Den hellige Liutwin (Lutwin, Ludwin, Leodwin, Leodewin, Ledwin, Leotwin; lat: Liutwinus, Lutwinus, Ludwinus, Luthuinus, Leodowinus, Leotwinus) ble født en gang på 600-tallet ved øvre del av elven Saar i Austrasia, dagens vestlige Tyskland. Hans far het Gerwin og hans mor Gunza (Gonza), og hun var søster av den hellige biskop Basinus av Trier (697-705), som altså var Liutwins onkel. De kom fra en høyadelig familie fra slekten som senere ble kalt Guideschi (Guidoni, Vitone; fr: Widonides; ty: Guidonen, Widonen), en italiensk familie av frankisk opprinnelse som senere ble prominent på 800-tallet. Han var trolig i slekt med karolingerne, og han og familien støttet de merovingiske hushovmesterne Pipin og Karl Martell og hadde nære forbindelser til de herskende kretser i merovingerriket. Han fikk sin utdannelse under sin onkel Basinus.
Liutwin hadde ingen planer om en kirkelig karriere og giftet seg tidlig i livet. Han inngikk et standsmessig ekteskap, formodentlig med en kvinne fra familien robertinerne eller rupertinerne, men vi kjenner ikke hustruens navn. De fikk de to sønnene Milo og Wido (stamfar for widonerne, som senere de saliske keiserne gikk ut fra) og kanskje en datter, Rotrude. Han var først hoffmann ved det frankiske hoffet til kong Kildebert III (695-711) med tittelen hertug.
Legenden forteller at han ved en jaktutflukt i nærheten av den store elveslyngen i elven Saar rastet på en lysning og sovnet. En ørn fløy forbi og ble stående i luften over den sovende mannen og beskyttet ham på denne måten mot solen. Da Liutwin fikk høre om dette av sin tjener, tolket han hendelsen som et tegn fra Gud. På stedet for ørnemiraklet lot han bygge et kapell til ære for den hellige Dionysius av Paris. Dette kapellet utviklet seg snart til et kristent misjonssentrum. På dette stedet står i dag sognekirken St Gangolf i Mettlach.
Da Liutwin ble enkemann, grunnla han i 690 klosteret Mettlach (Mediolacus), egentlig abbediet Ss Peter og Maria, som dobbelkloster på sin eiendom, nå i distriktet Merzig-Wadern i Saarland, tre mil sør for Trier. Der trådte han selv inn som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Klosteret hadde en regel som var en blanding av den benediktinske og den kolumbanske.
Grunnleggelsen omfattet to kirkekomplekser som opprinnelig var skilt fra hverandre: En Dionysius-kirke på fjellryggen innenfor den store elveslyngen på Saar som sognesentrum for seks landsbyer i omegnen, og den egentlige klosterkirken ved bredden av Saar med en kirke vigslet til Guds Mor og apostelen Peter. At Liutwin uten videre kunne skaffe seg relikvier av martyrbiskopen Dionysius av Paris, den høyt ærede frankiske nasjonalhelgenen, tyder på svært nære forbindelser til de herskende kretsene i merovingerriket. Om den indre organisasjonen i Liutwins grunnleggelse, er ingenting overlevert.
I 697 ble hans onkel Basinus biskop av Trier, og i 697/98 bispeviet han sin nevø Liutwin som sin hjelpebiskop. Etter Basinus’ død i 705 ble nevøen hans etterfølger som biskop av Trier. Som venn av hushovmesteren (major domus) Karl Martell (716-41) fikk han også bispedømmet Reims ikke lenge etter, og trolig også Laon (Laudunum), selv om dette betraktes som langt fra sikkert. Uansett oppgis årstallet til 717, og da var Liutwin allerede død. Så hvis årstallet stemmer, må det ha vært sønnen Milo som fikk bispedømmet Reims. Liutwin skjenket land til klostrene St Eucharius og St Paulin i Trier.
Allerede mens han levde skal Liutwin ha bevirket mirakler. Det fortelles:
«Da den hellige biskop Lutwinus en gang skulle tildele klerus i Reims de hellige vigsler, kom det budbringere dit fra Laon, som forlangte at han også måtte gjøre den samme tjenesten hos dem. Da han nå gjerne ville gjøre begge deler, ba han til Gud om at dette måtte bli mulig. Herren svarte på renheten i hans bønn med å endre solens gang, slik at dagen ble forlenget så mye at Lutwinus etter å ha avholdt tjenesten for borgerne i Reims, fortsatt kunne dra til Laon og gjøre det samme der».
