De hellige Lucian og Marcian av Nikomedia (d. ~250)

De hellige Lucian (Lucianus) og Marcian (Marcianus, Martianus) tilhørte en gruppe martyrer som ble drept i Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) rundt år 250 i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Senere har deres acta ble fantasifullt og fromt utbrodert:

Disse aktene forteller at Lucian og Marcian praktiserte svart magi og klarte å forderve mange mennesker. I samme by befant det seg en kysk og troende Guds tjenerinne, som bevarte sin jomfruelighet for Guds skyld. Hun hadde et vakkert utseende, men hun var enda skjønnere og mer inntakende på grunn av sin tro. Også henne ville de to prøve sine trolldomskunster på. Men demonene klarte ikke å få makt over henne, og de så de onde åndene bli forvist av at hun gjorde korsets tegn. Dette gjorde at de ble omvendt til kristendommen.

Etter å ha brent sine trolldomsbøker og sitt verktøy ble de døpt, delte ut sin formue blant de fattige og dro ut i ødemarken, hvor de praktiserte legemlige botsøvelser for å kue sine utemte lidenskaper. Etter å ha styrket seg selv på denne måten i avsondrethet begynte de å evangelisere til tross for de ediktene som var publisert av keiser Decius mot kristne i Bitynia.

De ble til slutt arrestert og brakt for prokonsul Sabinus. Etter utspørring ble de lagt på strekkbenken og torturert på det heftigste. Kjøttet ble revet av dem med jernkammer. Under torturen forklarte de at de ikke kunne skjønne hvorfor de ikke hadde blitt straffet den gangen de begikk mange forbrytelser med magi, men nå da de var blitt gode borgere, ble de torturert. På vei til stedet hvor de skulle brennes levende, sang de lovprisnings- og takksigelseshymner til Gud.

Deres minnedag er 26. oktober, men 30. april nevnes også. Deres navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. De feires stort i nesten alle latinske martyrologier, men de er helt ukjente hos grekerne, noe som er påfallende. I noen martyrologier opptrer de med noen ledsagere, som imidlertid har ulike navn i de ulike kildene. En kilde kaller dem Florus (Florius), Heraclus (Heraclidas), Tutus (Titus) og en annen Florus.