Hans far prøvde igjen å få sønnen interessert i denne verden ved å sende ham på en lang tur til østen, og Leo var henrykt over å kunne vandre rundt i Jesu hjemland. Men på veien hjem ignorerte han familiens motstand og trådte inn i det pavelige franske seminaret (fr: Collège Français; it: Seminario Francese) Sainte-Claire i Roma i oktober 1865 med velsignelse fra den salige pave Pius IX (1846-78). Han ble presteviet den 19. desember 1868 i Laterankirken i Roma, 25 år gammel. På dette tidspunkt hadde ikke bare hans far akseptert sønnens kall, men han vendte også selv tilbake til å praktisere Kirkens tro.
P. Dehon fungerte som stenograf for Første Vatikankonsil (1869-70), og da han vendte tilbake til sitt hjembispedømme Soissons, utnevnte biskopen ham til den lavest rangerte kapellanen i Saint-Quentin i departementet Aisne. Med fire akademiske grader (sivil- og kirkerett, teologi og filosofi) og et solid grunnlag gjennom erfaring i spiritualitet og Kirkens liv, kunne han hengi seg fullstendig i mange pastorale og sosiale initiativ. Han deltok på de aller første kongressene for arbeidere og grunnla en katolsk avis. Da søsterkongregasjonen Tjenerinner av Det hellige hjerte kom til bispedømmet, ble p. Dehon utnevnt av biskopen til deres åndelige veileder og skriftefar.
Men til tross for sin frenetiske pastorale aktivitet begynte p. Dehon, som nå var blitt kannik, å føle seg trukket mot et religiøst liv. Da han i 1877 besøkte Roma sammen med sin biskop, stanset de i valfartsstedet Loreto, og det som bare skulle være en pause på reisen, skulle bli en grunnleggende inspirasjonskilde for Leo i grunnleggelsen av sin nye kongregasjon. Vel tilbake i Frankrike grunnla han den 28. juni 1878, på festen for Jesu hellige hjerte, i kapellet i kollegiet Saint-Jean han hadde grunnlagt i Saint-Quentin, «Oblatene av Jesu hellige hjerte». Som det første medlemmet avla han sine løfter og la til et ekstraløfte om «offerrolle i kjærlighet og reparasjon». Av den grunn ønsket han å bli kalt med et nytt navn, p. Johannes av Det hellige hjerte.
Oblatene vokste raskt, men på grunn av misforståelser om deres misjon, møtte de sterk motstand, og den 3. desember 1883 kom dekretet consumatum est, som ga ordre om at oblatene skulle oppløses. Etter en periode med depresjon, bønn og refleksjon omdannet p. Leo kongregasjonen til «Prestekongregasjonen av Jesu hellige hjerte» (Congregatio Sacerdotum a Sacro Corde Iesu – SCI/SCJ), også kalt Jesu-hjerte-prester eller oftest dehonianerne etter grunnleggeren. Kongregasjonens formål var sognearbeid og utenlandsmisjon, og kongregasjonens medlemmer skulle ha en spesiell andakt for eukaristisk tilbedelse. Kongregasjonen fikk den 25. februar 1888 samme år godkjennelse ved et Decretum Laudis av pave Leo XIII (1878-1903). P- Dehon fro til Roma for personlig å takke paven, som ba «p. Johannes» om å preke på grunnlag av en av pavens encyklikaer.
I 1889 startet Leo magasinet «Det hellige hjertes regjering». Selv om de hadde støtte fra pavene Leo XIII, den hellige Pius X (1903-14), Benedikt XV (1914-22) og Pius XI (1922-39) ble han og hans prester i mange år fortsatt utsatt for sladder og ulike anklager, baksnakking om hans oppførsel, vanskeligheter i hans forhold til bispedømmet og til og med opposisjon innen selve kongregasjonen. Han deltok på kongresser og konferanser, grunnla nye hus for kongregasjonen og hørte skriftemål i mange timer i strekk. I 1919 ble den første tyske grunnleggelsen åpnet i Krefeld, som spesielt engasjerte seg i sjelesorgen blant arbeidere. P. Dehon begynte den 18. mai 1920 byggingen av basilikaen Sacro Cuore di Cristo Re i Roma. Han døde den 12. august 1925 i Brussel i Belgia, 82 år gammel.
I dag virker ordenen i hele Europa, USA, Brasil og i misjonen, og på verdensbasis er de 2300 brødre og patre. I Skandinavia har kongregasjonen hatt ansvaret for Finland, og helt siden opprettelsen av det Apostoliske vikariatet Finland i 1920 (bispedømme siden 1955), har alle biskopene tilhørt denne kongregasjonen, tre nederlendere, en polakk og nå endelig en finne: Johannes Michael Buckx SCJ (1923-33), Willem Petrus Bartholomaeus Cobben SCJ (1933-67), Paul Verschuren SCJ (1967-98), Józef Wróbel SCJ (2000-08) og Teemu Jyrki Juhani Sippo SCJ (2009- ).
I 1990 ble hans saligkåringsprosess avsluttet på bispedømmenivå og oversendt til Roma. Den 8. mars 1997 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. april 2004 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt Geraldo Machado da Silva, som den 1. juni 1954 i Lavras i bispedømmet São João del Rei i Brasil på uforklarlig vis ble helbredet av et magesår som perforerte tolvfingertarmen og førte til alvorlig bukhinnebetennelse.
Alt var gjort klart for hans saligkåring, som opprinnelig skulle skje den 10. april 2005, men den ble først utsatt til 24. april på grunn av pave Johannes Paul IIs dårlige helse. Etter at paven døde den 2. april, ble seremonien ytterligere utsatt.
I mellomtiden hadde imidlertid en fransk historiker i februar rettet oppmerksomheten mot syv kontroversielle tekster av Dehon. Ifølge utdrag som ble publisert i den franske katolske avisen La Croix, skrev Dehon at jøder var «gulltørste» og at «pengebegjær er et raseinstinkt i dem». Han kalte Talmud «en lærebok for banditten, forderveren, den sosiale ødeleggeren», og han anbefalte flere tiltak som senere ble adoptert av nazistene, inkludert at jødene skulle bære spesielle markeringer, bo i gettoer og være ekskludert fra å eie land samt fra å arbeide som dommere og lærere.
Den nye paven Benedikt XVI bestemte derfor i juni 2005 at Dehons skriftlige arbeider skulle undersøkes på nytt av fire kardinaler, José Saraiva Martins, daværende prefekt for Helligkåringskongregasjonen, Georges Cottier, den pavelige teologen, Paul Poupard, daværende president for Det pavelige kulturrådet, og Roger Etchegaray, som er fransk. Kardinal José Saraiva Martins erklærte i september 2005 at kommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid, men han kunne ikke si annet at det i dette tilfellet som i alle andre, er i Den hellige stols interesse å avdekke den historiske sannhet.
Kilder: Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, vatican.va - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. september 2011