Den salige Ladislas Batthyány (ung: László; ty: Ladislaus) ble født den 28. oktober 1870 i Dunakiliti i det nordvestre hjørnet av Ungarn, ved grensene til Østerrike og Slovakia. Hans far kom fra en gammel ungarsk adelsfamilie og hans mor var en grevinne fra Schlesien. Han var den sjette av ti brødre. Han var seks år da familien i 1876 på grunn av de stadige oversvømmelsene i Donau flyttet til slottet Köpcsény/Kittsee i det nåværende Burgenland i Østerrike.
På dette tidspunktet var det ikke mulig å merke noen spesiell dragning mot kristendommen hos unge Ladislas. Det var ikke så merkelig, siden det hos adelen og det «opplyste» borgerskapet på 1800-tallet nesten hørte til god tone å være antiklerikal. Heller ikke skolegangen på jesuittenes kollegium i Kalksburg endret Ladislas' innstilling til religionen særlig mye. Til det var også tiden på denne skolen altfor kort, for faren ønsket en ungarsk utdannelse for sin sønn. Etter seks år på kollegiet flyttet Ladislas derfor til Kalocsa for sine gymnasstudier. Men der beholdt man ikke den unge adelsmannen særlige lenge. Begeret var fullt da Ladislas ikke bare helte blekk i vievannet, men også fornærmet en lærer fra Tyskland ved å kalle ham for «Saupreusse» («svineprøysser»)! Ladislas måtte flytte til gymnaset i Uzhgorod (Ungvar) i dagens Ukraina, hvor han med et visst besvær tok eksamen artium.
Da Ladislas var tolv år gammel, døde hans mor, bare 39 år gammel, og dette etterlot seg dype spor i barnets sjel. Han var allerede i tidlig alder overbevist om at når han vokste opp, skulle han bli lege og gi gratis behandling til de fattige. Men han viste lite iver i studiene på universitetet i Wien, og han brukte år etter år uten å komme noe videre. Han visste ikke engang hvilke studier han skulle satse på. Hans far ønsket at han skulle få en utdannelse som var nødvendig for å ta seg familiens eiendommer, og derfor begynte Ladislas på fakultetet for jordbruk. Men han studerte også kjemi, fysikk, filosofi, litteratur og musikk. Hans studier varte i til sammen ti år, og det var ikke før i 1896 at han endelig begynte å studere medisin, og han tok eksamen i 1900 som doktor i medisin.
En av grunnene til at studiene trakk ut, var at hans iver etter å lære på langt nær var så stor som hans interesse for det motsatte kjønn. Den var så stor at det endte med en utenomekteskapelig sønn, som han riktignok alltid sørget for med stor sjenerøsitet. Men Ladislas endret sitt liv fullstendig etter at han den 10. november 1898 giftet seg med grevinne Maria Teresa Coreth fra Südtirol, som var hoffdame i Wien og en dypt religiøs kvinne. Deres ekteskap var lykkelig, og Gud velsignet dem med tolv barn. Begrepet «familie» fikk et nytt innhold for den hittil så lettlivete studenten, fremfor alt da også faren døde plutselig. Han tok også medisinstudiene mer på alvor.
Samtidig vokste Ladislas' interesse for den kristne religion. Ryktene begynte å gå rundt Kittsee at godsherren plutselig ga bort 2/3 av sine inntekter. Slo avlingene feil, ga Ladislas penger til bøndene, og de som ble rammet av brann, fikk nye byggematerialer. Hele familien deltok i messen hver dag. Etter messen ga Ladislas barna undervisning i katekismen og ga hver enkelt av dem en barmhjertig gjerning for den dagen. Hver kveld ba de rosenkransen, og deretter fortalte barna om sin dag og den pålagte barmhjertige gjerningen. Ladislas ble medlem av fransiskanernes tredjeorden.
