Den hellige Liefard av Cambrai (d. 640)

Den hellige Liefard (Liephard, Liphard, Lifardus, Liphardus, Liffardus, Lieffardus, Lietfardus, Lietphardus, Luitwardus, Leoffortus, Léoffort) skal ha levd på 600-tallet i England. Angivelig skal han ha vært erkebiskop av Canterbury (Cantuaria) i England, og ifølge hans akter som gjengis av bollandistene, var han bror av den salige biskop Onastancius av London og levde på frankerkongen Dagoberts tid (628-39).

Ifølge aktene levde han også på samme tid som en britisk konge som de kaller Cadruel (Cadruelis), som bollandistene identifiserer med kong Cadwallon av Gwynedd i Wales (625-34), som var High King i Wales og som i 633 sammen med kong Penda av Mercia beseiret den hellige kong Edwin av Northumbria. Denne Cadwallon, som også kalles Ceadwalla, Cadwaella, Cedualla, Caduallo, Carduela, blandes ofte sammen med den hellige kong Caedwalla av Wessex (Ceadwalla, Cedualla) (ca 658-89).

Kong Cadwallon av Gwynedd hadde en sønn, den hellige Cadwaladr av Gwynedd (d. 664), og i aktene kalles også han Cadruelis. Denne sønnen skal ha hatt en stor lengsel etter å foreta en valfart til apostelgravene i Roma, og på denne reisen ledsaget erkebiskop Liefard ham. Aktene forteller at biskop Liefards liv ble høyt priset av hans landsmenn. Problemet er bare at Cadwaladr av Gwynedd trolig døde i pesten som hjemsøkte Storbritannia i 664 og aldri reiste til Roma. Sammenblandingen skyldes navnelikheten med Caedwalla av Wessex, som abdiserte i 688 og dro til Roma for å bli døpt, og der døde han ti dager senere i 689. Både Cadwaladr og Caedwalla levde senere enn Liefard. Noen foreslår at Cadruel var en bretonsk konge.

Allerede på reisen til Roma måtte de lide mye på veien gjennom Frankrike, men de kom lykkelig frem sammen med sine mange ledsagere. Men på hjemreisen ble de alle drept på grensen til den franske provinsen Artois (Artesia) i skogen i Arouaisse (Aroasia, Arida Gamantia) ved Gonnelieu nær Cambrai. Dette skjedde i 640 (andre kilder sier 642 eller 649). Liefard ble først gravlagt under et tre i en hage av innbyggerne i Trecaut (Trescaltum). Men en 8. oktober på 900-tallet ble hans levninger overført til klosterkirken St. Peter i Honnecourt (Hunonis Curia), hvor det i likhet med tidligere i Trecaut også skjedde mange mirakler.

Ved hans side ble også relikviene av de hellige Valeria og Pollena bisatt, men de var ikke hans søstre, slik noen trodde, og ikke engang hans ledsagere. Alle disse relikviene ble senere overført til byen Saint-Quentin (S. Quintini, Quintinopolis), men ved erobringen av byen i 1557 ble de ødelagt.

Liefard står ikke på listen over erkebiskoper av Canterbury. Dette forklarer bollandistene med at britene i 589 flyktet for angelsakserne og at flere biskoper befant seg i eksil sammen med dem i fyrstedømmet Wales, og at fortegnelsen over erkebiskoper av Canterbury bare viser de biskopene som arbeidet blant de inntrengende angelsakserne. Av samme grunn befinner heller ikke Liefards bror, biskop Onastancius av London (Praesul Londriarum), seg på den offisielle listen over biskoper av London. Begge brødrene befant seg i eksil i Wales.

Liefard ble minnet i Honnecourt den 4. februar. Han ble æret som martyr av den engelske Kirken på grunn av sin voldelige død. Han æres i Bretagne, hvor en landsby bærer hans navn i Grande-Brière i Loire-Atlantique.

Historien om Liefard synes å tilhøre en klasse av fabrikasjoner som ikke var uvanlig på 900-tallet, da den benediktinske fornyelsen førte til stor etterspørsel etter relikvier, noe som førte til deres pompøse overføringer fra obskure steder. Legenden om Lifard synes å ha blitt fabrikkert ut fra historiene om den hellige biskop Liudhard (Liutard) (d. ca 603), den hellige dronning Berthas (ca 565-612) kapellan i Canterbury, og kong Caedwalla av Wessex.