Den hellige Laurentius Imbert (1797-1839)

41. Den hellige Laurentius Maria Josef Imbert (fr: Laurent-Marie-Josef; noen kilder sier Laurent-Josef-Marius) ble født den 15. april 1797 (noen kilder sier 23. mars 1796) på gården Bricart i Marignane ved Aix-en-Provençe i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur sør i Frankrike. Han kom fra en fattig bondefamilie, og hans foreldre bodde vanligvis i landsbyen Callas i kommunen Cabriès i samme departement.

Han fikk sin første utdannelse i Aix, på internatskolen som ble drevet av «Søstre av kristen retrett» (Congrégation Soeurs de la Retraite Chrétienne – DC), og det fortelles at han lagde rosenkranser for å betale for klærne og det vanlige utstyret. Etter å ha tilbrakt noen år i seminaret i Aix, sluttet han seg til «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP) eller Missions Etrangères de Paris og begynte på deres seminar den 8. oktober 1818. Den 5. mars 1819 ble han innlemmet i bispedømmet Paris, og den 18. desember samme år ble han presteviet med dispensasjon for alderen, 22 eller 23 år gammel.

Den 10. januar 1820 ble han, selv om han fortsatt var aspirant, bedt om å ta del i valget på seminaret «for å oppfyllet kravet til antallet på fem elektorer som reglementet krever». Han ble sendt som misjonær til Kina den 20. mars 1820. Politiske vanskeligheter gjorde at han ikke straks nådde Kina. I 1821 ble han bedt av Esprit-Marie-Josef Florens, apostolisk vikar av Siam (nå Thailand), om å besøke Singapore, hvor biskopen hadde overveid å åpne en misjonsstasjon. Han var imidlertid ikke helt sikker på om det hadde noen hast, og han var heller ikke klar over forholdene som hersket på øya. Derfor ville han at den unge misjonæren skulle undersøke situasjonen. P. Imbert nådde Singapore den 11. desember 1821 og tilbrakte rundt en uke der. Han kan ha vært den første presten som feiret messe på øya.

På veien tilbake til Siam ble han bedt om å vikariere for en syk professor på presteseminaret (Collège général) i Penang i Malaya, så der underviste han fra april 1821 til januar 1822. I 1822 seilte han av gårde i retning Macao, hvor han ankom den 10. februar 1822. Men den direkte ruten til Se-Ciuen i Kina var stengt, så han dro til Tonkin i fransk Indokina, hvor han tilbrakte to år og administrert noen kristne. Han kom seg til Kina først i 1825, og der virket han som misjonær i Sichuan i tolv år. Han grunnla et seminar i Moupin, hvor han selv var den første superioren.

Pave Gregor XVI (1831-45) opprettet den 9. september 1831 det apostoliske vikariat i Korea, som var utskilt fra og understilt bispedømmet Beijing. Den første apostoliske vikaren, biskop Barthélemy Brugière, klarte aldri å komme inn i Korea og døde i Mongolia den 20. oktober 1835. Laurentius Imbert ble den 26. april 1836 utnevnt til hans etterfølger som den andre apostoliske vikar av Korea, 39 år gammel. Han ble bispeviet som titularbiskop av Capsa den 14. mai 1836 av biskop Giacomo Luigi Fontana MEP (1780-1838), apostolisk vikar av Se-Ciuen i Kina (1817-38), assistert av p. Josef Ponsot MEP (1803-80), senere apostolisk vikar av Yunnan i Kina (1841-80).

Tretten dager senere, den 31. desember 1836, kom følget til Seoul. De unngikk å bli oppdaget ved å bære den tradisjonelle heldekkende svarte sørgedrakten. Det viktigste elementet i den var en stor kurv som ble båret over hodet og skjulte det fullstendig. Ingen som bar en slik kurv, skulle stoppes eller på noen måte forstyrres av politiet, så misjonærene fant dem nyttige. Biskop Imbert var den første biskopen som satte sin fot i Korea, seks år etter opprettelsen av det apostoliske vikariatet og 52 år etter etableringen av Den katolske kirke i Korea. Koreanerne kalte ham Beom Se-hyeong [Pom Se-hyong].

Han begynte med å lære seg språket, og tre måneder senere var han i stand til å høre skriftemål. De arbeidet i to år i dypeste hemmelighet, sto opp klokken 2.30 og holdt messer på uvanlige tider under ekstremt fattige forhold. Men antallet kristne økte så sterkt at det ikke lenger var mulig å skjule virksomheten. Antallet katolikker var rundt 6 000 da den første franske misjonæren, p. Maubant, begynte arbeidet i Korea i 1836. Det er anslått at det i 1839 var rundt 9 000 kristne.

