i Neustria, som sto bak. Han hatet nesten alle mennesker som han ikke kunne utøve sin kontroll over, og de aller fleste var kristne, fordi de adlød sine kirkeledere og i siste instans Gud. Da den mektige kong Kilderik II også kom på tronen i Neustria i 673, satte han Ebroin i fengsel en stund, noe som ga fred. Det var også på denne tiden at Lambert ble biskop. Men etter to år kom hushovmesteren Ebroin på frifot igjen i 675, myrdet kong Kilderik II og grep igjen makten som hushovmester (major domus) både i Neustria og Austrasia (658-73; 675-81) under kongene Klodvig III (675-76), den hellige Dagobert II (676-79) og Theoderik III (679-91) av Austrasia.
Nå kunne Ebroin gjennomføre sin terror som før. Et av hans første tiltak var å jage bort Lambert som biskop. Etter fire år ble Lambert fordrevet fra sitt bispesete fordi han var i merovingiske kretser og falt i unåde. Han måtte overgi sitt bispesete til en av Ebroins yndlinger, en viss spyttslikker ved navn Faramund (Faramundus, Faramond, Pharamond, Pharamundus), som ble utnevnt til motbiskop, og Lambert ble drevet bort fra sitt bispesete.
Lambert hadde tette bånd til pfalzgreven Hugobert (Seneschall Hugbertus) og hans hellige datter Plectrudis, den første hustruen til Pipin II av Herstal, hushovmester (en slags statsminister) og den faktiske hersker i Austrasia, som styrte dette kongeriket på vegne av merovingerkongene av Austrasia. Hugobert og hans hellige hustru Irmina av Öhren (d. ca 710) var også foreldre til den hellige Adela av Pfalzel samt Krodelindis, Regentrudis og Hugbertus av Liège.
Den forviste Lambert søkte først tilflukt hos kong Dagobert II av Austrasia, men han ba benediktinermunkene i Stavelot, rundt fem mil sør for Maastricht ved Malmédy i det nåværende Belgia om å ta inn Lambert og holde ham under en slags husarrest for hans egen sikkerhets skyld. Der tilbrakt han syv år i all beskjedenhet i faste og bønn. Lambert tok dette leveviset til seg, selv om han som biskop trolig var langt bedre vant. Han var en god munk.
Det er bevart en særegen legende fra den tiden. Det fortelles at Lambert en gang sto opp midt på natten for å be. Det var midt på vinteren og utenfor var det frost og snøen falt, og i sovesalen hvor alle munkene sov, var det kaldt. Da Lambert rolig reiste seg for å kle på seg, mistet han en sandal som falt på tregulvet i sovesalen. Dette lagde ganske mye bråk, slik at mange munker våknet, inkludert pater abbed. Opprørt av støyen mumlet abbeden i halvsøvne: «Den som lager støyen, skal straks gå til korset!» Krusifikset var stilt opp ute på klosterets gårdsplass. Det var et bilde av Jesus, vakkert hogd i stein. Alle som ba, gjorde det på kne i samme posisjon som den korsfestede, med armene utstrakt til siden. Å holde dem slik over veldig lang tid, ga mer og mer smerter i musklene.
Lambert adlød abbedens kommando, og uten et ord gikk han ut, barføtt og i bare skjorten. Han tilbrakte hele resten av natten i bønn, knelende og med armene stukket ut i korsform. Neste morgen manglet han i korbønnen. Abbeden spurte om noen visste hvor Lambert var. En munk svarte pater abbed: «Du sendte noen i går kveld for å be ved korset». Abbeden ble sjokkert: «Han sto vel ikke i vinterkulden hele natten?» De skyndte seg ut for å se. Lambert sto stille med armene utstrakt, og de var i likhet med hodet og skuldrene dekket av et tykt lag med snø, der han hadde knelt foran korset i tre eller fire timer. Abbeden ba ham om tilgivelse og av skam visste han ikke hvor han skulle se, men han beordret munkene til straks å gjøre klar et varmt bad for den nå halvt stivfrosne Lambert. Dette var ikke så lett, fordi snøen først måtte smeltet og deretter varmes opp over en ild av tre, noe som tok betydelig tid.
