Den salige Aloisius Maria Monti (1825-1900)

Den salige Aloisius Maria Monti (it: Luigi) ble født den 24. juli 1825 i Bovisio i erkebispedømmet Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia, som da var okkupert av Østerrike. Han var den åttende av elleve barn. Hans far døde da Aloisius var tolv år gammel, og han begynte å fremstille gjenstander av tre for å hjelpe til med å forsørge moren og de yngre søsknene. Han var alltid en lidenskapelig ungdom, og etter arbeidstid samlet han mange håndverkere og bønder på sin alder i sin butikk for å starte en bønnegruppe eller kveldsoratorium.

Denne gruppen tok navnet «Selskapet av Jesu hellige Hjerte», men folket i Bovisio kalte dem La Compagnia dei Frati, «Brødrenes selskap». De unge mennene utmerket seg gjennom sitt asketiske liv, hengivenhet til de syke og de fattige og sin nidkjærhet i evangeliseringen av dem som hadde falt fra Kirken. Aloisius, som var gruppens leder, konsekrerte seg til Gud som 21-åring i 1846, og han avla private løfter om kyskhet og lydighet i hendene til sin åndelige veileder. Han var en trofast legmann konsekrert i Guds Kirke uten verken kloster eller drakt.

Imidlertid var ikke alle i stand til å fatte det som Ånden hadde skjenket Aloisius Monti. Det var en tid preget av politisk paranoia, og faktisk var det en gruppe i den lille byen som sammen med sognepresten satte i gang en servil, men tydelig opposisjon som førte til ondsinnede anklager om politisk konspirasjon mot de østerrikske okkupasjonsmyndighetene. I 1851 ble Aloisius og hans ledsagere fengslet i Desio i Milano og løslatt først 72 dager senere etter at anklagene hadde blitt formelt undersøkt og det var blitt tydelig at de var en religiøs og ikke politisk gruppe.

Aloisius fulgte sin åndelige veileder, p. Luigi Dossi, og sammen med ham sluttet han seg til Figli di Maria Immacolata, «Den uplettede Marias Sønner» (Congregatio Filiorum Mariae Immaculatae – FMI), en kongregasjon som var grunnlagt bare fem år tidligere av den salige Ludvig Pavoni og som også kalles pavonianere etter grunnleggeren. Aloisius forble i kongregasjonen som novise i seks år. Dette var en overgangsperiode for ham, men i løpet av den ble han glad i regelen som var skrevet av Pavoni. Han fikk også erfaring som lærer og lærte sykepleie både i teori og praksis, noe han satte i kommunitetens tjeneste og dem som var rammet av kolera under epidemien i Brescia i 1855, da han frivillig aksepterte å bli isolert i det lokale asylet sammen med de syke.

I en alder av 32 år søkte Aloisius fortsatt etter den konkrete realiseringen av sin egen konsekrasjon. I et brev som han skrev i 1896, fire år før sin død, gjenkalte han den sjelens natt han gjennomlevde på den tiden. Han var på nippet til å gi opp alt da han fikk en visjon av Jesus og Maria, som forsikret ham om at de skulle hjelpe ham gjennom alle lidelser og kamper.

Inspirert av det nestekjærlighetens vitnesbyrd som ble gitt av den hellige Maria di Rosa, fikk p. Luigi Dossi den ideen at Aloisius Monti skulle starte en kongregasjon for å tjene de syke i Roma. Aloisius samtykket og foreslo å kalle den «Kongregasjonen av Sønner av Den uplettede unnfangelse» (Congregatio Filiorum Immaculatae Conceptionis – CFIC) eller konsepsjonister. Ideen ble delt av flere av hans venner fra Brødrenes selskap, og av en ung, lidenskapelig og erfaren sykepleier ved navn Cipriano Pezzini.