Liutwin døde den 29. september 715 i Reims, mens andre kilder sier at han døde i 713 eller 717, 718 eller 721. Noen mener at han deltok på et konsil i Reims da han døde, noe bollandistene ikke avviser fullstendig. Han ble først gravlagt i Reims og ble etterfulgt som biskop av sin sønn Milo i Trier (715-53), og Karl Martell ga ham også bispestolen i Reims (717-44) etter å ha avsatt og forvist den legitime biskopen, den hellige Rigobert (695-717: d. 733). Milo var svært ulik sin far, og for Tysklands hellige apostel Bonifatius (ca 675-754), som kom fra det strenge angelsaksiske klostervesenet, var Milo selve skrekkeksemplet på en dårlig biskop på grunn av sin lite åndelige livsførsel.
Biskop Milo lot sin fars jordiske rester bringe til Trier for å gravlegge ham der. Men overleveringen forteller at det ikke var mulig å få gravlagt Liutwin i Trier. Derfor besluttet man at den døde selv skulle finne stedet for sin grav. Kisten ble brakt om bord på et skip, som av seg selv først beveget seg opp elven Mosel og deretter elven Saar før det la til i Mettlach, hvor kirkeklokkene begynte å ringe av seg selv. Liutwin ble bisatt i Marienkirche i klosteret Mettlach.
Bollandistene nevner i Acta Sanctorum tre biografier om Liutwin, som ingen er eldre enn fra 1000-tallet. En av dem, Vita Sancti Liutwini, ble skrevet av abbed Theofrid av Echternach (d. 1110), men blir tilskrevet Basinus’ biograf, abbed Rizo av Mettlach (1000-t). I tillegg til disse upålitelige og delvis verdiløse biografiene kommer notisene i Gesta Trevirorum, i Den gylne bok i Echternach og fragmenter fra 1000-tallet.
Beretninger om mirakler ved Liutwins grav som beskrives i Miracula sancti Liudwini, gjorde Mettlach et mye besøkt valfartsmål. Rundt 990 ble Marienkirche erstattet av abbed Lioffin av et åttekantet nybygg etter forbilde av Karl den stores Pfalzkapelle i Aachen. Denne kirken kalles i dag Alte Turm og er det eldste bevarte byggverket av stein i Saarland. Et strengt benediktinsk klostervesen blomstret først på midten av 900-tallet i Mettlach, etter at erkebiskop Ruotbert (931-56) innvilget klosteret rett til fritt valg av abbed.
I 1247 ble Liutwins relikvier overført til et nybygd Liutwinus-kapell. Vel 200 år senere ble de flyttet igjen, denne gang til et nytt kapell som var forbundet med klosterkirken. Den franske revolusjon betydde slutten for klosteret, og i 1809 kom klosterbygningene i industrifamilien Bochs eie. De lot den forfalne kirken rive og på egen bekostning reiste de Liutwinus-Dom i Mettlach, hvor relikviene av den hellige fortsatt befinner seg. Det verdenskjente keramikkselskapet Villeroy & Boch har fortsatt sitt hovedkontor i Mettlach.
Kulten for Liutwin er kjent fra rundt år 1000. Han kalles også Liutwin av Mettlach. I Mettlach finner Lutwinus-valfarten sted hvert år i uken før pinse, hvor relikviene av den hellige blir båret i en høytidelig prosesjon gjennom byen. Helt til slutten av 1700-tallet var grunnleggerens grav i Mettlach mål for en pliktvalfart på Dionysius’ minnedag den 9. oktober, hvor mer enn sytti landsbyer var involvert. Liutwins liv fremstilles på mosaikker i Lutwinuskirche i Mettlach.
Liutwins minnedag var opprinnelige den antatte dødsdagen 29. september. Men denne dagen var også minnedagen for erkeengelen Mikael (i dag for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael), og derfor ble Liutwins minnedag på 1700-tallet flyttet til 28. september. I dag minnes Liutwin i Trier den 27. september sammen med sin hellige onkel Basinus, men 23. september nevnes også. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er minnedagen fortsatt dødsdagen 29. september:
Medioláci ad Sarávum flúvium in Rhenánia, deposítio sancti Liudwíni, epíscopi Trevirénsis, qui, monastérii huius loci fundátor, Remis óbiit.
I Mettlach ved elven Saar i Rhinland [nå i Tyskland], begravelsen av den hellige Liutwin, biskop av Trier, som var grunnlegger av klosteret på stedet og døde i Reims.
I flere århundrer, helt inn på 900-tallet, ble bispestolen i Trier og ledelsen av abbediet besatt i en personalunion, det vil si at biskopene av Trier samtidig var abbeder av Mettlach. Allerede i 757/68 brakte Lantbert, som trolig var en slektning av Liutwin, klosteret Mettlach i sitt eie. Den salige kong Karl den store (768-814; keiser fra 800) avviste, trolig i 782, kravet fra Lantberts sønner, blant dem Guido av Nantes, på Mettlach til fordel for biskop Milo.
Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, bistum-trier.de, Neue Deutsche Biographie (1985), Allgemeine Deutsche Biographie (1884), saarland-biografien.de, lutwinuswerk.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. januar 2016