I år 681 snudde det politiske tidevannet og Ebroin ble rammet av den guddommelige hevn. Han ble myrdet av adelsmannen Hermenfred (Hermenfried), som han hadde beslaglagt eiendommen til og som han hadde truet med døden. Hermenfred sto på lur en søndag morgen før solen hadde gått opp, da Ebroin kom ut av sitt hus for å gå til matutin i kirken. Hermenfred drepte ham med et sverdhogg i hodet. Makten som hushovmester i Austrasia ble året etter overtatt av Pipin II av Herstal (680-714). I 687 erobret Pipin de to andre frankiske kongerikene Neustria og Burgund og ble hushovmester også der. Han var selv en overbevist kristen og ønsket å konsolidere sin posisjon og gjeninnsatte straks alle forviste prester og biskoper, blant dem Lambert, og inntrengerbiskopene ble fordrevet.
Lambert kom tilbake til sin flokk i 681 eller 682, full av energi og nidkjærhet. Han må ha vært veldig populær, for han ble mottatt med stormende begeistring. Han brakte de kirkelige forhold i orden og foretok en misjonsreise for personlig å bringe evangeliet til de friserne som fortsatt var hedninger i Toxandria, dagens Nord-Brabant og Kempenland (Teisterbant) i Nord-Holland. Derfor er i disse områdene den dag i dag mange kirker viet til St Lambert. Han avbildes også i en rekke kommunevåpen i regionen. På samme tid forsøkte den hellige Willibrord (d. 739), som hadde kommet fra England i 691, å forkynne evangeliet i disse områdene. Sannsynligvis hadde de en klar avtale om arbeidsdeling. Lambert dro ned elven Meuse helt til Tiel og misjonerte langs dens bredder sammen med Willibrord.
Det er svært trolig at Lambert kom i kontakt med de hellige Wiro, Pleghelm og Otger, som hadde bygd en kirke og et kloster på Pietersburg nær Roermond, senere kalt Odilienberg. Sammen med den hellige Landrada bygde han et kloster for nonner i Bilzen (Munsterbilsen, Munsterbilzen, Belisia) mellom Tongeren og Maastricht. Rundt 690 døde abbedisse Landrada. Legenden forteller at Lambert forutsa hennes død, men at han akkurat da var på besøk hos sin bror. Likevel blir Lambert noen ganger fremstilt ved Landradas dødsleie i mange historier. Lambert nevnes også i legenden om den hellige Oda av Brabant (av Sint-Oedenrode) (d. 726):
Ifølge legenden var hun datter av en skotsk konge, Eugenius eller Eugunatius. Hun var blind fra fødselen. Så en dag meldte en pilegrim seg i kongsgården. Han sa at i byen Liège ved Meuse var det nylig grunnlagt en valfart til den hellige martyr og biskop Lambert. Mange blinde hadde fått synet tilbake. Prinsesse Oda dro dit og ble faktisk helbredet av den hellige biskopen selv, som viste seg for henne.
I tidens løp flyttet Lambert til Liège. Der satte han i gang en prosess for å klargjøre om statsmakten hadde rett til å avsette klerikere, spesielt biskoper. En viss grev Dodo representerte statsmakten ved denne prosessen. Lambert bodde i Liège da han ble rammet av en voldsom død. Det finnes to versjoner av omstendighetene som førte til Lamberts død. Ifølge den seneste, som stammer fra 800-tallet, forstøtte Pipin sin rettmessige gemalinne Plectrudis og levde i sin borg i Herstal ved elven Maas/Meuse nær Liège i noen år i syndig samliv sammen med sin vakre svigerinne Alpais (Alpaida, Chalpaida), hustruens søster.