Fra den 20. desember 1838 til den 30. januar 1839 besøkte biskopen de kristne miljøene i området rundt Seoul, og han ble nesten arrestert i Surisan. I februar, da det virket som om forfølgelsen ble gjenopptatt, skyndte han seg for å begynne administrasjonen av kristne i hovedstaden. Det faktum at de franske misjonærene var i landet, hadde blitt offentlig kjent for nesten alle ettersom noen informatører spredte nyheten. I 1839, da anti-katolikkene igjen var på fremmarsj i politikken, gjorde informanter dem oppmerksomme på nærværet av de franske misjonærene. Dette ga støtet til en alvorlig bølge av forfølgelser.

I juni var biskop Imbert veldig sliten, så han prøvde å unnslippe forfølgelsen. Med hjelp fra Andreas Son tok han tilflukt i Suwon, hvor de hadde forberedt et trygt tilfluktssted. Forræderen Kim Yeo-sang lovte regjeringstjenestemennene at han skulle klare å fange de franske misjonærene dersom de ga ham noen politimenn. Tjenestemennene ga ham de politimennene han ba om. Kim Yeo-sang oppsøkte en naiv katolsk bonde, den hellige Andreas Jeong Hwa-gyeong (1807-1840), og fortalte ham en løgnhistorie om at noen lærde katolikker i Seoul hadde overtalt regjeringstjenestemenn til å akseptere den katolske tro. Han sa at disse tjenestemennene og til og med noen høytstående ministre hadde bestemt seg for å bli katolikker. Han gikk enda lenger og antydet at de franske misjonærene burde dra til Seoul for å konvertere disse høytstående mennene.

Den enkle Andreas ble narret av Kim Yeo-sang og førte gruppen av menn til huset til Andreas Son, hvor biskop Imbert hadde gjemt seg. Andreas kom før politiet og fortalte biskopen det han hadde hørt av Kim Yeo-sang. Biskopen skjønte at bonden var blitt lurt og at det bare var et tidsspørsmål før han ble arrestert og drept. Han rømte ikke, men feiret messe før han for å unngå vanskeligheter for folket overga seg til politiet som lå og ventet. Det var den 10. august 1839, festen for den hellige Laurentius av Roma, hans navnehelgen, og biskop Imbert ble ført til fengselet i Seoul.

Den 11. august ble han tatt med til Seoul, hvor han ble fengslet. Der fikk han gjennomgå en straff med krumning av bena. Han ble spurt: «Hvorfor kom du hit?» «For å frelse sjeler». «Hvor mange mennesker har du utdannet?» «Rundt to hundre». «Vil du fornekte Gud?» Da hevet biskopen stemmen, skjelvende av redsel, og sa: «Nei, jeg kan ikke fornekte min Gud». Da dommeren innså at han ikke ville få noe ut av biskopen, fikk han ham slått med køller og sendt tilbake til fengselet. Biskop Imbert var overbevist om at forfølgelsen ville avta og konvertittene spart dersom alle misjonærer ble arrestert, så han ga de to franske misjonærene Chastan og Maubant beskjed om å melde seg frivillig til koreanske myndigheter for å unngå massakre og apostasi (frafall). Han sendte dette notatet til dem:

«In extremis bonus pastor dat vitam pro ovibus; unde si nondum profecti estis, venite cum praefecto Son-kie-tsong, sed nullus christianus vos sequatur».

«Den gode hyrde setter sitt liv inn for sine får, så hvis dere ennå ikke har dratt med båt, kom med mandarinen Son-kie-tsong, men ta ingen kristen med dere».

Han ble adlydt, og de to patrene meldte seg den 6. september 1839, og de tre ble fengslet sammen. De ble utspurt i tre dager for å avsløre navnene på konvertittene og hvor de holdt til, men til ingen nytte. De ble også bedt om å fornekte Gud, noe de avviste på det sterkeste. Da torturen ikke fikk dem til å bryte sammen, ble de sendt til et annet fengsel. Deretter ble de dømt til døden.

Den 21. oktober 1901 ble deres grav åpnet og biskopens levninger ble funnet godt bevart, men blandet med levningene av Maubant og Chastan. De ble flyttet til seminaret i Ryong-san, men den 2. november 1901 ble de overført til krypten i katedralen Myeongdong eller Jomfru Maria av Den uplettede unnfangelse i Jung-gu i Seoul, katedral for erkebiskopen av Seoul, og der hviler de fortsatt. I årene mellom 1839 og 1847 falt til sammen 81 katolikker som ofre for denne kristenforfølgelsen. Martyrhallen i MEPs seminar har noen kluter som ble brukt i begravelsen. Dekretet som åpnet deres helligkåringssak, er datert den 24. september 1857.

Laurentius Imbert var blant de 79 som døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 som ble saligkåret den 5. juli 1925 av pave Pius XI (1922-39). 24 martyrer som døde mellom 1861 og 1867, ble saligkåret i 1968 av den ærverdige pave Paul VI (1963-78). Hele gruppen ble helligkåret den 6. mai 1984 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i Seoul. Deres minnedag i den romerske generalkalenderen er 20. september. De tre franske misjonærene hadde tidligere minnedag på dødsdagen 21. september.