En grunnleggelse i Roma under den salige pave Pius IX (1846-78) var ingen enkel sak, og spesielt ikke i et av de mest berømte sykehusene i Europa, L'Ospedale Santo Spirito. I mellomtiden var kapusinernes kapellaner ved dette sykehuset i ferd med å grunnlegge en slags fransiskansk tredjeorden for å gi pasientene legemlig hjelp. Da Aloisius Monti kom til Roma i 1858, var den situasjonen han fant, ganske forskjellig sammenlignet med de planene han hadde lagt sammen med vennen Pezzini, som hadde reist i forveien for å ta seg av de nødvendige forhandlingene med Il Commendatore, sykehusets øverste myndighet.

Aloisius forsto at Gud for øyeblikket ønsket ham ganske enkelt som «Fra Luigi fra Milano», en sykepleier ved sykehuset Santo Spirito, og han ba ydmykt om å bli opptatt i den gruppen som ble organisert av kapusinerpatrene. Han fikk først tildelt oppgavene som i dag utføres av hjelpepleiere, og deretter fikk han ansvar som årelater i henhold til det diplomet han fikk fra La Sapienza-universitetet i Roma.

Etter et enstemmig ønske fra Aloisius' medbrødre, installerte pave Pius IX ham i 1877 som leder for «sin»kongregasjon, og denne stillingen hadde han til sin død 23 år senere. Han forble en enkel konsekrert legmann hele sitt liv, men av ærbødighet ble han kalt «fader» av sine ledsagere. Pave Pius IX hadde en spesiell forkjærlighet for kongregasjonen helt fra begynnelsen, både på grunn av sitt dype ønske om at pasientene på de romerske sykehusene skulle få god hjelp, men også fordi kongregasjonen bar Den uplettede unnfangelses navn.

Da Aloisius ble generalsuperior for kongregasjonen, skrev han en regel for den som reflekterte de erfaringene han hadde hatt etter impulser fra Den Hellige Ånd. I tider med stor pågang til sykehuset på grunn av epidemier av malaria og tyfus eller i kjølvannet av væpnede konflikter, nølte brødrene ikke med å overgi sine egne senger til de syke og skadede. De erklærte seg villige til å hjelpe alle som var rammet av malaria, uansett hvor de måtte bli sendt. Aloisius Monti åpnet andre små kommuniteter i nordre Lazio, hvor han selv tidligere hadde arbeidet på sykehus og som omreisende sykepleier til de isolerte bondegårdene som var spredt ut over landsbygda rundt Orte i provinsen Viterbo.

I 1882 kom en karteusermunk for å treffe ham på Santo Spirito og sa at han var inspirert av Den uplettede Maria til å gjøre det. Denne munken kom fra Desio og presenterte Aloisius Monti for den sørgelige historien til sine fire nevøer, som hadde mistet begge sine foreldre. Dette var et tegn for Aloisius, og han utvidet sin misjon til også å gi hjelp til helt foreldreløse barn, og han åpnet et hjem for dem i Saronno. Hans grunnleggende pedagogiske prinsipp var basert på en farsrollen til en utdanner, og en foreldreløs ble mottatt av den religiøse kommuniteten helt som en familie for å gi ham en menneskelig og kristen formasjon som et grunnlag for ethvert kall i livet: det offentlige liv, familielivet og livet under en spesiell konsekrasjon.

Den konsekrerte legmannen Aloisius Monti skapte en kommunitet for presteviede og legbrødre med like rettigheter og ansvar, og han som skulle velges til kommunitetens superior, skulle bli den broderen som syntes best egnet.

Aloisius døde den 1. oktober 1900 i Saronno, 75 år gammel, fullstendig utslitt og praktisk talt blind. Hans prosjekt hadde ennå ikke fått kirkelig approbasjon, det fikk det først i 1904 fra den hellige pave Pius X (1903-14), som godkjente den nye modellen for en kommunitet som var foreskrevet av grunnleggeren.

I 1941 startet den salige erkebiskop Alfred Ildefons Schuster av Milano hans saligkåringsprosess på bispedømmenivå, og den varte til 1951. Den 24. april 2001 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 12. april 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det skjedde i 1961 da bonden Giovanni Luigi Iecle fra Bosa på Sardinia ble helbredet på uforklarlig vis.

Aloisius ble saligkåret av paven den 9. november 2003 i Peterskirken i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 1. oktober.