En gang da biskopen var invitert som gjest ved Pipins bord, kom han til å sitte ved siden av en for ham ukjent dame. Pipins hustru var ikke til stede. Han spurte hvorfor og fikk beskjed om at Pipin for tiden foretrakk denne kvinnen, fordi han var lei av sin egen kone. Rasende sprang biskopen opp: «Hvordan våger du? Du og jeg, vi må sette et eksempel for folk i kirken, som ikke kan lese og skrive. Vi er som deres evangeliebok. Du vet at ditt bryllup reflekterer Guds trofasthet mot folket. Gud sier ikke om oss at han forventer lite fra oss, og at han nå bare foretrekker litt hyggeligere mennesker. Vår Gud er trofast. Og det samme må vi være. Ellers gjør vi en løgn ut av vår tro». Pipin ble flau og lovet å forbedre seg, men elskerinnen Alpais ble rasende. Sannsynligvis hadde hun vennet seg til det bekvemme livet ved hoffet, og vi vet ikke hva slags miljø hun kom fra. I tillegg ville hun være flau over å bli satt på plass.
Noen tid senere var Lambert hos Pipin som gjest, og til sin ergrelse så han at ingenting var forandret. Alpais satt fortsatt fyrstelig på plassen til Pipins hustru. Biskopen ønsket ikke å overse det, og forlot hoffet. Ettersom ingen andre våget å konfrontere Pipin, gikk Lambert fryktløst løs på ham som en annen Johannes Døperen og refset ham i et brev: «Vær så snill ikke å komme til kirken fordi jeg ikke vil forstyrre så lenge du ikke har fått orden i ditt liv. Jeg skal ikke delta i denne løgnen, og det gjelder naturligvis dobbelt for din konkubine». Dette betydde at begge nå åpent var gjort til skamme av biskopen. Alle ville finne ut at de ikke lenger gikk i kirken, noe de hittil alltid hadde gjort, nidkjært stirret på av de enkle bønder og slaver, og som ekskommuniserte kunne de ikke motta kommunion.
Pipin angret og søkte faktisk etter en løsning og kom for å be om tilgivelse, men Alpais tok saken i egne hender. Hun klagde til sin bror Dodo og ba ham skaffe Lambert av veien. «Men ikke gjør det her i Maastricht, for det vil skape for mye oppstyr». Spesielt i disse vanskelige tidene dro Lambert gjentatte ganger til sin forgjenger Theodards grav i Liège, hvor han ba om styrke og mot til å fortsette å være ærlig, selv om han dermed mistet Pipins vennskap og pådro seg hans elskerinnes hat. Lambert bodde på sin eiendom, den gallo-romanske villaen Leodium, hvor Liège noe senere skulle oppstå. Dodo dro dit sammen med en gruppe tilhengere angrep Lambert mens biskopen ba i kirken Kosmas og Damian i Liège. Dodo klatret opp på taket, laget et hull over Lambert og lot sitt sverd falle på hans hode. Sammen med Lambert ble hans hellige nevøer Peter og Andoletus (Andolet, Adoletus, Autlecus) drept. Det skjedde etter midnatt natten mellom den 16. og 17. september 705. Lambert var 67 år gammel.
Den eldre versjonen som ble foretrukket av Lamberts første biografer, som skrev på 700- og 800-tallet, forsvares av bollandistene, dom Jean Mabillon (1632-1707), forfatter av Acta Sanctorum, O.S.B., og andre. Denne versjonen tok utgangspunkt i det faktum at kong Klodvig III (675-76) i 675 hadde gitt et immunitetsprivilegium til eiendommene som tilhørte kirken Vår Frue i Maastricht. Kongens agenter var rasende over at de ikke kunne skattlegge kirken, og de klarte til slutt gjennom å plage biskopen å fremprovosere en krangel med to av Lamberts slektninger, Peter og Andoletus. De tok saken i egne hender og drepte kongens agenter, brødrene Gallus og Rioldus.