Da Ladislas' onkel Ödön Batthyány-Strattmann døde i 1915, arvet Ladislas slottet Körmend i Ungarn. Han arvet også en fyrstetittel og navnet Strattmann. I 1920 flyttet hans familie fra Kittsee til Körmend. De gjorde om en av fløyene i slottet til et hospital som spesialiserte seg innen oftalmologi (læren om øyet og dets sykdommer). Ladislas ble en velkjent spesialist på sitt område, både i Ungarn og i utlandet, og han ble tilbudt et professorat i Budapest. Det ble det ikke noe av, men han ble medlem av Vitenskapsakademiet.
Ladislas var også kjent som «de fattiges lege», og de fattige strømmet til ham for hjelp og råd. Han pleide å behandle en fattig sigøyner som om han var en prins av det østerriksk-ungarske keiserriket. Han behandlet dem gratis, og som «honorar» for den medisinske behandlingen og sykehusoppholdet, ba han dem om å be et Fadervår for ham. Reseptene på medisiner var også gratis, og i tillegg til å gi dem medisinsk behandling, ga han dem også ofte økonomisk hjelp.
I tillegg til pasientenes helse var Ladislas også opptatt av deres åndelige helse. Før han opererte, pleide han å be Gud om å velsigne operasjonen. Han var overbevist om at kirurgien var hans område, men han var likevel et redskap i Guds hender, og at selve helbredelsen var en gave fra Gud. Før pasientene ble skrevet ut fra hospitalet, pleide han å gi dem et Kristusbilde og en åndelig bok med tittelen «Åpne dine øyne og se», som han selv hadde skrevet. Dette var en måte å gi dem veiledning i deres åndelige liv. Han ble betraktet som en helgen av sine pasienter og til og med av sin egen familie.
For Ladislas hørte religion og samfunn nært sammen. Derfor ble festdagene til navnepatronene feiret med sigøynermusikk og csardasdans. Hele livet forble han en selskapelig mann, og han kunne glede gammel og ung med tryllekunstner og klaverspill. Andre av hans hobbyer var å reparere klokker, kjøre og reparere biler, titte på stjernene, kjemi og fototeknikk, og han var også en begavet hobbykonditor.
I begynnelsen av september 1929 ble Ladislas plutselig syk. Resultatene av undersøkelsene i Wien er uklare, men selv tenkte han på grunn av sin medisinske erfaring straks på kreft. I oktober ble han innlagt på sanatoriet Löw i Wien, og hans egendiagnose ble bekreftet: han hadde en svulst i urinblæren. Han ble operert, men det viste seg å være for sent. Dette skulle bli den største prøvelsen i hans liv. Sykdommen varte i 14 måneder og medførte intense lidelser, og som lege visste han hele tiden hvordan det ville ende. Men hans tålmodighet og barmhjertighet var urokkelig. Familien flyttet til slottet i Kittsee for å være så nær ham som mulig. En stund måtte han vente på sin elskede Misl, fordi også hun gjennomgikk en operasjon. De eldste døtrene Blanki og Ancsi oppholdt seg stadig hos ham, mens de yngre brakte ham hans yndlingsblomst, forglemmegei.
Dr. Ladislas Batthyány-Strattmann døde den 22. januar 1931 i Wien. Hans legeme ble lagt i en metallkiste og brakt til Körmend, hvor tusener av mennesker i løpet av tre dager viste ham den siste ære. Deretter ble kisten overført til Güssing, hvor han ble gravlagt i familiegraven i krypten i fransiskanerkirken. Begravelsen ble ledet av kardinal Piffl og biskop János Mikes. Hele familien Batthyány-Strattmann var samlet, og alle mottok som vanlig den hellige kommunion. De feiret «Vatis» salige hjemkomst. Hans livslange motto hadde vært Fidelitate et caritate, «I troskap og kjærlighet».
Hans saligkåringssak ble offisielt åpnet i 1984. Den 11. juli 1992 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det skjedde i 1989, da en pasient ble helbredet fra en uhelbredelig kreftsykdom på Ladislas' forbønn. Han ble saligkåret av paven den 23. mars 2003 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre. Hans minnedag er dødsdagen 22. januar.
Søndag den 30. mars 2003 ble Ladislas' relikvieskrin overført til sitt nye hvilested i fransiskanerkirken i Güssing.