| Den hellige Leo Lukas av Corleone (~815-~915) |
Den hellige Leo Lukas (it: Leoluca) ble født som Leo (it: Leone) rundt 815 (818?) i Corleone på Sicilia. Foreldrene Leo og Teoctista var greske (bysantinske), og familien var velstående og from. Leo fikk farens navn, noe som var tradisjonen. Han lærte å lese og skrive, noe som ikke var vanlig på den tiden. Bysantinerne hadde lenge herredømmet over Sicilia og nesten hele Sør-Italia inntil det arabiske herreveldet på Sicilia, som varte fra 827, da den bysantinske flåtekommandanten Eufemios av Messina tilkalte araberne etter et mislykket forsøk på å gripe makten, og til 1061, da normannerne under Robert Guiscard erobret Sicilia.
Leo ble foreldreløs i ung alder og måtte da drive familiegodset og gjete saueflokken. Men i ensomheten ute på markene forsto han at han hadde et kall til et religiøst liv, så han solgte eiendommen og ga pengene til de fattige. Han var da tyve år gammel.
Han ble munk i det basilianerklosteret som var grunnlagt av den hellige Filip av Agira (ca 396-ca 453) i Agira i provinsen Enna, ved foten av Etna og ikke langt fra Catania. Basilianere (Ordo Basilianus – OBas) var østlige (bysantinske) munker som levde etter den hellige Basilios den Stores regel. Munkene i Agira kom fra Sicilia og hele Østen, og ved siden av et liv i kontemplasjon og bot viet de seg til studier og forskning og tok seg av lokalbefolkningens åndelige og materielle behov.
Men Leo ble ikke værende lenge i dette klosteret, for araberne hadde nå okkupert Sicilia og han følte samtidig at hans egentlige kall var å leve som eremitt. Derfor dro han etter råd fra sine overordnede over til Calabria i Sør-Italia. Der ville han slå seg med i skogene, men først ville han oppfylle et løfte han hadde avlagt før han dro fra Corleone, så han dro på valfart til Roma for å besøke gravene til apostelfyrstene Peter og Paulus.
Deretter dro han tilbake til Calabria. Etter råd fra en hellig kvinnelig eremitt ba han om å bli opptatt i det basilianske klosteret Santa Maria di Vena, nær Vibona eller Vibo Valentia. Byen ble ødelagt i 983, og i 1235 ble en ny by grunnlagt der av den tysk-romerske keiseren Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220), som var konge av Sicilia. Byen fikk navnet Monteleone eller Monteleone Calabro. Byen fikk tilbake sitt gamle romerske navn Vibo Valentia i 1928.
I klosteret Santa Maria di Vena levde Leo et eksemplarisk og asketisk liv i ydmykhet og lydighet og i kontinuerlig bønn og faste. En gang mens han fortsatt var novise, dro han og noen andre brødre ut i den nærliggende skogen for å sanke brensel. Den unge novisen, full av entusiasme og nestekjærlighet, stolte på sin styrke og samlet en stor haug brensel, men da han skulle ta den på skuldrene, viste det seg at han hadde overvurdert sin styrke. Han delte da haugen i to, tok med seg den ene halvparten og planla å gå tilbake etter den andre. Men da han kom ut av skogen med sin last, så de andre brødrene til sin store forskrekkelse at den andre halvparten av brenselet beveget seg selv ved siden av den unge novisen.
En gang like etter ble han bitt av en slange mens han skar gress i hagen. Straks prøvde brødrene å hjelpe ham, for de trodde han var i livsfare. Men den unge Leo trakk seg tilbake til et hjørne av hagen i bønn, og litt etter kom han tilbake, fullstendig frisk. Etter det hadde han de andre munkenes beundring og de regnet ham som en sann Guds venn.
Etter novisiatet ble han ikledd basilianernes beskjedne drakt, og abbed Kristoforos ga ham klosternavnet Lukas (it: Luca). I rundt ti år levde han deretter som munk i klosteret. Da den gamle abbeden Kristoforos følte at døden nærmet seg, samlet han sine munker rundt seg og betrodde Lukas ledelsen av klosteret som ny abbed. Under den unge abbedens ledelse vokste kommuniteten stadig, og han samlet rundt hundre munker under sin personlige ledelse. Han grunnla også andre klostre.
Da han var hundre år gammel og hadde åtti år med monastisk liv bak seg, forutsa han sin kommende dødsdag. Han samlet munkene rundt seg, kalte munken Theodor bort til sin seng, og i nærvær av presten Euthymios utnevnte han ham til sin etterfølger. Etter å ha tilbrakt natten i bønn og faste, ble han båret inn i klosterkirken. Omgitt av sine munker assisterte han i liturgien og mottok eukaristien som vandringsbrød. Rundt middagstid døde han blant brødrenes tårer og bønner. Det var den 1. mars 915 (918?) i Vibo Valentia.
Han ble gravlagt ved siden av kirken Santa Maria Maggiore eller ad Nives. Han var kjent for å ha utført mirakler mens han levde, og det ble også meldt om mirakler ved hans grav. Han ble erklært som helgen og hans kult spredte seg i hele Calabria. Den basilianske kirken Santa Maria Maggiore ble i 1200 en fransiskanerkirke, men den ble ødelagt av jordskjelv i 1638 og 1659. Over hans grav står i dag domkirken i Vivo Valentia, viet til den helligste Jomfru (Vergine Santissima) og San Leoluca, som ble bygd mellom 1680 og 1723.
Etter at araberne var drevet bort fra Sicilia og øya var erobret av normannerne, gjenoppdaget også innbyggerne i Corleone sitt berømte bysbarn, og de fikk samlet hans legende basert på minnene som ennå var levende i Calabria. For at han ikke skulle blandes sammen med andre hellige basilianske abbeder ved navn Lukas la de hans klosternavn Lukas til hans døpenavn Leo, og dermed fikk byens skytshelgen navnet Leo Lukas (it: Leoluca). Hans forbønn gis æren for at Corleone ble spart under pestutbruddet i 1575, da Corleone utnevnte ham til sin beskytter. En åpenbaring av Leo Lukas og den hellige Antonius av Padova hindret en Bourbon-invasjon av Corleone som hevn under de revolusjonære begivenhetene den 27. mai 1860.
Hans minnedag er 1. mars. Han er skytshelgen for Corleone og han æres også i Calabria i Sør-Italia. Hans minnedag feires i Corleone med en lang prosesjon gjennom byens gater, opplyst av bål laget av greiner, strå og ved og som guttene i de ulike kvartalene tenner. En svært lokal fest feires siste søndag i mai og kalles Cursa di Santu Luca og er til minne om da byen ble reddet i 1860.