Dodo, en mektig administrator i den kongelige husholdning og en slektning av mennene som var drept, kom med medlemmer av sin egen hær for å ta hevn. Lambert advarte sine slektninger at de måtte bøte for sitt lovbrudd, og det endte med at de ble drept på stedet. En av Dodos menn klatret da opp til vinduet til Lamberts låste rom og kastet inn et spyd, som gjennomboret biskopen bakfra og drepte ham mens han knelte i bønn i sitt hus Leodium. Datoen var 17. september og året var senest 705. Fra den dagen ble Lambert æret av de troende som en helgen. Det som ble fortalt om Jesus i Bibelen, var skjedd hos dem i Maastricht og Liège. Lambert ble etterfulgt som biskop av sin disippel, den hellige Hubert (d. 727).
På grunn av sin død for morderhånd ble Lambert straks æret som martyr. Den offisielle katolske versjonen er at Lambert anses som martyr for troen på grunn av hans forsvar av ekteskapelig troskap, ved å fordømme alliansen mellom Pipin og Alpaida. Lambert ble gravlagt i sin villa hvor han døde, men hans tjenere brakte senere hans legeme i et fartøy på elven Meuse til Maastricht, hvor han ble gravlagt i familiehvelvet på kirkegården St Peter. Dette betyr trolig dagens kirke Sint-Servaas på Vrijthof i Maastricht. Da det begynte å bli meldt om mirakler på stedet hvor han døde, ble det bygd en kirke der, og Lamberts etterfølger Hubert tilbakeførte den 31. mai 716 relikviene av ham og hans to nevøer til denne Lambert-kirken (andre kilder sier det skjedde den 24. desember 721 eller 722). Lamberts legeme var da helt intakt. Bisettelsen skjedde i nærvær av flere biskoper, mange prester og en enorm folkemengde. For et nytt bispedømme var det nødvendig med sin egen helgen.
De to nevøene ble sammen med den hellige Floribert lagt i en sarkofag og bisatt ved siden av biskop Lambert. Rundt denne kirken oppsto så byen Liège/Luik (Lüttich), og kirken ble bispedømmets katedral da Hubert antakelig så tidlig som 723 gjorde Liège til sitt bispesete i stedet for Maastricht. Tidligere var bispesetet blitt flyttet fra Tongeren/Tongres til Maastricht av den hellige Servatius av Tongeren-Maastricht (d. 384). Rundt år 972 ble denne kirken sterkt utvidet av biskop Notger og praktfullt utsmykket, men den ble ferdigstilt først under hans etterfølger Baldricus. Den 14. april 1489 ble levningene av Lambertus, Peter og Andoletus undersøkt av en biskoppelig kommisjon, og da deres legemer ble funnet intakte, ble sarkofagene igjen lukket. Men samme år ble de på grunn av de sørgelige krigstidene høytidelig båret rundt i Liège i prosesjon og satt ut for offentlig venerasjon. I 1794 ble katedralen ødelagt av franske sanskulotter og deres kamerater fra Liège.
Lambert fikk hele fem biografier, hvorav fire er utgitt samlet i Vitae Landeberti episcopi Traiectensis I-IV (I: vetustissima; II: auctore Stephano; III: auctore Sigeberto; IV: auctore Nicolao; Monumenta Germania Historica, Scriptores Rerum Merovincarum VI, s 299-429; Stephanus, Vita Sancti Lamberti, i Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), CXXXII:643). Den eldste biografien ble skrevet i 742/43 og var en liturgisk lectio til hans festdag, mens den yngste ble skrevet på 1100-tallet. De fire forfatterne oppgis som: diakon Godeschalcus (Godescalc) i Liège (574-81), biskop Stefan av Liège (581-89), Sigebert (589-602) og kannik Nikolas i Liège (602-12).
