De hellige 45 martyrer av Nikopolis (d. ~319)

De hellige Leontius, Mauritius og Daniel og deres ledsagere bodde i Nikopolis i Armenia (gr: Νικοπολις, «seiersbyen»). Kristendommen kom tidlig til byen, men byen lå i østdelen av Romerriket, hvor keiser Konstantin I den Stores medkeiser i øst, Licinius (308-24), trappet opp forfølgelsene mens det nå hersket fred i vestdelen av riket. Licinius utstedte et edikt som sa at alle som ikke gikk med på å vende tilbake til hedendommen, skulle dø.

Rundt 319 ble flere notabiliteter i Nikopolis arrestert. Rundt førti av de forfulgte kristne bestemte seg da for å melde seg frivillig for åpent å bekjenne sin tro på Kristus og akseptere martyriet. Disse bekjennerne ble ledet av Leontius, Mauritius, Daniel, Antonius og Alexander og utmerket seg gjennom sine dydige liv. Guvernøren for det armenske distriktet, Licius (Lysias), som bekjennerne henvendte seg til, ble forbløffet over den direktheten og det mot de viste ved å melde seg frivillig til tortur og død. Han prøvde å overtale dem til å avsverge Kristus og ofre til de hedenske gudene, men forgjeves.

Guvernøren ga ordre om at Leontius, Mauritius og Daniel skulle slås i ansiktet med steiner slik at kjevene ble knust. Deretter ble alle kastet i fengsel uten mat og vann, til tross for den fryktelige varmen. I fengselet gledet de kristne seg og sang Davidssalmer. Leontius inspirerte og oppmuntret brødrene og forberedte dem på mer tortur. Om morgenen, etter at de gjentatte ganger hadde nektet å ofre til avgudene, ble de overgitt til mer tortur. Da Leontius så sine ledsageres intense lidelser og med urette fryktet at noen av dem ville falle fra, ba han til Gud om at det hele måtte få en rask slutt for dem alle.

Mens martyrene sang salmer ved midnatt, viste en Herrens engel seg plutselig for dem, og hele fengselet ble lyst opp. Engelen erklærte at deres lidelser snart ville være over og at deres navn allerede var innskrevet i himmelen. To av fangevokterne i fengselet, Meneus og Virilad (Belerad) fra Egypt, så det som hendte og trodde på Kristus. De ble derfor lagt til gruppen, slik at det i alt var 45 martyrer.

Morgenen etter bestemte guvernøren seg for å drepe de kristne etter først å ha lemlestet dem alle, så de fikk armer og bein kuttet av og deretter ble de kastet levende på bålet. Den asken og knoklene som var igjen etter dem, ble kastet i elven Lykos, men fromme kristne fant relikviene og berget dem. Senere, da Kirken hadde fått sin frihet også i øst, ble det bygd en kirke på stedet og viet til de 45 hellige martyrene. De var de siste som mistet livet under en stor forfølgelse.

Vi kjenner til denne gruppens martyrium gjennom et brev fra den hellige Basilios den store til Eusebius av Samosata. Basilios kaller prestene i Nikopolis sønnene av bekjennere og martyrer, og deres kirke mor til kirken i Koloneia. Bollandistene gjengir deres akter etter et svært gammelt manuskript i Vatikanet på gresk med latinsk oversettelse, men de betrakter ikke aktene som ekte og betegner dem som «dramatisk utsmykket».

Rundt 472 bygde den hellige Johannes den tause (454-558), som hadde solgt sitt verdslige gods, en kirke der til Jomfru Maria. I 499 ble byen ødelagt av et jordskjelv, hvor alle ble drept unntatt biskopen og hans to sekretærer. Katastrofen var uopprettelig, og selv om keiser Justinian gjenoppbygde murene og bygde et kloster til minne om de 45 martyrene, fikk Nikopolis aldri sin tidligere prakt tilbake. Under keiser Heraklios ble byen erobret av styrkene til perserkongen Chosroës II og var deretter en ubetydelig by.

Denne martyrgruppens minnedag er 10. juli, både i den ortodokse og den katolske kirke. De står oppført i Martyrologium Romanum, men ikke alle navnene er kjent. I Martyrologium Hieronymianum står samme dag gruppen Leontius av Alexandria og 35 ledsagere, og derfor blir ofte disse aleksandrinske martyrene forvekslet med dem fra Nikopolis. De 36 martyrene fra Alexandra var de hellige Achilleus, Anicetus, Apollonius, Arcelaus, Attenus, Attonus, Aurelius, Auticius, Auxentius, Azelus, Besonus, Candidus, Castricius, Corionus, Corolus, Cristus, Cyrinus, Cyrion, Daniel, Droditius, Eufrodosius, Eustasius, Faustasius, Gagius, Gelanus (Gilanus), Gorgodianus, Gorgonius, Leontius, Mauritius, Mellitus, Nostinus, Octavius, Sisinnius, Sision, Theodorus og Valentinus.