I skattkammeret i Liège kan man se mange middelalderske relikvarer, og skattkammeret i St Servatius i Maastricht har fortsatt et antall relikvier. Hans hode hadde på et tidspunkt på 1100-tallet blitt overført til Oberrhein og er i dag den største skatten i domkirken i Freiburg im Breisgau. Biskop Rudolf av Liège stammet fra Freiburg og ble i 1167 biskop av Liège. Han sendte Lamberts hode som relikvie til sin hjemby. Ved de revolusjonære hærenes fremmarsj i 1794 ble det kostbart utsmykkede gravkammeret til Lambert i Lambertus-kirken ødelagt og en stor del av hans relikvier gikk tapt.
Relikvier av ham skal imidlertid befinne seg i St. Peterskirken i Roma, i det tidligere benediktinerklosteret Liessies (Laetiae) i Hennegau, i Flandern, Brabant, Bayern og andre steder. Også i Pesaro (Pisaurum) i Italia og i Catalonia i Spania skal det befinne seg relikvier av ham, men det er sannsynligvis snakk om en annen hellig Lambert. Lamberts minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 17. september:
Leódii in Austrásia, pássio sancti Lambérti, epíscopi Traiecténsis et mártyris, qui, exsílio afféctus, in monastérium Stabulénse se recépit; póstea, sede restitúta, múnere pastoráli egrégie perfúnctus est et ab ínvidis ínnocens occísus.
I Liège i Austrasia [i dagens Belgia], lidelsen til den hellige Lambert, biskop av Maastricht og martyr, som da han ble sendt i eksil, trakk seg tilbake til klosteret Stavelot; da han deretter fikk tilbake setet, fortsatte han verdig sin pastorale tjeneste, før han ble et uskyldig offer for menn som var fiendtlige til ham.
I Tyskland minnes han den 18. september. I Liège feires hans translasjonsfest den 28. april. Han har også en translasjonsfest den 31. mai (overføring til Liège) og 24. mai. Bucelin nevner også en translasjonsfest den 23. desember. I Liège feiret man den 13. oktober Triumphus Lamberti de Steplea (1213). I bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, feires alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). Den sentrale plassen i Liège heter fortsatt Place Saint-Lambert.
Det finnes bevis på at Lamberts kult spredte seg raskt. På midten av 700-tallet var det flere kirker som var viet til ham. Mange kirker i Nederlandene, spesielt i Belgia, er viet til ham. og i dag er det 144 dedikasjoner bare i Belgia. På slutten av 700-tallet hadde kulten allerede spredt seg til Rhinland, Bayern og Sachsen, og det finnes også bevis på den i Frankrike og England. Hans navn finnes i flere monastiske kalendere i England samt i Sarum-kalenderen (Sarum er det gamle navnet på Salisbury).
I Nederland er Lambert skytshelgen for stedene Buren (Betuwe), Hengelo, Lambertschaag og Maastricht, i tillegg finnes han fortsatt i byvåpenet i Beers, Bingelrade, Heel en Panheel, Helden, Kerkrade, Mook, Nistelrode, Oirsbeek, Swalmen, Vaals, Veghel, Vessem en Wintelre en Knegsel, Vught (en av de to kirkebygningene er viet til Lambert, en annen til St Peter) og Kite.
Lambertkirker finner vi i Alphen (Gelderland), Arum, Beers, Bingelrade, Blaarthemd, Gestel, Blerick, Cromvoirt (og en Lambertusstraat), De-Weere-Opmeer, Drunen, ’t Eind, Eindhoven, Engelen, Escharen, Etten-Leur, Gemonde (også en Lambertusweg), Gestel, Groot-Linden-Gassel, Haaren, Haarsteeg, Haelen, Haren (Noord-Brabant), Hedikhuizen, Helden, Helmond, Hengelo (Overijsel), ’s Hertogenbosch-Orten, Hoek-van-Holland, Holset-Lemiers, Horst (også Lambertusplein), Huiseling, Kerkrade, Lambertschagen (også Lambertusplaats), Lith, Maasbommel, Maastricht/Lage-Kanaaldijk (kapell), Maastricht/St-Pieter, Maren-Kessel, Meerveldhoven, Menaldum, Mheer, Middelaar, Nederweert, Nederwetten-Nuenen, Neeritter, Nieuwkuijk, Nistelrode, Oirsbeek-Schinnen, Ottersum (inntil 1844), Quabeek, Ravenstein, Reuver (kapell), Rosmalen, Rotterdam (siden 1647), Rotterdam-Kralingen, Seitert, Someren, Swalmen, Swolgen, Tirns, Udenhout, Veghel, Veldhoven-Meerveldhoven, Vessem, Vorstenbosch, Wilsum (Overijsel), Wouw og Zijtaart.
I Belgia er han skytshelgen for Heverlee ved Leuven/Louvain i, der feires festen for Hubert og Lambert den tredje helgen i september, for Liège (by og bispedømme) sammen med Hubert, Maasland, Sint-Lambrechts-Herk (sognet Hasselt), Stavelot, Val-Saint-Lambert og Woluwé-Saint-Lambert. Det finnes Lambertkirker i Brussel-Heize og Liège.
I Tyskland er Lambert skytshelgen for Arnoldstein, Freiburg, Lambrecht (Pfalz), Münster, Oldenburg, Seeburg/Mansfeld. Lambertkirker finnes i Düsseldorf, Hannover, Münster og Oldenburg. I England er det en Lambertkirke i Canterbury, det befinner det seg også en interessant relikvie. I Sveits er han skytshelgen for Sion.
Lambert er skytshelgen for ekteskapelige troskap på grunn av sin faste holdning mot Pipin og Alpais, av bandasjister, fagverk, brokkbindmakere og sårbandasjister, tannleger, kirurger og kirurger, for murere (i Maastricht) og snekkere (i Antwerpen), for linvevere, landbrukere og bønder, for sko- og støvlemakere (basert på legenden om den falne skoen i sovesalen). Hans forbønn er påberopt mot nyresykdom, epilepsi, kramper, lammelser (på grunn av hans navn), øyesykdommer, tannpine, smerter og veer. Fordi han ble drept ved å bli gjennomboret av et spyd eller en lanse bakfra, er han skytshelgen for kirurger.
Han avbildes som biskop med mitra, stav og kappe, i hans tilfelle med en såkalt rationale (en bred krage eller skulderkappe, en rest av livkjortelen til den jødiske ypperstepresten). Ofte har han evangelieboken i hånden, lukket eller åpen. Han bærer ofte et sverd, hans martyrverktøy. Han fremstilles ofte knelende mens han gjennombores av et spyd. I noen avbildninger bærer han glødende kull i sin korskjorte til alteret. Hans attributt er en lanse eller et spyd. Andre attributter er sverd, pil, kirkemodell eller kors.
Ved siden av den offisielle kulten utviklet det seg også en sterk folkelig kult. Lambert ble påkalt mot sykdom hos husdyr, mot brokk, galle- og nyrestein. Fordi hans fest ofte falt sammen med avslutningen av innhøstingen, vokste det frem tradisjoner rundt den. I Hainaut, Limburg og Brabant ble for eksempel eplene plukket på denne dagen, mens i Liège ble byggen sådd. I Berlin beskriver uttrykket Lambertus Wetter en strålende solrik dag, mens det andre stedet heter Saint Lambert pluvieux, neuf jours dangereux («Regn på St. Lamberts dag betyr fare i ni dager»).
Ironisk nok var resultatet av Pipins og Alpais’ forhold sønnen Karl Martell (frankisk hushovmester 716-741), som skulle bli far til Pipin den lille (741-68; konge fra 751) og bestefar til den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800). Alpais døde i et kloster. Pipin av Herstal var barnebarn av de hellige Pipin av Landen og Arnulf av Metz, som sønn av deres barn Begga og Ansegisel.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Hallam, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, Butler 1866, kirchensite.de, freiburgs-geschichte.de, crwflags.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 19. mars 2001 - oppdatert: 11. januar 2016